Bør graviditet være tema på jobbintervju?

Bør graviditet være tema på jobbintervju?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I en kommentar på E24 i dag spør Elin Ørjasæter om det er galt av arbeidsgivere å hoppe bukk over gravide arbeidstakere i en ansettelsesprosess. Norske sjefer ønsker seg tross alt folk som skal være til stede på jobben. Kommentaren tar utgangspunkt i intervjuet med 34 år gamle Siri Herland, som er lei av at hun på jobbintervju stadig blir spurt om hun planlegger flere barn. Da jeg først fanget opp kommentaren på Twitter, kjente jeg at jeg tente på alle plugger. Men etter å ha lest den pustet jeg litt roligere. Den kjente kommentatoren er nemlig overraskende balansert i sine uttalelser.

Ørjasæter tar utgangspunkt i at enhver sak, også denne, har to sider. Arbeidsgivers behov for arbeidskraft representerer den ene siden, arbeidssøkers legitime behov for å planlegge familieforøkelse den andre. Arbeidsgiver ønsker selvsagt at nyansatte skal være til stede på jobben. Selv jeg skjønner at et fravær på 35+ uker (som er så lenge de fleste kvinner minst er borte i forbindelse med fødsel) kort tid etter ansettelsen er utfordrende. Samtidig har samfunnet som helhet glede av høy fertilitet, noe også Ørjasæter poengterer. Hun sier videre at det gode med permisjonsordningene her til lands er at de gir norske kvinner lyst til å få barn og å jobbe samtidig.

I henhold til dagens likestillingslov er det forbudt å spørre arbeidssøkere om graviditet og familieplanlegging. Ifølge Ørjasæter er dette feilslått politikk. Man bør snakke om disse tingene allerede i en intervjusituasjon, mener hun. Fordi det er relevant. En permisjon er et praktisk spørsmål som nesten alltid kan løses, men det løses best dersom begge parter er mentalt forberedt, skriver kommentatoren.

Dette er vel og bra. På papiret. Men hvordan ville det fungert i praksis? Er norske arbeidsgivere innstilt på å ansette gravide? Eller går de glatt videre til neste kandidat med en gang de skjønner at den godt kvalifiserte kvinnelige arbeidssøkeren bærer en ny verdensborger under brystet? En undersøkelse fra mars inneværende år viser tross alt at nordiske bedriftsledere er negative til å ansette kvinner som har vært i fødselspermisjon. De er visstnok mindre engasjerte, lite fleksible og ikke minst kunnskapsløse. Hvis småbarnsmødre er uglesett i arbeidslivet, hva da med vordende mødre?

Jeg kjenner at jeg er litt delt her. Jeg ser Ørjasæters poeng når hun anbefaler kvinner som planlegger familieforøkelse å bli i den jobben de har. Dette er et godt råd for en del situasjoner, skriver hun. Men i alle situasjoner? Hva om du er helt ny i arbeidslivet? Hva om graviditeten slett ikke var planlagt? Hva om du er på flyttefot til et nytt sted?

Sistnevnte er en situasjon jeg selv kjenner godt. Jeg var gravid da jeg og mannen flyttet tilbake til Tromsø fra Oslo for ti år siden. Jeg valgte å søke da drømmejobben dukket opp. Og jeg valgte å fortelle om graviditeten på intervju. Det føltes rett for meg. Jeg var riktignok overbevist om at det å fortelle var det samme som å ekskludere mitt eget kandidatur. Men den gang ei. For min sjef skjønte det jeg skulle ønske at flere sjefer skjønte. Man ansetter ikke bare for at medarbeideren skal løse et behov umiddelbart. Man ansetter for at medarbeideren skal utføre en arbeidsoppgave også på lang sikt. Jeg forstår at arbeidsgivers ryggmargsrefleks er å bli skeptisk når kandidaten forteller at hun er gravid. Men jeg skulle ønske flere turte å satse. Jeg er i alle fall utrolig takknemlig for at nettopp min sjef turte.

Syns du det bør være lov å spørre om graviditet og familieforøkelse i et jobbintervju? Eller er dette en privatsak og ikke noe ny arbeidsgiver skal bry seg med før det praktiske skal løses? 

Legg igjen en kommentar til Anonym Avbryt svar

5 comments
  • I en perfekt verden er jo alle sjefene som din var. Da jeg søkte min første "ordentlige" jobb, sa sjefen på intervjuet at hun skjønte at jeg var i en alder hvor det kunne bli aktuelt å stifte familie snart, og at de hadde god personalpolitikk på et området. Det var veldig deilig.

