Barnefri – egotrip eller investering?

Barnefri – egotrip eller investering?

Illustrasjon: iStockphoto.com

Vi har vært på festival i helga, mannen og jeg. Sammen med gode venner. Vi har rocket vilt til de gamle heltene i A-ha,  oppdaget nye helter i amerikanske Band of Horses, smilt gjenkjennende til tonene fra Dr. Alban, og mer eller mindre sprengt trommehinnene til larmen fra Prodigy. Det har vært barnefri helg her i heimen.

Ifølge en artikkel i siste utgave av «Foreldre og barn», er det viktig å pleie parforholdet også etter at man har fått barn. Man bør unne seg litt barnefri innimellom. Å pleie forholdet er til barnets beste og faktisk ren barneoppdragelse, skriver redaktør Tjodunn Dyrnes i lederen. En selvfølge, spør du meg. Men ikke like enkelt for alle, har jeg skjønt. For mange sliter med dårlig samvittighet når de overlater arvingene til andre, enten det er snakk om en kjærlig bestemor, en omsorgsfull onkel eller tante, eller andre voksenpersoner i nærmeste omgangskrets. Så da lar de heller være.

Nå skal det sies at vi er priviligerte som har familie som stiller opp. Helt fra de var ganske små har snuppene vært både titt og ofte på overnatting hos besteforeldrene sine. Ikke fordi jeg og mannen nødvendigvis har noe spesielt på plakaten. Noen ganger drar de bare fordi de har lyst. Og fordi besteforeldrene inviterer. Luksus. For alle parter. Jeg og gubben nyter godt av litt egotid her hjemme. Ungene får masse oppmerksomhet hjemme hos besteforeldrene. Og besteforeldrene får utviklet egne relasjoner til barnebarna, uten at vi som foreldre skal blande oss hele tiden. En vinn-vinn-situasjon, etter min mening.

På de mange mammaforumene på nett diskuteres det heftig hvor gamle ungene bør være når de overnatter borte for første gang. Det finnes ingen fasit. Man må rett og slett selv kjenne på hva som er riktig for seg og sine barn. Jeg har tydeligvis gullfiskhukommelse, for jeg klarer ikke å huske hvor gammel eldstejenta var da hun overnattet borte for første gang. Men med mellomstejenta husker jeg det godt. Da hun var bare seks måneder gammel gjestet nemlig U2 Norge. Etter å ha vurdert frem og tilbake bestemte jeg og min bedre halvdel oss for å dra på konsert på Valle Hovin i Oslo, noe som innebar én overnatting. Jeg ammet fortsatt snuppa, og reiste med én manuell og én elektrisk pumpe i bagasjen. Jeg hadde nemlig lært. For en måned tidligere overvar jeg Nelson Mandelas besøk i Tromsø med tidenes verste melkespreng. Aldri mer, tenkte jeg da. Men med utstyret i orden gikk det så meget bedre. Svigermor ga snuppa melk på flaske. Jeg fikk tømt lagrene. No trouble.

Men det som var no trouble for min del, er vanskelig for andre. For mange er det uhørt å være borte fra en så liten baby over natta. Enkelte går så langt som å kalle det egoistisk. Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle at yngstejenta bare var fire måneder gammel da hun overnattet hos mamma for første gang. Men bare nesten. For jeg er trygg på de valgene vi har gjort. For oss er det både naturlig og trygt at ungene har flere voksenpersoner å støtte seg til. Samtidig tror jeg det er bra for de små å se at foreldrene unner seg litt kjærestetid. Ifølge «Foreldre og barn» viser nyere forskning at hvordan foreldrene har det sammen er en av de viktigste faktorene som påvirker hvordan barn har det, og hvordan det vil gå med dem. Når de ser at foreldrene kan være kjærester og ta vare på hverandre, lærer de mye om hvordan de som voksne kan være mot sine kjærester. Hear hear, sier bare jeg. Barnefri er en investering i familien, både på kort og lang sikt.

Hva syns du? Er barnefri en ren egotrip for selvsentrerte foreldre? Eller kan det være snakk om en vinn-vinn-situasjon, slik jeg mener?

Legg igjen en kommentar

4 comments
  • Barnefri er definitivt ingen egotrip. Spørsmålet for oss har egentlig vært hva man velger å bruke barnefri til. Må det være ei spesiell anledning(unnskyldning) for at man skal benytte seg av barnevakt, en bursdag, bryllup eller festligheter av et eller annet slag? I det siste har vi vel funnet ut at vi kunne vært flinkere til å få barnevakt bare for å sitte sammen i sofaen en kveld uten den spenningen i kroppen, trenger noen en smokk snart, må noen opp å tisse, er det noen som vil ha noe å drikke? Hvem av oss skal sove til 7.00 og hvem kan dra seg til i ni-tida? Regner med flere småbarnsforeldre kjenner den avventende følelsen. What will be next liksom..:)
    Bevares, jeg elsker å delta på disse festlighetene med vennene våre. Men også nyter jeg stunda der det bare er oss to. Vi må nok bli flinkere til å spørre om barnevakt selv om det ikke har noe på spesielt agendaen.

    Etter sydenturen må jeg bare innrømme at jeg har lurt litt på hva andre tenker om at vi "forlot" barna våre i ei uke. Egen erfaring/konklusjon: de som måtte være negativ kan umulig skjønne hvilken vitamininnsprøytning det er- både i samlivet og foreldrerollen- å få bare puste litt!

  • Jeg er helt enig, Gunn Bodil. Det er så definitivt legitimt å spørre om barnevakt selv om man ikke har noe spesielt på agendaen. Ikke bare er det legitimt. Det er smart!

    Hvis noen har noe å utsette på at dere valgte å reise på ferie sammen uten ungene, skal du bare lukke ørene. Det dere har gjort er en investering i forholdet. Og det, det kommer ungene også til gode 🙂

  • Du er inne på noe veldig vesentlig, Liv-Inger, som så mange har lett for å glemme; nemlig det at enhver familie kjenner seg selv og barna sine, alle har ulike behov og grenser. Det er det som jeg irriterer meg over kanskje allermest i alt som har med barn og oppdragelse og kjæreste og familieliv å gjøre; at noen påberoper seg å være innehaver av sannheten.

    Min sønn var forøvrig nesten to da han overnattet borte hos mormor første gang. Ikke at det var bevisst at nå var han gammel nok eller noe. Det hadde bare ikke blitt sånn, eller vært noe behov eller anledning. Eller lyst til fra oss voksnes side.
    Du skal bare vite hvor mye pip vi i sin tid fikk for det.

    Nei, det er selvsagt ikke ego å ha barnevakt – enten det er for barnets hygge å få være sammen med besteforeldre, tanter og onkler eller hva det måtte være – eller for oss voksne.
    Blir litt skeptisk til de som overhode ikke endrer livsførsel etter at de har fått barn – men det er en annen historie 🙂

  • Ja, du har rett i at det er lett å tro at det man selv gjør og mener er det eneste riktige. Sånn er det selvsagt ikke. Noen fasit finnes ikke.

    Men uansett hvordan man snur og vender på det vil man alltid ha meninger om de valgene andre tar. Jeg har i alle fall det. Selv om jeg strengt tatt ikke har noe med det. Det ligger i menneskets natur, tror jeg. Jeg må innrømme at jeg stusser over at enkelte foreldre ikke klarer å være borte fra barnet sitt omså bare for en natt når barnet er blitt, tja si nå 4-5 år. Er det virkelig mulig å ikke ha behov for voksentid? Har det aldri bydd seg noen anledninger, eller har man rett og slett valgt bort voksentingene? Det kan da umulig være bra for forholdet? At alt handler om barna? Vi ser vel altfor mange eksempler rundt oss på foreldre som går fra hverandre når barna flytter ut. For plutselig oppdager de at de ikke har noe felles lenger. Skummelt. Og noe jeg gjerne vil unngå.

    Men å ha meninger om andres valg er ikke det samme som ikke å respektere andres valg. Eller er det det?

    PS. Jeg deler forresten din skepsis til dem som overhodet ikke endrer livsførsel når de får barn. Men som du sier, det er en annen historie. Du tar vel ballen og lager et blogginnlegg om det? Jeg blir med på diskusjonen 🙂

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg