Barnefotballen – et sorgens kapittel?

klaudiussen-juni

Dette innlegget sto på trykk i Uhørt-spalten til iTromsø lørdag 27. juni. Illustrasjon: Odd Klaudiussen. 

Debatten om barnefotballen har rast i norske medier det siste året. Det ropes og skrikes fra alle bauger og kanter – ikke minst fra sidelinja. Det er i alle fall inntrykket jeg får når jeg leser de mange innleggene som er skrevet om temaet. At både trenere og foreldre kollektivt har gått av skaftet. Sånn er det heldigvis ikke.

Visst er det mye å ta tak i. Det viser de mange negative oppslagene med all tydelighet. Historien om 10 år gamle Jesper som i sin tredje kamp som dommer ble utskjelt av treneren og foreldre på det ene laget, er uakseptabel. Når voksne påstår at 7-åringer har blitt bortdømt tre kamper på rad, da kan man jo spørre seg hvilken planet de bor på. Treneren og foreldrene som i all hemmelighet dro på turnering til Piteå med bare noen av guttene på laget skulle vært kjølhalt – minst. Men dette er da unntakene? Eller har jeg levd lykkelig i min egen lille fotballboble de siste 7 årene?

I 7 år har jeg vært fotballmamma. Eldstejenta var 6 da hun begynte å spille, nå er hun straks 13 og førsteårs ungdomsspiller. To lillesøstre har fulgt i storesøsters fotspor. Det har blitt mange treninger, kamper og turneringer opp gjennom årene. Men fy, så moro det har vært! For både små og store. Derfor har jeg lyst til å komme med en hyllest til de mange som bidrar til å skape fotballglede over det ganske land.

Til treneren, takk for at du gidder! Det er en utakknemlig oppgave du har tatt på deg. Du skal motivere spilleren som syns fotball er omtrent like givende som å se maling tørke, men som likevel er med fordi de andre jentene i klassen er det – og det er tross alt ganske gøy å reise på turneringer. Samtidig skal du holde motivasjonen oppe hos entusiasten som gjerne hadde spilt fotball fra morgen til kveld hadde det ikke vært for skolen og andre vederstyggeligheter. Du må også forholde deg til liksom-ekspertene blant opphavet, som liker å mene om både treninger og laguttak. Nei, jeg misunner deg ikke. Vit at det står enorm respekt av den jobben du gjør. Flere dager i uka. X antall uker i året. R-E-S-P-E-C-T!

Til foreldregruppa, takk for et fantastisk godt samhold! Vi har heiet og ropt, på innpust og utpust. Vi mener det godt, selv om tenåringene ikke ser ut til å sette pris på det på samme måte som for noen år siden. Jeg tør ikke tenke på hvor mange liter vaffelrøre vi har lagd i dugnadsøyemed i årenes løp. Eller hvor mange mil vi har kjørt. Hjemmene våre er invadert av gummikuler, men vi er like blid! Vi er der når de håpefulle jubler over seier. Og når de depper etter tap. En ekstra stor takk til de mange som har tatt på seg ulike verv. Takk til lagleder og oppmann, økonomiansvarlig, dugnadsansvarlig og turneringsansvarlig. Fotballen hadde ikke gått rundt uten dere.

Spillerne skal selvsagt også ha takk. Uansett hvilket motiv du har for å være med, kan du være trygg på at fotballen har bruk for deg. Du er en viktig brikke på laget! Nyt fotballferien som nå ligger foran deg. Og måtte høstsesongen by på fotballglede herfra til evigheten, enten du går seirende av banen etter kamp eller ei.

Mitt håp er at det kommer noe godt ut av alle oppslagene om fotballens bakside. Først og fremst handler det om skjerpings blant de voksne. Nå tror jeg det er dødfødt å skulle gjøre alle til lags, enten vi snakker om spillerne eller foreldrene. Men historier som den om 10 år gamle Jesper og om hemmelig turneringsdeltakelse forventer jeg at vi slipper å lese igjen. Sånt er ikke barnefotballen verdig.

0 Comments
Previous Post
kunnskapsministeren
Next Post