Bloggtørke, sykdom og scrapping!

Bloggtørke, sykdom og scrapping!

Det har vært stille i bloggen i det siste. Årsaken er et selveste bloggforfatteren har vært

1. syk (les: influensa, av den typen bare mannfolk får, den man nesten dør av)
2. sur!

Den oppvakte bloggleser skjønner sikkert at punkt 1 og 2 henger nært sammen. Først ble jeg syk. Og når sykdommen varte og rakk ble jeg sur! Hvorfor? Jo, man blir selvfølgelig lei av å ligge som et slakt på sofaen dag ut og dag inn, med skallebank, feber, og hosten fra helvete! Men influensaen satte også en effektiv stopper for min deltakelse i bryllupet til en nær barndomsvenninne! Og sånt blir man sur av! Skikkelig sur! Så sur blir man at man på dag 5 med influensa bryter med alle prinsipper og river av seg følgende på Facebook:

Lenge trodde jeg at jeg skulle kunne reise i bryllupet. Jeg ble tross alt syk en tirsdag kveld. Og bryllupet gikk av stabelen en lørdag. Bryllupet var sørpå. Vi hadde flybilletter nedover kl. 6.40 lørdag morgen. Svigermor kom til oss fredag ettermiddag. Hun skulle passe de søte små mens vi feiret venners kjærlighet og koste oss med god mat og drikke, dans, taler og hyggelig selskap. Men sykdommen slapp liksom ikke! Vi vurderte å gamble. Sette oss på flyet og krysse fingrene for at formen ville være på plass til bryllupet startet 14.30. Lørdag var tross alt dag 4. Men da feberen fortsatt hang i fredag kveld skjønte jeg at det ikke gikk. Det var bare å kaste inn håndkleet, oppsøke legevakta for å få legeerklæring (sånt må man ha for å få refundert flybilletten på forsikringa), og å gi bruden det kjedelige budskapet.

Lørdag gikk det egentlig sånn høvelig greit. Siden formen var elendig var jeg mest takknemlig for at vi ikke tok sjansen på å reise. Det hadde blitt en forferdelig opplevelse. Men søndag, da ble jeg sur da! Formen var fortsatt crap, så det var ikke det at jeg var bitter for at det bare var snakk om én dag. Men søndag gikk det for alvor opp for meg at min gode venninne giftet seg dagen i forveien – og jeg var ikke til stede! Fy, så grinete jeg ble! Det var ikke et pent syn, jeg lover! Jeg hadde fortsatt feber og hostet som om jeg hadde både tub og kols og jeg vet ikke hva. Samtidig spratt tårene og banneordene haglet. Dere kan tro jeg var godt selskap her hjemme, altså!

Nuvel. Shit happens. Jeg fikk i det minste full rapport fra bryllupet. Både underveis, i form av sms og mms fra en venninne. Og et par dager etterpå, på telefon med bruden. Og så gleder jeg meg maks til å se både video og flere bilder etter hvert.

Men altså, for å avslutte i en litt hyggeligere tone tenkte jeg å vise dere hva jeg lagde i gave til bruden. Ja, bruden. Brudeparet fikk selvsagt en felles gave. Det skulle da bare mangle. Men i tillegg lagde jeg en liten minnebok til bruden. Med bilder fra barndommen. Det er kjempelenge siden jeg har hatt scrappeutstyret fremme, så dette var artig! Og ikke minst var det artig å bla frem gamle bilder. Dette er selvskryt så det holder. Men det får dere tåle! For når jeg kliner til og lager en fin-fin gave med mine egne hender (!!), da må jeg jo vise den frem! Sånn at dere ikke tror at det eneste jeg kan er å lire av meg dritt og lort i herværende blogg! Jeg håper de som er avbildet i minnealbumet har meg unnskyldt for at jeg deler det her. Heldigvis er de færreste til å kjenne igjen. Det er tross alt noen år siden bildene ble tatt.

Her er albumet sammenbrettet. 
Og så bretter man det ut. 
Og vips, inni er det bilder fra en svunnen tid! 

Har du fått smake på vinterens influensa? Eller har du klart å holde deg oppegående (enn så lenge)?