    Men jeg har kollegaer, leger, som etter 5-6 år i jobb fortsatt går på 3-6 måneders vikariat, (dispens fra arbeidsmiljøloven + mangel på legehjemler) hvor det å bli gravid er like spennende hver gang. En bekjent av meg søkte for n'te gang fast stilling da hun ble gravid. Hun bet tennene sammen, jobbet videre på en avdeling med tunge psykiatriske og voldsomme pasienter, kastet opp på do i hemmelighet – til den dagen hun fikk jobben og kunne fortelle 'sannheten'- at hun var gravid og ikke burde gå disse vaktene med farlige mennesker.

    Dessverre er nok ikke arbeidsgiverne rede. Loven om at man ikke får spørre om dette på intervju beskytter gravide arbeidstakere/søkere. Det beste som kan skje er mer engasjerte fedre, slik at arbeidsgiverne ikke diskriminerer unge kvinnen til fordel for unge menn. La pappa også ta sykedager, og permisjon, så vil ulempene med å ansette småbarnsforeldre bli mer likt fordelt på kjønnene. (Det betyr ikke at jeg ønsker mer styring av fødselsperm/pappaperm.Jeg er for at hver familie finner ut hva som passer dem. )

  • Takk for god og relevant kommentar, Barbarella. Poenget med kvinner i midlertidige stillinger hadde jeg ikke tenkt på en gang. Viktig å ta med seg.

    Jeg har full forståelse for at mange velger å tie om graviditeten. Jeg kunne ikke ha gjort det samme, men respekterer at andre velger annerledes. For til tross for at arbeidsgivere i henhold til loven ikke kan å forbigå en kvinne på grunn av graviditet skjer det rett som det er. Samtidig er det ikke helt uforståelig, det heller. Jammen er det vanskelig dette.

    Men jeg tror jeg lander på at dagens lovbestemmelse må bestå. Som du sier, arbeidsgiverne er ikke rede til en endring.

    Når det gjelder fedrekvoten er vi uenig. At ulempene med å ansette småbarnsforeldre skal bli mer likt fordelt på kjønnene er umulig uten fedrekvoten. Det er en kjennsgjerning at norske fedres permisjonsuttak i all hovedsak følger kvoten. Jo kortere kvote, jo mindre tid tilbringer norske fedre hjemme med sine små. Jeg er positiv til fedrekvoten. Den er nødvendig både av hensyn til kvinners plass i arbeidslivet, men også på grunn av menns rett til å være hjemme med sine barn. Uten fedrekvoten blir det en tøffere kamp for de menn som ønsker å ta ut deler av permisjonen. De må ikke bare bli enig med sin partner om å få permisjonstid hun anser som sin. De må også i mange tilfeller forholde seg til arbeidsgiveres manglende forståelse for deres ønske om å ta ut foreldrepermisjon. Og når det er sagt, fedrekvote er ikke tvang. Det er en rettighet vi har, en vi står fritt til å velge bort dersom vi ønsker det.

  • Barbarella sier det godt. vi har alle et samfunnsansvar, også bedriftseiere, og i en ideell verden tar de dette ansvaret. Da er det også greit å fortelle at man er gravid, eller planlegger å bli.

    Det er også en side til ved denne saken. Graviditetet er en privat sak, og folk har ulike behov i forhold til å holde graviditeten privat eller ei og hvor lenge. Det samme gjelder for om man ønsker å bli gravid. Dette må man også respektere.

    Interessant sak. Jeg leste Ørjasæters kommentar, og synes hun er svært relevant.

  • Takk for innspill, Mammadamen. Du har helt rett i at også bedriftseiere har et samfunnsansvar. Dermed bør det være greit å fortelle at man er gravid. At graviditet er en privatsak er også veldig sant. Alle som har slitt med å bli gravide kan sikkert stå inne for at det er både provoserende og sårende med spørsmål om planer for familieforøkelse. Jeg er ikke så sikker på at dette spørsmålet passer seg i en intervjusituasjon. Men det er vanskelig. For det finnes gode argumenter for at graviditet bør være tema på intervju. Men som nevnt. Jeg står fast ved at lovverket bør bestå. Så får det være opp til hver enkelt kvinne om hun vil fortelle om eventuell graviditet på intervjuet.

  • mitt innspill fra min tweet: "#likestilling og #samfunnsansvar livingersblogg.blogspot.com/2011/11/br-gra… j ble i forrige uke spurt på intervju "er du kvalm om morgenen?" #utspekulert"

    Det er sant, jeg ble spurt om jeg var kvalm om morgenen. Jeg er 28, gift og ingen barn og selvsagt handler alle mine jobbintervju om hvorvidt jeg er eller har tenkt å bli gravid. Jeg er ikke gravid, men har drømmer om det 🙂 Men, jeg syns ikke det er ok at noen spør meg slike spørsmål i en intervju situasjon. Det er ikke lov. Punktum.

    Jeg svarte ikke på spøsmålet, jeg smilte bare tilbake 😉

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg