Bad hair day

Bad hair day

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Medbloggere driver og skriver om frisørbesøkene sine for tida. Pia for eksempel har både farget håret og ikke minst klippet pannelugg. Mottakelsen på hjemmebane var vel heller blandet, men det hører med når man har gått til anskaffelse av både mann og barn. Moden, mørk & mystisk har latt seg overtale av sin frisør til å spare de mørke lokkene sine. Dessuten har hun blitt hekta på slettetang, en tidstyv uten sidestykke skal vi tro damen. Så da tenkte jeg at jeg får vel fortelle litt fra mitt siste frisørbesøk. Til tross for at det var snakk om knappe tre minutter i stolen, for å stusse litt på panneluggen, ble resultatet nemlig helt katastrofalt.

Jeg er vanedyr når det kommer til sveisen. I x antall år har jeg hatt en standard bob med pannelugg ned til øyenbrynene. Håret mitt er tykt og uregjerlig. Og det vokser altfor, altfor fort. Derfor må jeg klippe luggen mellom hvert frisørbesøk, for å unngå at skiten blokkere alt utsyn eller innsyn eller hva man nå skal definere det som. Dette har aldri vært noe problem. Omtrent hver eneste frisør i byen kan fikse en luggstuss på null komme niks. Man trenger ikke å booke en gang. Man bare ramler innom og så lar det seg som regel ordne.

Denne ulykksalige dagen stakk jeg innom Nikita i lunsjpausen. Joda, jenta som sto bak disken kunne stusse luggen, hun. Hun sa riktignok at hun var lærling, men hallo, selv en lærling klarer vel å klippe en lugg noen milimeter uten å fucke ting opp fullstendig? Så feil kan man ta.

Jeg ante uråd da hun var ferdig. Var det ikke skjeivt da? Men neida, hun hadde bare pointet luggen, sa hun. Det skulle være sånn. Eh, point-hva-for-noe? Jeg skjønner at hun refererer til denne hakkegreia de gjør med saksa, for liksom å tynne litt ut og unngå den rett avklipte looken. Men likevel? Nuvel. Jeg betalte og tuslet tilbake på jobb. Tenkte at alt kanskje ble bedre bare jeg fikk vasket gjennom håret og fikset luggen til selv. Men altså, vel tilbake på jobb fikk jeg snart erfare at skjeivt er skjeivt. Uansett.

Vi sitter to og to på avdelinga hos oss. Rett overfor meg sitter verdens søteste, herligste kollega. Så snill som dagen er lang. Hun ville aldri med viten og vilje ha sagt noe for å såre meg. Så da hun gløttet opp og så min nyfriserte lugg spurte hun forsiktig: «Har du klippet luggen din?». Jeg nikket. Jeg så at hun tenkte. Og så smalt det: «Men altså, har du klippet den selv??». Hah. Det var all den bekreftelsen jeg trengte. Jeg fløy tilbake til frisøren. Lærlingen skulle først prøve å fikse fadesen selv. No luck. Til slutt kom en av frisørene bort og prøvde å redde stumpene. Det gikk vel sånn passe. Luggen er altfor kort. For lærlingejenta glemte noe elementært, nemlig at når man drar luggen godt ned for å klippe, da spretter den jo opp igjen når man slipper! Så i stedet for å få stusset luggen til like over øyenbrynene, stopper den nå en god centimeter eller så over. Og den er fortsatt hakkete. Siden håret er tykt ser det jo ikke vettugt ut. Så nå har jeg som regel luggen til siden. Gjerne med en klipe. Greit nok, i påvente av neste frisørbesøk, som strengt tatt ikke kan komme fort nok! For vel hjemme igjen samme ettermiddagen fikk jeg jo fortalt mannen om fadesen hos frisøren/lærlingen (eller fortalt og fortalt, han så det vel selv). Og hva gjør han? Kommer med oppmuntrende ord? Nja, han sa vel strengt tatt at luggen ikke så så ille ut. Men så trampet han langt over den berømmelige streken. I det jeg bøyer meg ned for å plukke opp noen leker på gulvet kom det nemlig: «Men altså, skal du ikke få fikset den etterveksten snart da?». Ærlig spiker!

