Bør mødre egentlig blogge EVER??

Bør mødre egentlig blogge EVER??

Er mammabloggerne de nye rosabloggerne? Som presenterer leserne sine for søt idyll?
I en kronikk i Dagbladet nylig gikk bloggkollektivet Maddam i strupen på norske mammabloggere. Hvorfor? Jo, fordi disse absurd lykkelige mammabloggerne fremstiller småbarnslivet som en dus drøm, kjemisk renset for både hybelkaniner, Toro-middager og søvnmangel. Og hva gjør dette med selvfølelsen til andre mødre (sånne ordinære mødre, vet du, som i motsetning til mammabloggerne ikke baker og vasker 24/7, samtidig som de klatrer opp karrierestigen med én unge under hver arm og tredjemann i egenprodusert meitai på ryggen)? Jo, det er klart. Disse høyst ordinære mødrene utsettes jo for et vanvittig forventningspress! Maddam spør: 

Får bloggetrenden arbeidende kvinner til å sovne over tastaturet på jobb, fordi de har brukt natta på å bake cakepops eller koke hjemmelaget kraft? 
Ærlig talt. Skal man le eller gråte? Hvis noen virkelig baker cakepops til de stuper bør de kanskje revurdere sine egne prioriteringer, ikke skyve ansvaret over på mødre i cyberspace? 
Nå er dette riktignok ikke noen ny debatt. Denne kritikken dukker opp med jevne mellomrom. Noen har nemlig fasiten på hva andre kan og bør blogge om. Men da må jeg nesten spørre: hva kan vi (les: kvinner som har født barn) egentlig blogge om? Ikke mye, om man skal ta denne kronikken bokstavelig. Damene i Maddam nøyer seg nemlig ikke med å lange ut mot mødre som blogger om cupcakes og interiør (som har vært trenden så langt). Neida, her har man tross alt fått med seg at mammabloggere skriver om ulike tema: 
Her er det debatt om pappaperm og kvaliteten på helsetjenestene. Mammabloggerne er seriøse og grundige, fulle av omsorg, og de er lykkelige.

Hva er dette for en saus av en kronikk? Hva er det dere egentlig prøver å si, Maddam? Dere anerkjenner at mammabloggene har ulikt innhold, likevel skjærer dere alle over én kam med kritikken deres? Og så må jeg spørre: ble det så som så med researchen kanskje? Jeg mistenker det, siden dere trekker frem Pias Verden som et eksempel på en glansbildeblogg. Sunnere forbilde enn Pia skal man lete lenge etter! Dama tar seg selv befriende lite høytidelig. Hun skriver med snert og med ironi. Dere er kjent med bruken av ironi som virkemiddel?? Jeg anbefaler at dere leser Pia litt grundigere før dere siterer henne totalt ut av sammenhengen!
Videre til neste poeng i Maddams kronikk. Mammabloggerne jobber. Tross alt, det er ikke snakk om en bevegelse med det formål å lokke kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Det skulle tatt seg ut! Nei, mammabloggerne gjør karriere. Og ikke bare det, de gjør karriere samtidig som de oppdrar barn, steller i huset, og lager mat fra tid til annen. Jøss, er det et problem også nå da? At kvinner går tilbake til arbeidslivet etter endt permisjon? Her retter kronikkforfatterne hard skyts mot mødre som har valgt å etablere egen virksomhet. 
Flere av de mest populære bloggerne er karrierekvinner som jobber store deler av døgnet. Susanne Kaluza hopper nå av fast journalistjobb for å bli mammablogger på heltid. Mammadamen har allerede blitt selvstendig næringsdrivende. De gir begge inntrykk av at jobben er viktig, men at de har havna i tidsklemma. Å være sine egne sjefer ser ut til å være deres løsning. 
Er det negativt også nå? At kvinner satser på egen business? Jeg trodde Norge trengte flere kvinnelige gründere? Kvinner som tør å satse? Mammadamen har jeg fulgt over flere år. Hun har jobbet som kommunikasjonsrådgiver i en årrekke, og valgte etter å ha fått sitt andre barn å starte for seg selv. Men det skulle hun visst ikke ha gjort, for andre kvinner kan føle at de burde gjøre det samme? Hva er dette for noe tull? Janteloven lenge leve! 
Nei, jeg gir meg her. Det burde kanskje Maddam også ha gjort. Men de har flere ingredienser i sausen sin. Fedre og det de blogger om blant annet. Men det lar jeg ligge. 
Er du enig med Maddam i deres kritikk av mammabloggerne?
Legg igjen en kommentar til Bøllemamma Avbryt svar

19 comments
  • Grøss og gru, Liv-Inger – dette var virkelig en sausete kronikk ja. jeg slenger deg på i mitt blogginnlegg om samme tema jeg, som en anbefaling til andre som har blogget godt om dette.

    Er spent på om de kommer med noe tilsvar noe sted…?

  • Meget bra motsvar! Har du sendt innlegget inn til Dagbladet? Det bør du gjøre! Jeg synes, som jeg har kommentert hos Mammadamen og Susanne Kaluza, at denne kronikken var et helt håpløst bidrag i debatten! Det virker ikke som de overhodet har gjort noe research, og alt blir helt uten mål og mening. Skjønner ikke poenget.

  • Enig, bare surr hele kronikken.

    Du har skrevet et knakende godt motinnlegg til Maddam, Astrid. Håper de leser.

    Og du, takk for at du lenker til mitt innlegg. Setter jeg stor pris på. 🙂

  • Takk Camulen! Stas med positiv tilbakemelding. Sendt inn til Dagbladet? Nei. Ikke slått meg at det er et alternativ en gang? Kanskje det er det man må gjøre? Være litt mer frempå for å sikre seg plass også i tradisjonelle medier?

  • Heisan! Må bare skyte inn med en liten takk for forsvar og fin omtale:) Føler vel at sitatet mitt i kronikken var litt malplassert – er vel ikke akkurat mammablogging, bilder av nydelige barn og allslags herligheter som gjør livet og hverdagen bra, men derimot var det min evne til å se det humoristiske i de fleste situasjoner som gjør hverdagen ålreit:) Har fått lest mange bra blogginnlegg nå, sjøl venter med blogging til jeg kommer hjem til Norge, da får jeg slå til med et lykkeinnlegg som virkelig river…. Klemz fra Portugal-Pia:)

  • Syns det var et veldig uklart innlegg disse feministene kom med, og jeg sleit med å forstå hva de ønsket å si, også i det såkalt oppklarende innlegget de siden har kommet med.

    Hva skal vi skrive om? Hva skal vi ikke skrive om? Må vi slutte å fortelle at vi har det bra? Må vi slutte å blogge i det øyeblikket graviditetstesten viser positiv? Disse og mange flere spørsmål sitter jeg igjen med.

    Selv er jeg en mor som blogger, ikke en sånn der mammablogger (definisjon på dette hadde vært supert også). Trur jeg da. Eller er jeg en mammablogger siden jeg er en mamma som blogger? Nå blei jeg kjempeforvirra.

  • Skulle bare mangle. Nå vet jeg jo at du fint klarer å si fra selv hvis du feilsiteres. Men jeg ble bare så utrolig provosert! Klarte ikke å la vær å rive litt kjeft på dine vegne. 😉

    Gleder meg til megasuperduperlykkeinnlegg fra Portugal-Pia når hun vender hjem igjen! Fortsatt god feire! 🙂

  • Hihi, håper det ble knallgode cupcakes! I så fall må du huske å blogge om dem! 😉

    Takk for gratulasjoner. Stor dag når man plutselig har 10-åring i hus. 🙂

  • Takk for positiv tilbakemelding. 🙂

    At kjønn spiller inn på hva man blogger om skjønner jeg egentlig. Det jeg ikke skjønner er at fordi menn ikke blogger om hus og hjem og barn og andre "myke" ting, skal ikke vi kvinner kunne gjøre det heller? Snodig tankegang.

  • Veldig enig. Jammen ikke lett å vite hva disse feministene mener vi som kvinner egentlig kan blogge om. Bare forvirrende kronikk. Og den såkalte oppklaringa deres gjorde det egentlig ikke så veldig mye bedre.

  • Veldig godt blogginnlegg, Liv-Inger. Jeg fant deg gjennom Mammadamens blogg 🙂

    Nå en liten digresjon… Dagbok, anonym, virkelig? Da lurer jeg på hva slags mammablogger du leser som mener dette. Det finnes en hel del bloggende mødre der ute i bloggsfæren som skriver meget interessante(slik som denne bloggen blant annet) og opplysende bloggposter. Heldigvis gjemmer de ikke meningene sine i én dagbok som kun leses av forfatteren selv. Jeg er en bloggende mamma, men kanskje ikke en mammablogger(?), jeg blogger om bilsikring av barn og litteratur. For min del har bloggingen faktisk vært med på å utvikle meg videre som person, på en positiv måte velger jeg selv å tro.

    Ned med janteloven!

    Riktig god helg 🙂

  • Hei Mari! Så hyggelig med nytt bekjentskap på bloggen! Din blogg "Sikring av barn i bil" kjenner jeg jo. Der har du virkelig truffet blink med tanke på å skrive etter målgruppens behov! 🙂

    Jeg er veldig enig med deg. Blogg og dagbok er på ingen måte det samme. En dagbok er i mitt hode innlegg av typen "først gjorde jeg A, så gjorde jeg B". Eller enda mer personlig, at man skriver om følelsene sine. En dagbok er noe du skriver for din egen del – og bare det. En blogg derimot skrives for et større publikum. Man kan gjerne hevde at man blogger utelukkende for sin egen del. Men interaksjonen med andre bloggere er en viktig del av bloggingen. Hadde man ikke vært ute etter feedback og det å skape relasjoner kunne man like gjerne ha skrevet nettopp en dagbok. Men det er ikke det jeg vil. Ikke det noen av de bloggende mødrene vil. Som Mari sier, bloggen kan være med på å utvikle en person. Et verktøy for å bygge nettverk og å skape nye bekjentskaper. Jeg syns det er gull!

    God helg til deg også, Mari! 🙂

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg