Browsing Category bakverk

Dugnad, anarki og annen 17. mai-moro!

Nasjonaldagen er over for denne gang. Det gikk greit eller? Må jo spørre. For 17. mai kan jammen være en prøvelse. I alle fall for foreldre med barn i skolealder. For hvem tror du det er som varmer pølsene du dytter i deg? Baker kakene? Koker kaffen? Og blåser opp gassballongene? Jepp, norske småbarnsforeldre. Ikke kjent med nasjonaldagens dugnadsorgie ennå, sier du? Vel, da anbefaler jeg en reality check i form av dette innlegget på bloggen til en tidligere kollega av meg (aka lillabloggeren Moden, mørk og mystisk). Så vet du hva du har i vente. Kanskje plukker du opp et tips eller to også. Som å styre unna korps! Og det sier jeg med den aller største respekt for korpstradisjonen! Jeg var selv med i korps i fem år. Riktignok som staffasje (les: drillpike), men likevel. Korps er dugnadsversting, ikke minst på 17. mai.

I tillegg til den arbeidsinnsatsen som legges ned på selve dagen, innebærer 17. mai for mange en forberedelsesfase som strekker seg over et ukjent antall dager! Fikk du med deg Pias beretning om brodering av faner, marinering av indrefileter og pynting av de lekreste festbord? Innlegget er riktignok ironisk fra ende til annen. Litt synd egentlig. Jeg kjente på en nyvunnen respekt for den driftige firebarnsmoren da hun antydet baking av glutenfrie lavkarbomakroner i rødt, hvitt og blått! 
Hvordan har så 17. mai artet seg her i huset? Hektisk i forberedelsesfasen? Nja. Egentlig ikke. Jeg er som Pia. Mitt mål for 17. mai er å komme meg gjennom. Eller selvsagt planlegger jeg at vi skal kose oss. Men vi koser oss altså fint uten x antall festkaker, rundvasket hus og avansert pynt i rødt, hvitt og blått. Eller det vil si, i år slo jeg faktisk på stortromma og investerte i ballonger i flaggets farger! Ballongene fungerte både som pynt (??) og til aktivisering av arvingene. Men det skal sies, ordinære ballonger funket dårlig som erstatning da 7-åringens heliumballong regelrett slet seg! Hello Kitty svede høyt til værs, mens 7-åringen gråt sine modige tårer på bakkenivå. Klassisk.

I år hadde vi vår debut som dugnadsarbeidere på 17. mai. Jeg hadde kafévakt i 2,5 timer på skolens arrangement. Jeg fikk kjørt meg i hoderegning, men ellers gikk det helt fint. Bakingen i forkant av arrangementet derimot var en større utfordring. For man kan ikke bake hva man vil, må vite! Nei, kakene som skal leveres er kategorisert i åtte (!) ulike typer. Jeg havnet da på følgende: gele-fromasjkake. Fromasjkake? Seriøst? For meg er fromasjkake på kakebordet som å lokke ungene med lørdagsgodt for så å servere dem kamferdrops! Jeg kan virkelig ikke huske å ha sett en eneste fromasjkake på et norsk kakebord de siste 15 årene!

Nuvel. Jeg slang litt med leppa om denne fromasjkaka på min Facebook-status. Og heldigvis fikk jeg massiv støtte. Enkel forskning (les: min kommentartråd) viser at fromasjkake kommer til å dø ut om et par generasjoner. For selv om noen var rause og delte fromasjkake-oppskrifter med en stakkar fromasjdebutant, oppfordret flertallet til anarki! Jeg valgte å følge sistnevnte oppfordring. For etter å ha gjennomført en risikoanalyse konkluderte jeg med at det er mer risikabelt å prøve seg på en kake man aldri har bakt før, enn å levere en kake man strengt tatt ikke var satt opp på! Jeg kjørte derfor kremkake med jordbær- og bananfyll. Og ikke minst, med geletopp! Jeg føler jo at jeg var litt innenfor kategorien da, siden fromasjkake innebærer gele. Men viktigst av alt, denne kaka kan jeg jo bake! Eller smekke sammen, får jeg vel si. For jeg baker jo ikke bunnen selv! Det får være grenser! I butikken får man tross alt kjøpt fin-fin kakebunn, fiks ferdig i tre deler!

Kaka mi ble krute god, selv om den ikke ble levert
i henhold til bestilling! 

Lang historie kort (eller det er kanskje for sent å si det nå): jeg leverte kaka mi. Og det gikk helt fint. Jeg kunne strengt tatt ha levert hva som helst. Ingen sjekket! Anarki funker!

Hadde dere en fin 17. mai? Mye å styre med i forkant av og på selve dagen?

11 Comments

Opp- og nedturer. Og baking!

Fredag hadde jeg muntlig eksamen på masteren min. Agenda var å snakke om oppgaven jeg leverte i november. Jeg var vel forberedt på at oppgaven ikke var toppers. Jeg vet at jeg burde ha styrket teoridelen. Og jeg tok kanskje et par snarveier på analysen. Likevel ble resultatet dårligere enn jeg hadde håpet. Nuvel. Jeg tør påstå at læringseffekten for min del har vært like stor uavhengig av karakteren. Så får jeg heller leve med at oppgaven roter til helhetsinntrykket av karakterutskriften fra masteren. Heldigvis kan jeg vise til glitrende resultater på de øvrige eksamenene. Det er en god trøst. Men som dere vet, særlig vi jenter har jo en tendens til å stille ekstremt høye krav til oss selv. Bare 110 % er godt nok! Jeg husker jeg fikk et godt råd av en medstudent i innspurten. Jeg vurderte nemlig å utsette hele skiten til våren. «Husk at noen ganger er også 80 % godt nok», sa hun til meg. Det har hun jammen ta rett i!

Jeg er overlykkelig over å være ferdig med masteren! Tenk, den lange reisen jeg tok fatt på høsten 2008 er over! Og en litt klønete innspurt til tross, jeg klarte det! 90 studiepoeng har jeg sanket. Seks eksamener er avlagt. Det har vært hektisk, ikke minst fordi jeg har fått ei lita jente (nummer tre i rekken) underveis. Men med god hjelp og støtte både fra min bedre halvdel og fra mamma lot det seg gjøre. Jeg er knallfornøyd!

Da jeg var ferdig med fredagens eksamen følte jeg meg totalt utladet. Det har vært en lang og krevende høst, på flere områder. Nå nærmer den seg slutten. I innspurten skal jeg bare kose meg. Fagbøker skal erstattes med Camilla Läckbergs univers. Strikkingen skal hentes frem. Og så skal jeg ordne til jul. Og folkens, jeg er godt i gang allerede. I dag har jeg nemlig bakt! Hva gir du meg? Du trodde sikker ikke at jeg hadde det i meg? Vel, der tok du grundig feil! Her i huset har vi bakt kakemenn i dag! Og nei, ikke fra ferdigdeig. Fruen lagde deigen helt selv, fra bunnen av. Oppskriften hentet jeg fra Trines matblogg. Lett å lage, godt resultat. Vi tok del i bakingen, alle mann! Til og med mannen klinte til med kjevling. Ikke verst!

Tre flinke bakemestere!
Da var kakemennene bokstavelig talt i boks!

Kakemenn er forresten ikke det eneste jeg har bakt i dag. Inspirert av en venninne har jeg prøvd meg på Sarah Bernhardt, for første gang ever! Jeg brukte, som min venninne, gulkrem (eggekrem?) i stedet for sjokoladekrem i kakene. Mulig jeg må prøve med sjokoladekrem også. Sjekk oppskriften hos Passion 4 Baking. Ikke den jeg brukte. Men da jeg så disse tenkte jeg at hei, den oppskrifta må jeg prøve neste gang! Slet litt med formen på bunnen. Endte opp med å bruke små former, slik det ble gjort i Passion 4 Baking. Like fine ble de dog ikke. Må visste teste mer. Men men, selv om utseendet ikke ble prima, smaker de deilig!

Ikke de lekreste Sarah Bernhardt i verden. Men gode som fy!

Hva har du brukt denne siste søndag i advent til? Stresset rundt på jakt etter de siste julegavene? Bakt? Vasket? Sovet ut rusen etter helgas julebord?

14 Comments

Lenge leve råttkjerringa!

Yikes, det har vært en hektisk dag! Mannen er bortreist i forbindelse med en begravelse, så jeg og jentene har vært alene hjemme. Og hva skjer når man er alene hjemme med de små? Jo, da skal plutselig alt skje samtidig. Først var det tenning av julegrana i barnehagen kl. 15.15. Deretter juleavslutning i klassen til eldstejenta. Undertegnede var i komiteen, og hadde oppmøte kl. 17. Da middagen var slukt (jeg serverte den kulinariske retten pølser med brød), var det bare å ta hele flokken under armen og komme seg avgårde.

Men flokken min var ikke det eneste jeg hadde med. Også bakverk var med på lasset. Og det er her råttkjerringa kommer inn. Har du hørt om råttkjerringkake? Det var en venninne av meg som gjorde meg kjent med begrepet. Vi snakket om disse bakeblandingene fra Toro og Møllerens. Og mens jeg la ut i det vide og det brede om hvor lettvint det er med sånne kaker og hvor gode de er, kunne hun fortelle at sånne kaker går under tilnavnet råttkjerringkaker. Hva??! Ikke nådegave-til-late-og-praktisk-orienterte-kvinner? «Nei, råttkjerringkaker», gjentok min venninne, med et smil om munnen og latter i blikket.

Vel, det er sikkert noe i det. At man er en råttkjerring som baker juksekaker i stedet for ordentlige kaker som som et minimum krever knusing av egg og sikting av mel. Men fy så glad jeg er for at de finnes. Jeg har stort sett alltid sånn muffinsblanding fra Toro i skuffen. Perfekt når man plutselig får gjester. Nå vil enhver husmor med respekt for seg selv protestere høylydt og påpeke at det jo er sååå lett å smelle sammen sin egen muffinsrøre heeelt fra bunnen av. Vel, det skiter jeg i! Kom ikke her og påstå at det er enklere å røre sammen x antall ingredienser enn det er å slenge noe pulver, litt olje og vann sammen og vips, så er røra klar?! Hvorfor skal jeg blande tørrvarene når Toro allerede har gjort det for meg liksom?

Anyway, det var altså Toro-muffins jeg tenkte å kline til med som mitt bidrag på bakefronten til dagens juleavslutning på skolen. Som sagt, så gjort. I 22-tiden i går satte jeg muffinsvidundrene i ovnen. Da klokka signaliserte at baksten straks var klar til å tas ut, viste det seg at baksten nok trengte et minutt eller to til. Men hva skjer? Jo, denne damen tuslet bort til datamaskinen for å sjekke e-posten i full fart mens hun ventet. Og så måtte hun bare innom Facebook. Og en blogg eller to. Og voila, sånn ble baksten:

Brent helt hinsides.

Her føler jeg at Toro har noe å jobbe med. Det er for dårlig at råttkjerringer som meg skal være avhengig av å stille inn klokka på ovnen selv for å bedømme når baksten er ferdig. Muffinsen burde gi lyd fra seg når de er gylne og fine og klar til å bli tatt ut av ovnen. Aller helst skulle de ha hoppet pent ut av ovnen selv, men det er kanskje å be om for mye?

Nuvel, jeg hadde heldigvis enda en Toro-pose i skuffen. Dermed slapp jeg å komme tomhendt til dagens juleavslutning. Avslutninga ble forresten en suksess. Klassen fremførte et teaterstykke i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. Eldstejenta spilte piano. Og mor selv var så stolt at tårene rant over.

Hva syns du om bakeblandingene til Toro og Møllerens? Tull og tøys for late kjerringer? Eller gull verdt på ethvert moderne kjøkken? Kjør debatt!   

PS. Selv om jeg er råttkjerring og knapt nok kan kalle det baking når jeg disker opp med muffins, kaker eller brød, vet jeg at andre er ivrige med mel, egg og andre ingrdienser. Særlig cupcakes er i vinden. Derfor har jeg intet mindre enn en cupcake-bok som premie i min første giveaway.
Bli med i giveawayen her

13 Comments

Kakebaking. Og glemsk mammablogger!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com/ © Eric Hood

Ja, så sitter jeg her da. Og hamrer på tastaturet. Jeg venter. På hva? Jo, på at kaken skal bli ferdigstekt. Hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle deg. På avdelingen min på jobb har vi alltid en litt uhøytidelig markering når noen fyller år. Bursdagsbarnet stiller med kake. Kollegaene stiller med godt humør, en klem eller to, og muligens et lite sleivspark i anledning jubilantens stadig økende alder. Nå er det jo en stund siden jeg fylte år da. Men bursdagen min var på en søndag. I ettertid har det har vært fravær på jobb, både i form av sykdom og reiser. Men nå, nå har jeg fått fingeren ut og invitert på kaffeslaberas i morgen den dag. Man må jo feire at man tross alt er både ung og lovende, selv om nok en fødselsdag både kom og gitt.

Siden jeg er en jævel på planlegging (?) handlet jeg inn alt jeg trengte til kakebakingen allerede i ettermiddag. Det er nesten så jeg ikke orker å nevne at jeg måtte en ekstra tur på butikken for å handle etterslepet, altså det jeg glemte i første runde. Men pyttsan, det gikk så greit så. Før ungene var i seng hadde mor i huset alt av ingredienser på plass. I kjøleskap og i skuffer og skap. Og hvor var mor? Jo, i sofaen. Og der satt hun godt plantet, helt til klokken viste omtrent 22.47.

For det var ganske nøyaktig kl. 22.47 at de små grå begynte å oppfatte at noe var galt. Jeg syslet med tanken på å legge meg. Hadde ikke vært så dumt å legge seg tidlig for en gangs skyld. Jeg gikk raskt gjennom morgendagens jobbavtaler i hodet mitt. For liksom mentalt å vite hva som ligger foran meg når klokken ringer. Og hva kommer jeg på? Jo, jeg har jo invitert på kaffe kl. 14, for svarte svingende! Og ikke bare det. I et anfall av overmot bestemte jeg meg for å droppe skuffekaken denne gangen, og heller satse på islandskake. Den er kanongod! Svigermors oppskrift. Hun bedyrer at det ikke er noe styr å bake den. Men du kan ta deg faen på at kjerringa lyver! Jeg har klippet svisker, pisket eggehvite og sukker hvitt, kokt eggekrem, hakket kokesjokolade (to ganger, først i hurtigmikseren, som om det gikk an), og hakket dajm. Og nå venter jeg.

Så. Hvis du tilfeldigvis er en av de heldige utvalgte som skal få smake på nevnte kake i morgen, så anbefaler jeg følgende: smatt, slikk deg på fingrene, smil bredt, overøs meg med komplimenter. For det skal fuglene vite, at det ligger mye kjærlighet bak denne kaken! Du kan i alle fall leve i troen på at det var kjærlige ord som strømmet ut av kjeften på undertegnede da hun klokken 22.49 rev opp skuffer og skap i vill jakt på bakepulveret, som på mystisk vis hadde havnet på hyllen over der det egentlig skal stå.

Anyway. Nå var bunnen akurat ferdigstekt. Ser bra ut! Men eggekremen er altfor flytende til at jeg kan ta den på. Tror jeg venter til i morgen. Får heller stå opp litt tidligere og gjøre kaken ferdig da. Det vil si at jeg ennå ikke kan gå god for resultatet. Derfor har jeg enda et godt råd til deg, kjære kakespisende kollega: skulle denne jenta (ja jente, 34 er jo ingen alder!) dukke opp med kjøpekake fra et av byens bakerier i morgen, ikke kommenter det. Jeg lover deg, dustekommentarer vil ikke bli tatt godt imot!

10 Comments

Kan jeg by på en negerbolle?

Har du sett noe så lite delikat? Sjokoladeboller eller 
drapsvåpen? Umulig å si.

Ok da. Jeg vet at det er alt annet enn politisk korrekt å bruke begrepet «neger» i noen som helst sammenheng. Men jeg lover. Jeg mener ikke noe ondt med det. Det er bare at begrepet i tittelen på dette blogginnlegget er det som best beskriver baksten jeg hadde å by mine gjester denne fine ettermiddagen. I know. Ganske trist egentlig.

Men det hele begynte veldig bra. Vi ventet besøk av et vennepar og deres to herlige gutter på to og fire år. Som den fantastiske (?!) husmora jeg er, bestemte jeg meg for å bake. Man må jo imponere innimellom, ikke sant? Så jeg brettet opp ermene og satte i gang. Nå er jeg en litt ukomplisert (les: lat) husmor da, som gjerne velger de enkleste løsningene. Jeg ser for eksempel ingen grunn til å måle opp mel og kardemomme og sukker og salt når man får kjøpt sånne praktiske ferdigpakker i butikken. Hvor mye er 1/8 teskje kardemomme for eksempel? Skal man ta utgangspunkt i en toppet eller en strøken skje? Umulig å vite. Så jeg går for Møllerens-produktene.

Denne ettermiddagen klinte jeg til med hele to Møllerens-produkter. Boller og sjokoladeboller. Jeg bestemte meg for å slå til ikke bare med vanlige boller, men med skoleboller. Jeg hadde tross alt vaniljesaus i skuffen. Det som gikk meg hus forbi var at jeg ikke hadde melis. Det hadde ikke bensinstasjonen heller, kunne mannen fortelle da han kom tomhendt hjem derfra ti minutter før besøket kom. Heldigvis er jeg ikke rådvill. Jeg hadde en pose med noe glasurmiks i skuffen. Så det ble skoleboller med glasurmiks (som strengt tatt er ment til muffins og kaker, men who cares?) og kokkos.

Og så var det sjokoladebollene da. Grei skuring skulle man tro. Det var bare å ha melblandingen i bollen, tilsette 4,5 dl vann og en eller to pakker gjær. Siden pakken lovet ekstra luftige og fine boller hvis man valgte to pakker gjær gikk jeg for det. Hvordan det har seg at sjokoladebollene ble harde som murstein kan jeg derfor ikke skjønne?! Jeg overdriver ikke. Disse bollene kunne egnet seg som drapsvåpen. Noe gikk veldig veldig galt.

Ikke bare ble sjokoladebollene harde. De lignet ikke grisen! Note to self: når man baker sjokoladeboller, altså hveteboller med sjokoladebiter, må man ikke gasse kjøkkenmaskinen på full rulle. Da knuses nemlig sjokoladebitene i tusen bittebittesmå biter, og alt blir bare møl. Eller sagt på en annen måte: da blir det negerboller! Og de smaker alt annet enn godt. I stedet for ekstra luftige hveteboller med sjokoladebiter kunne jeg derfor servere steinharde negerboller som smakte gugg. Neste gang skal jeg i det minste huske å pensle bollene med egg før steking (det sto jo til og med på pakken!), for å kamuflere det verste.

Men besøket var høflig og trykket i seg de særdeles mislykkede sjokoladebollene. Og det til tross for at jeg selv beklaget meg over hvor fæle de ble. Men så kom 4-åringen med de befriende ord:

«Disse bollene var ikke noe gode», sa han. Og kastet et litt skuffet blikk min vei

Ah. Fine gudsønnen vår! Han tar ikke til takke med hva som helst. Og godt er det. Han kommer til å nå langt her i verden, den gutten!

Ja ja. Sånn går det når amatører skal kline til med bakverk. Men skolebollene ble i alle fall gode. Selv med en litt for tynn glasurmiks i stedet for melis.

9 Comments