Trenger jeg å si at jeg har bestilt frisørtime til uka? Hos en ordentlig frisør? Her skal det klippes. Beint! Farges skal det også. Og når etterveksten begynner å bli synlig skal det farges igjen. Og igjen! Med en uttalelse som den som falt her hjemme den skjebnesvrange ettermiddagen (jeg skal ikke en gang si hva min livsledsager sammenlignet ettervekst-looken min med, men det har noe med en nasjonalitet litt østover å gjøre og ikke minst verdens eldste yrke) er frisørbudsjettet nemlig økt til det trippelte fra nå av! Og ja, vi har felles budsjettkonto. Så det så!

Har du noen kjipe frisørminner å dele? Eller noen trøstende ord til en skjeivklipt stakkar?

Legg igjen en kommentar til Marita Avbryt svar

18 comments
  • Au au au! Frk. krølltopp har en lang rekke "herlige" frisør-minner, men det beste er den gangen frisøren glemte å nevne at jeg var hennes aller første kunde…og det som skulle være en enkel stripejobb ble til et hode fullt av "farge" som egentlig var blekemiddel…og da hun lot meg sitte alene i stolen mens hun og typen spiste lønsj på bakrommet…men ikke venta lenge nok på at midlet skulle virke, og derfor brøyt ut "oy" relativt høyt da hun sjekka verket sitt. Det svei og jeg tør ikke tenke på hvordan det egentlig så ut, og heldigvis kom det inn en frisør til som malte på med noe mirakuløst middel slik at håret fikk forbli boende på mitt hode og farge ikke var en forferelig miks av oransjgule toner.. Lykke til med ditt nye hårbudsjett da!

  • Usj og usj.
    Har gått og ordna ettervekst og striping og øyenbryn hos en lærling nå i et par år. Hun fikk tilogmed klippe lugg på meg (men det ble bare den ene gangen. Så jo ikke ut i måneskinn). Men nå har jeg bestilt time hos en salong jeg brukte for mange år siden. Skal ned dit denne uka. Frisèrdama "mi" som jobba der flytta til Oslo og jeg ble litt i villrede om hvem som skulle få tukle med blondinelooken. Helt til ei venninde fortalte at hennes svigerdatter in spe hadde behov for prøvekluter. Men nå har hun fagbrev og har flytta på seg og blir like dyr som alle andre, så da får jeg prøve om hun som driver "gamle"salongen klarer å opprethholde sveisen min på et nivå som jeg kan stå for. Slitsomt å lete etter ei frisèrdame som skjønner seg på både krøll og farge sånn at det ser ut i dagslys også. Vi blondiner er litt kravstore slik. Er vi blonde så er vi blonde, selv i våre mest blonde øyeblikk

  • Auda ! :/ HATER dårlige frisørerfaringe. Men du.. Nikita ved siden av jobben din, hører at mange har dårlige erfaringer derfra. Håper frisørtimen blir en positiv opplevelse iallefall 🙂

  • Ups! Pointet luggen? I all verden, kva er det?Forstår jaffal at slik pointing bør eg halde meg unna.
    Lykke til med den skikkeleg frisøren 🙂

  • Dårlig med frisørhistorier her, for de gjør jo aldri noe vilt med håret mitt!.. Har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sagt "gjør hva du vil med det" når jeg setter meg i frisørstolen, og ender alltid opp med den samme sveisen. Boring! Håret mitt vokser også kjempefort, så jeg klipper luggen selv innimellom jeg 🙂 Det går greit siden min er skrådd. Hadde aldri i livet greid en rett panneluggklipp…

    Så var det de trøstende ordene. Hmmm… Det finnes veldig mange fine spenner?? 😉

  • Ikke morsomt med frisørfadeser, nei. Du kan jo tre en hatt over hodet, men det går vel ikke hele døgnet? Litt kjipt på trening kanskje?
    Har mange ganger vært hos frisør og ikke blitt fornøyd, men lite store fadeser heldigvis. Husker en læring brukte over en time på å stusse litt på helt rett hår (som normalt ville tatt 10 min). Sånt orker jeg ikke.

    Mitt siste frisørbesøk ble jeg særdeles glad over. Håret ble som det skulle, og prisen var særlig god; 90 kr for vask, hodebunnsmassasje og skikkelig klipp 🙂 Sånt liker vi! Nå var dette i Tyrkia da. Jeg skulle nesten ønske håret vokste ekstra fort da, bare for å kunne klippe en gang til 😉

  • Hørtes ikke godt ut den stripeopplevelsen din, Marie. Godt en kyndig frisør fikk malt bort det verste. Man vil jo unngå skandale! 😉

    Håper du finner en frisør du er fornøyd med snart, Kamelryttersken! Og du, det sitatet med blondiner som er blonde selv i sine mest blonde øyeblikk, det likte jeg! Gjett hvem som er blond!? Eller var. De fleste blondiner blir jo mer sånn kommunegrå i bunnen med årene, er min erfaring…

    Elise, jeg går ALDRI tilbake til akkurat denne Nikita-salongen, for å si det sånn. Nå skal jeg teste ut Goshamei, som alle skryter sånn av. Så får vi se. 🙂

    Shy B, pointing kan sikkert være greit det, i kontrollerte former. 😉

    Takk for trøstende ord, Guro. Du har selvfølgelig helt rett. Det finnes mange fine spenner!

    Hatt Hilde? Jeg må innrømme at jeg ikke er den ivrigeste hattejenta. Noe å revurdere kanskje? 🙂 Den Tyrkia-frisørtimen høres jo bare herlig ut! Kan skjønne den fristet til gjentakelse.

  • Ha ha, føler med deg! Har funnet "min" frisør nå, og tviholder på henne. Synes jeg ble fin med pannelugg, og er riktig så fornøyd. Jeg har også veldig tjukt hår, og for noen år siden var jeg hos ei som barberte håret i bakhodet, sånn at bare det ytre laget var igjen. Det het noe "short cut" eller noe sånt. Grusomt. For ikke å snakke om den gangen da jeg var ung student, og skulle ha permanent. Og fikk en lærling. Som var hard med permanentvæske. Resultat: Pia fikk tynt hår. Ramla av store tuster når jeg dusja. Forferdelig.

  • HUFF-sann. Jeg kjenner følelsen.
    Jeg har jo kjempekort hår. Og jeg er så sjeleglad hver gang jeg finner en frisør som KAN klippe JENTEKORT – ikke for tynt ved ørene og nakken. Da blir det myke, feminine borte. For det er ikke mye som skal til før det blir guttekort. Og det vil jeg jo selvsagt ikke.
    Og de gangene jeg må klippe meg hos andre – er jeg kunden fra helvete: jeg forteller frisøren akkurat hvordan de skal gjøre det….. bruk den saksa til spissene, ikke bruk kniven i nakken…. osv. Men klok av skade – og bestemt som jeg er. Sist jeg klipte ,meg var i sommer. På Andslimoen. Og hun var DRITflink! Jeg vurderer nesten å reise hjem neste gang jeg skal ha en stuss………..

  • Huff og huff, lite er så ille som et mislykka frisørbesøk. Manken min er lengre enn lengst for tida. Har utsatt frisørbesøk lenge. Etter at min faste la ned, har jeg ikke funnet noen ny som skjønner seg på håret mitt. Og jeg hveser om de kommer med den kniven. For om de tynner ut så står alle fjonene rett ut. Håret mitt trenger tyngde for å ligge i riktig retning, altså nedover. Lenge siden jeg har hatt kort nå (altså bob-aktig) for da ligger håret inn på en sida av hue og står ut på den andre, litt sånn schwung mot venstre. Men så glemmer jeg det og klipper meg, og angrer, sparer til langt, glemmer, klipper osv. Men nå har jeg tydeligvis blitt en klok gammal dame for jeg har som sagt hatt langt hår lenge nå.

    Og tenk, da jeg fylte 30 (10 år sida) så trodde jeg at jeg var for gammel/voksen til å ha langt og måtte klippe meg. Det gjorde jeg, men lot det vokse ut igjen…

  • Min verste frisøropplevelse skjedde hjemme, da en venninne meldte seg frivillig til å stripe mitt blakke hår. Hun føler seg egentlig som en frisør fanget i en restaurantsjef-kropp, og er alltid mer enn villig til å klippe andre. Så er det kanskje sånn passe med talent. Jeg endte opp som en hyene, med et hår fullt av orange og brune flekker, istedet for vakre striper. Da sprang jeg på H&M (iført hodetørkle) og kjøpte en brunfarge som kunne dekke over fadesen.

  • Uffda.Aldri greit å ikke være fornøyd med sveisen.
    Har problemer med å kommentere enkelte blogger…Så derfor er jeg litt "anonym" for tiden 😉
    Klæm fra bæstemor 🙂

  • Ahhh…når jeg leser at det er Nikita du har gått til så kan jeg ikke annet enn å riste på hodet.
    Jeg gikk nemlig som et nødstilfelle til Nikita rett før 17.mai. (rett og slett fordi jeg hadde glemt å bestille hos frisøren "min og jeg har hørt så mye rart om Nikita)
    Det jeg stusset på først var at klippen var over på ca 15 min, så at hun ikke rettet eller noe for å se om det var beint. Denne jenta var ikke lærling heller. Jeg så ut som en 8-åring som har klipt håret selv. Dagen etter gikk jeg tilbake og hun som hadde klippet meg prøvde å rette opp. Det hører med til historien at jeg også fikk kommentarer på klippen.
    Jeg måtte gå tilbake en tredje gang hvor daglig leder rettet opp det hun kunne mens hun samtidig påpekte at det var en rett klipp…hallo!!! Det endte med at jeg måtte skrive under et skjema på at jeg hadde vært der og bla bla bla…
    Enden på visa – jeg går ALDRI på Nikita igjen.

  • Hahaha, flire mæ lørvat!
    Her i huset bruker mor hele frisørbudsjettet og ivrer for å klippe resten av familien. Som regel går det fint, men har nok mest med at jeg ikke har så kresne kunder. Men nå begynner 9-åringen å komme med bestillinger der jeg innser mine egne begrensninger. Tipper at et frisørbesøk er nært forestående for henne…

  • Dere, dette liker jeg. At vi deler håpløse frisørminner. Selv kunne jeg skrevet mye om hjemmepermanent hos hjembygdas selverklærte "frisør", men jeg skal spare dere. 😉

  • huff ja, har noen ja….som da jeg på 80-tallet begynte å bruke wash-and-go shampoo. Og så skulle ta permanent.Som jeg hadde tatt mange ganger før, det var bare etterveksten som skulle til pers. Jeg hadde hår ned til rompa. Men permanent og wash-and-go shampo funker ikke sammen. De krøllene jeg hadde fra før forsvant, og selv om jeg ble sittende i flere timer og vente på krøllene skulle komme, så ble det bare verre. Tilslutt ringte frisøren til produsenten og fant ut det der om wash-and-go. Jeg slapp å betale, men etterpå datt håret av i store klaser, resten var sprøtt og ødelagt og jeg måtte klippe meg kort. Ikke kjekt!!

  • Uff og uff – ikke morsomt!
    Og selv tror jeg at jeg hovedsaklig bare har dårlige minner fra frisører! Men aller verst hun som overtalte meg ti at rødt nok ville kle meg godt. Knallrødt! Som i det norske flagget! Jeeezes som jeg så ut…

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg