Barn og TV-vaner

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.

Husker dere de gode, gamle dager? Ja, dere vet, de gamledagene som var for ca. 20-25 år siden. Den gang undertegnede løp rundt i hjembygda og lekte hest meg her og fant på rampestreker der. Hvordan leker man hest? Jo, man hopper over granhekken med stor iver, den ene ungen (jeg holdt på å skrive tullingen, men sånt kan man jo ikke skrive verken om seg selv eller sine barndomsvenner) etter den andre. Og så fant vi på egne leker. Bregnefolket for eksempel. Bregnefolket er en lek vi konstruerte i hjembygda. I korte trekk gikk det ut på å lage de reneste borettslag (og her snakker vi lavinnskuddsboliger) i store bregnekratt. Vi hadde både kjøkken og stue, soverom og jeg vet ikke hva under bregnene. Og så fanget vi frosker og dissekerte edderkopper til middag. Og gjorde skåke. Vet dere hva skåke er? Et litt finere ord for faenskap. Og ja, det hendte vi ble tatt.

Hva gjør ungene i dag? De spiller dataspill. Og ser på Hannah Montana. Dagen lang. Og så hender det de gjør litt faenskap. Men blir de tatt kommer det som regel en eller annen curlingmamma eller helikopterpappa inn fra høyre og ordner biffen. Har du ikke hørt om curling- og helikopterforeldre? På klikk.no kan du orientere deg om de ulike foreldretypene av i dag.

Ja, jeg overdriver. Veldig. Og for all del, jeg er ikke bedre enn andre foreldre. Mine unger spiller dataspill. De har hver sin DS (ikke 1-åringen da, hun sliter litt med teknikken). Og de ser mer på TV enn de strengt tatt trenger. Vi prøver riktignok å holde på begrepet barne-TV her i heimen. Barne-TV, det er klokken 18.00 hver dag, på NRK Super. Men tilbudet er jo der hele dagen. På NRK Super og Disney og Cartoon og hva de nå heter alle kanalene. Tenk, før i verden satt vi pal og ventet på de få minuttene med tegnefilm på Frokost-TV om lørdagene. Nå er det full service for ungene i x antall kanaler, mer eller mindre 24/7.

Min barndoms heltinne, Eli Rygg, er bekymret over utviklingen. Til Barnevakten, en organisasjon som gir råd om barn og medier, forteller hun at hun er redd for at vi tar gleden fra ungene når det er et tilbud hele tiden. Ungene sier bare ja takk til det de blir servert, og får ikke tid til å finne ut av hvem de er, kjede seg litt, og få tak i egen fantasi. Stemmer det? Er det passive barn med tallerkenøyne og Playstation-tomler vi fostrer opp i dag?

Har det så noe å si hva barna ser på? Jeg klamrer meg jo til håpet om at for eksempel Dora utforskeren og familiens nye favorittdrage, Kosinus er bedre for de små skrottene enn både Pokemon (det er kanskje litt ut?) og Hannah Montana og alskens andre importerte greier (ja, jeg vet at Dora ikke er norsk, men det kommer jo kvalitet fra det store utland også). Elise Seip Tønnessen, som er professor i medievitenskap ved Universitetet i Agder, beroliger mammahjertet litt. Hun mener kvaliteten på programmene som blir vist er en vel så viktig faktor som mengden barne-TV med tanke på kreativiteten hos barna. Jeg mener å huske at nevnte bedreviter (eh, forsker) har møtt motbør for denne påstanden, men jeg velger å la vær å google fenomenet.

Før jeg runder av vil jeg bare peke på en aldri så liten faktaopplysning fra artikkelen hos Barnevakten (i tilfelle du var lat og ikke orket å klikke deg inn og lese den selv). Barn ser faktisk ikke så mye mer på TV i dag enn de gjorde for ti år siden. I dag bruker barn i snitt 102 minutter foran TV-skjermen daglig. I 2000 var tilsvarende tall 95 minutter. Økningen er ikke på mer enn 7 minutter, hvis jeg regner rett (matte er ikke min sterke side, jeg garanterer ingenting).

Hvordan er TV-vanene hjemme hos dere? Er dette noe du er opptatt av? Verden forandrer seg. Både vi og arvingene må vel bare henge med i tiden? Eller?

PS. Jeg lover forresten å aldri mer skrive et innlegg med så mye dilldall i paranteser 😉

9 Comments
Previous Post
Strømpebukse
Next Post