Legg igjen en kommentar

12 comments
  • Så kjedelig, Liv-Inger. Det e nokka pjesk å plages med influensa, spesielt når den vara og rekk. Satt og tenkt i helga at det va lenge sia sist at du la ut nokka på blåggen, og her e du. Det e no i allefall et tegn på framgang.

    Kjempedumt at du ikkje kom de sørover, og så syns e at du e flenk som blir sur. Det ska vær lov å bli sur innimellom. Sånn skikkelig moillsur og grinat. Spesielt når man har så god grunn som du no har hadd. Sånn sett osa heile innlegget av positivitet 😉

    Lika skræppinga di, skikkelig flott og original 🙂

  • Det er pes å være sjuk. Det passer aldri. Jeg hadde influensa for noen uker siden, ikke stas. Og dette trodde du ikke du skulle høre fra meg, men er det Frankie-bokstaver, eller?;) Har masse scrappestæsj på loftet, men de siste åra har blogginga tatt all tid…

  • Stakkar deg. Tror jeg hadde blitt sur og forbanna jeg også om det hadde vært meg som gikk glipp av venninnen min sitt bryllup. Håper du er fin i formen igjen! Jeg har sluppet unna influensaen, men vi har hanglet alle her hos oss også med en kraftig forkjølelse.

    Nydelig gave du hadde laget!

    Ønsker deg en god kveld
    Klem Tonje

  • Det er fullt lov å bli sur av noe sånt! Skikkelig kjipt!
    Håper du er på bedringens vei. Jeg krysser fingrene for å slippe influensa og denslags. Vi har hatt nok av småhangling her i huset. Det er forsåvidt ikke så ille, men akk så uforutsigbart.
    Kjempefint album! Alt mitt scrappeutstyr har et tykt støvlag på og skulle gjerne blitt brukt. Tiden strekker ikke helt til…

  • Min medfølelse herfra og til månen!!

    Men du – hvorfor ber du om unnskylding for kommentar på FB? Det er da virkelig lov å være sur og forbanna. Den dagen vi ikke tillater oss det, da er det fare på ferde.
    Samma om det er face eller på jobben. Jada! Man da ikke være glansbilde bestandig heller…?

  • Nå ble jeg imponert! Du er en scrapper. Min karriere endte fort og galt da jeg i permisjon no 1 bestilte en kit – som ble liggende og liggende. Ikke noe å quit my dayjob for, altså. Så ble det sying i 3. permisjon istedet.

  • OMG Pia!?! Visst f**n er det Frankie-bokstaver! Nå imponerer du altså! En ting er nå å ha gammelt srappestæsj nedstøvet på loftet. Men å huske navnet på alfabetet, bare ved å se det sånn bittesmått i en blogg? RESPECT!

  • Takk for hyggelig kommentar, Bøllemamma. Og du har helt rett. Noen ganger må man tillate seg å bli sur. Skikkelig sur! Også i det offentlige rom. 😉

  • Takk for hyggelig kommentar, Tonje! Begynner å bli ok i formen igjen. Eneste er forkjølelsen som sitter i. Men men, det tåler man!

  • Enig, kjedelig når man blir gående og småhangle. Da er det nesten bedre å bli slått ut, for å bli ferdig med skiten.

    Mitt utstyr ligger også mest og støver ned. Men bryllup var en fin anledning til å lete frem gamle kunster igjen. 🙂

  • Enig. Man skal tillate seg å være sur. Ingen grunn til å være glansbilde alltid. Men tro meg, det er jeg heller ikke, verken IRL (verken privat eller i jobbsammenheng) eller i sosiale medier. Men jeg må innrømme at jeg har et større filter på Facebook. Som regel ser jeg ingen grunn til å rive kjeft overfor ca. 400 Facebook-venner dersom jeg er sur. Har jeg noe jeg ønsker å ta opp med noen, gjør jeg det heller overfor den/de det gjelder. Og å klage og syte i sosiale medier? Nei, det ligger ikke for meg. I alle fall ikke så til de grader som det jeg gjorde i forbindelse med sykdommen.

  • Du får skrike ut hvis du bestemmer deg for å teste ut srappekarrieren. Så kan vi stikke hodene sammen. 🙂 Eller karriere og karriere, som du sier: ingen grunn for meg heller å si opp jobben. Ikke verdt det. Tror vi snakker rævva timebetaling i så fall. 😉

    Kos deg med syinga!

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg