Skrevet av livinger

Påskeferie i en bag

shutterstock_homesweethome-1200x628

For åtte år siden fikk vi en glup idé om å flytte hjem igjen. Til hjemstedet vårt, for å komme nærmere familien. Det fungerte vel sånn passe. Ikke fordi familien var så vrang, men fordi jobbmulighetene på hjemlige trakter ikke akkurat er noe å rope hurra for. To år etter at vi med sommerfugler i magen tok fatt på en ny hverdag der hjemme, lusket vi oss tilbake til Tromsø igjen.

Det er fordeler og ulemper med alt, også valg av bosted. Alt i alt var det nok klokt av oss å returnere til byen. Men nå som påsken står for tur, kjenner jeg på en av ulempene med det valget vi tok: At vi stort sett lever i hver vår bag både i påske- og juleferiene.

Jeg vet godt at vi ikke er de eneste som har det sånn. Å reise til familien i feriene er veldig vanlig. Men de to årene vi bodde hjemme, kjente jeg på en annen virkelighet. En med base i egen bolig. Da kunne vi både dra på og ta imot besøk, men likevel tilbringe store deler av dagen hjemme hos oss selv – bare vi fem. Etter påskens skiturer med familie og venner, dro vi hjem og slang fra oss sekker, termoser og våte uteklær i vår egen gang, mens vi ruslet rundt i stillongsen i vårt eget kaos resten av dagen. Sånn er det ikke nå lenger. Nå er det noen intense dager hver ferie, mens vi farter imellom for å rekke å besøke alle. Er det rart jeg drømmer om hytte?

Jeg har skrevet om dette med valg av bosted før. På tide å finne roen, kanskje?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Med lydbok på øret går bussturen som en lek

lydbokHer i huset er det påskeferie – for alle unntatt meg. Hardt gründerliv, kundeoppdragene må prioriteres. Men det har sine fordeler å ha huset for seg selv om morgenen. Det er liksom så effektivt. Ingen som motarbeider exitfasen. Likevel var jeg på nippet til å komme for sent til bussen i dag tidlig. Ja, jeg tok bussen. Er jo ikke noe problem å busse når jeg ikke skal levere unger verken her eller der på min ferd mot byen.

Anyway, jeg stormet ut døra ett minutt før bussen skulle gå. Vi bor nært busstoppet, så det var ikke et håpløst prosjekt. Som regel er bussen litt forsinket uansett. Men ikke i dag. Jeg var et godt stykke unna da jeg så bussen rulle inn på busstoppet. I en sånn situasjon har man to valg:

  1. Rusle uberørt videre, og satse på neste buss.
  2. Legge på sprang, og vifte febrilsk med armene for å påkalle bussjåførens oppmerksomhet.

Jeg gikk for alternativ 2. Risikoen med alternativ 2 er at bussen likevel kjører fra deg, og det eneste du oppnår er å fremstå som en komplett idiot for alle som befinner seg i umiddelbar nærhet. Men i dag var jeg heldig, bussjåføren ventet. Jeg stotret frem et «tusen takk», betalte for meg, og dumpet glad og lykkelig ned i et sete. For en bra start på dagen! Og enda bedre ble den da jeg fikk koblet på iPoden med lydboka jeg hører på for tida. «Sandmannen» av Lars Kepler. Jeg hørte ferdig «Ildvitnet» nettopp, og bare måtte skaffe meg neste bok fortere enn fy. Jeg digger Kepler!

Med lydbok på øret går bussturen som en lek. Podcast har samme effekten. Jeg sverger til underholdning på iPoden eller iPhonen også når kjedelig husarbeid står på plakaten. Er det spennende nok kan jeg godt rydde både boden og det som er. Du burde prøve!

Jeg kjøper lydbøkene mine på ebok.no eller låner dem på biblioteket, litt avhengig av hvor kjapt jeg er opptatt av å få tak i dem. Podcastene finner jeg som regel direkte i podcast-appen på iPhonen. Av podcaster er amerikanske Serial og VGs Uløst blant favorittene. Tusvik og Tønne er morsom underholdning. Og på fagsida er MediaPuls og Sosialt sett to av poddene jeg hører på jevnlig. Når det kommer til podcaster er jeg fortsatt som nybegynner å regne. Men jeg gleder meg til å høre mer på både underholdende og lærerike podcaster fremover.

Hører du på lydbøker eller podcaster?

 

0 Comments

Jakten på lykken

today-happy

Visste du at 20. mars er FNs internasjonale dag for lykke? Jeg var ikke klar over det, før jeg karret meg ut av senga i dag tidlig, og leste det i Facebook-feeden min. Men det fikk meg til å tenke. Er jeg lykkelig?

Svaret er et stort og rungende JA – selv om jeg stadig vekk legger kjepper i hjulene for min egen lykke. Jeg er en av disse som er flink til å fokusere på det jeg ikke har, i stedet for å være takknemlig for det jeg har. Jeg er dessuten helt rå på å være etterpåklok, en egenskap som aldri har ført noe godt med seg. Jeg angrer på ting jeg har gjort, og ting jeg ikke har gjort. Og burde vi ikke hatt et større hus? En bedre bil? For ikke å snakke om egen hytte? Himmel, så deilig det hadde vært å kunne dra på hytta nå som påsken står for tur. Ei hytte som var bare vår. Hvor vi kunne senke skuldrene og bolse rundt, vi fem. Med mindre lottokupongen vår går inn snart, blir det nok ikke hyttekjøp med det første. Men en dag, da! For hytte må vi ha. Eller?

Og sånn holder jeg på. Men jeg vet jo hvor nøkkelen til lykken ligger. Det handler om å leve i nuet. Om å tilbringe tid med dem du er glad i. Om å finne balansen mellom jobb og hjem. Og om de små stundene, som den jeg delte med ei nabodame tidligere denne uka. Vi har barn på samme alder, og har møttes flere ganger i det siste, på foreldremøter og tilstelninger i skole- og fotballregi. Og så har vi snakket om å sette av tid til et ettermiddagsbesøk. Men du vet hvordan det er, ofte blir det bare med praten. Helt til her om dagen da hun sendte en sms etter middag med teksten: «Er du hjemme, og har du te?» Jeg var hjemme, og te har vi alltid! Vi skravlet i vei om smått og stort i et par timer. Ikke hadde jeg shinet huset før hun kom. Og ikke rakk jeg å hoppe ut av joggebuksa og inn i et mer representabelt antrekk. La det noen demper på ettermiddagen? Tvert imot!

Huffameg, nå tror du det har klikket for meg. Men i en hektisk hverdag blir det altfor få ettermiddager som denne. Det tenker jeg kan være klokt å gjøre noe med. Men nå, på selveste FNs internasjonale dag for lykke, skal jeg søke lykken utendørs. Sammen med to andre familier i nabolaget skal vi ut på tur. På skitur. Eller vi snakker om å ta på oss skiene og grynne over marka. Destinasjonen, en stor bakke for aking og skilek, ligger kanskje 100 meter inn i løypa (jeg er helt elendig på å anslå distanse). Der skal vi tenne bål, spise svartgrillede pølser, momse sjokolade, drikke kakao, og løse et verdensproblem eller to mens ungene leker. Og vi er alle enig om at det blir en fin tur! Så det, så!

PS. FNs internasjonale dag for lykke markerer at lykke og velvære er et universelt mål for alle mennesker på jorda, og at dette må tas hensyn til i medlemslandenes nasjonale planer. Deres lykkeindeks viser hvor mange gjennomsnittlige lykkelige leveår innbyggerne i verdens land kan forvente å oppnå, delt på hvor store ressurser landene forbruker.
Les mer om FNs internasjonale dag for lykke her

 

0 Comments

Hjernetrøbbel

Jeg kom altså over en så morsom video i Facebook-feeden min i dag. Om hvordan menns og kvinners hjerner er skrudd sammen. Alle som har hatt en diskusjon med et vesen av det motsatte kjønn, kjenner seg garantert igjen i denne. 

MEN'S Brains and WOMEN'S brains.. Explained Perfectly!

MEN'S Brains and WOMEN'S brains.. Explained Perfectly!(Copyright to : Mark Gungor)

Posted by Dekho Bhopal on 8. mars 2016

 
Her i huset er det ikke fritt for at disse biologiske ulikhetene lager en del utfordringer. Mannebeinet har definitivt en sånn hjerne hvor alt har sin egen boks, og hvor ingen av boksene er i berøring med hverandre. Himmel, så enkelt det må være å ha det sånn! I min hjerne henger alt sammen med alt! Det er derfor ingen diskusjoner handler om bare ett tema, til mannens store frustrasjon. Han mener jeg har en egen evne til å få den minste lille ting til å handle om – ja du vet, ALT! Men jeg kan jo ikke noe for det. Vi kvinner bare er sånn. Det er hjernen vår, den motarbeider enkle løsninger!

Kjenner du deg igjen?

2 Comments

Jeg klarte det!

helg-1200

Akkurat nå spilles Dora-sangen for fulle mugger i hodet mitt. Du vet, sangen fra barne-TV-serien Dora the Explorer. Nei? Ja ja, du har ikke gått glipp av noe. Uansett, Dora har en temasang hvor frasen «Vi klarte det!» gjentas igjen og igjen. Akkurat som jeg gjør nå i hodet mitt. Hva jeg klarte? Å komme meg gjennom fem uker alene hjemme med ungene – uten å miste (all) vett og forstand!

Søndag er det fem uker siden mannen dro i vei i jobbsammenheng. I dag returnerte han. Og takk og pris for det, sier jeg bare. Det har snødd kattunger de siste dagene! Nå tror du sikkert at jeg skal legge ut om snøen som har lavet ned. Det skal jeg også, bare ikke akkurat nå. Jeg går svanger med et eget blogginnlegg om snømåkingens forbannelse. Jeg må bare få det litt på avstand først. Jeg er fortsatt lettere traumatisert.

Andre utfordringer har jeg heldigvis lagt bak meg nå. Håndtaket på blandebatteriet på kjøkkenet for eksempel, som knakk rett av knapt ei uke ut i aleneperioden! Og selvsagt på en fredag. Lørdag satte jeg kursen mot en rørforretning i byen. Du snakker om å være på fremmed territorium! Uansett, den hyggelig fyren bak disken forklarte at jeg slett ikke trengte å investere i nytt batteri. Det holdt med en reservedel. Hurra! Reservedelen hadde de selvsagt ikke på lager. F**n! Først onsdag uka etter fikk jeg ny innsats (som jeg har lært at det heter) i hus. På YouTube fant jeg en genial how to-video fra leverandør FM Mattson. Jeg ilte til verket med stor iver, overbevist om at jeg skulle klare å bytte skiten selv. Men ikke pokker at jeg klarte å skru av mutteren som holdt den gamle innsatsen på plass. Det var bare å en ting å gjøre: sende ut nødmelding til en snill lillebror med fagbrev som rørlegger. Etter seks dager uten vann på kjøkkenet var verden på min side igjen. Helt til neste morgen.

Lykken over en funksjonell kjøkkenkran var kortvarig. Dagen etter hadde yngstejenta utedag på skolen, og på ukeplanen sto det klart og tydelig at de kunne ha akebrett med seg. Siden jeg er en pliktoppfyllende mor som alltid forholder seg til beskjedene på ukeplanen (??!), gikk jeg ut i garasjen for å hente et akebrett til snuppa. Eller jeg gikk ut. Inn i garasjen kom jeg meg ikke. Hvorfor? Den hersens porten gikk jo ikke opp! Jeg prøvde begge portåpnerne, men nothing! Jeg byttet batterier i dem, fortsatt nothing! La oss bare si at det ikke akkurat var god stemning i bilen da vi kjørte i vei – uten akebrett. Jeg fikk røsket med meg et rompeakebrett på trappa til ei venninne litt lenger opp i gata, så 1. klassing kom heldigvis ikke tomhendt til skolen. Om garasjeporten er fikset nå? Eh, ja. Det var bare sikringa…

Nei, nå venter fredagskos med mine fine! Chicken tikka masala står på menyen. Mannen kokkelerer, mens jeg sitter her med beina på bordet og vin i glasset. God helg, fine folk!

0 Comments

Dugnadsånden lenge leve!

shutterstock_tulipaner-1200x628

I kveld har jeg og yngstejenta levert ut 29 tulipanbuketter! Om vi plutselig har startet gartneri? Neida. Fotballaget til eldstejenta har solgt tulipaner før påske de siste årene, for å få inn litt kronasje til lagkassa. Til sommeren skal gjengen til Norway cup, så denne gangen bestemte vi oss for å sette ny rekord i antall solgte buketter. Som sagt, så gjort! Takket være Facebook (jeg elsker Facebook!) er det ikke noe problem å få omsetning på blomsterkvastene. Men, så skal de jo kjøres ut også da.

Jeg var tidsoptimist, og tenkte at det ville ta kanskje tre timer, maks. Det tok fire! Når man skal hit og dit mellom Kvaløya, Tromsøya og fastlandet, da tar det sin tid. Takk og priiis for billig smågodt, sier jeg bare. Så holdt 6-åringen humøret oppe i baksetet. Mor selv i førersetet hadde så klart egen pose, skulle bare mangle! En ung og en gammel blomsterpike har altså kjørt Tromsø rundt mens vi har proppet i oss e-stoffer og grisetarmer og hva det nå er de påstår at smågodt er lagd av. Who cares, det smaker himmelsk! Og som en kollega av meg (eller kunde må jeg vel si, føles som kollega) uttalte tidligere denne uka: så får vi brukt hele dyret. Hear hear!

Siden smågodtet ble akkompagnert av Cola, måtte vi legge inn en pitstop på en bensinstasjon underveis. Ikke for å tanke, men for å kvitte oss med væske. Og for å kjøpe kveldsmat til blomsterpiken i baksetet: pølse med brød! Nei, prisen som årets mor venter nok ikke på meg. I alle fall ikke når det kommer til gode matvaner. Men jeg gjør dugnad, det skal jeg ha! De fem ukene mannen har vært borte har jeg virkelig fått kjørt meg på dugnadsfronten. Vi har hatt flaskeinnsamling på laget til eldste (Norway cup, here we come!), loppemarked for klassen hennes (som betyr innsamling av lopper + selve arrangementet), vi har solgt tulipaner, og så har vi samlet inn premier til ikke mindre enn to lotterier (fotball + klassen). Nå venter loddsalg ganger to. Huhei, hvor det går!

Det eneste kjipe med kveldens blomsterleveranse var været. Værgudene var virkelig ikke på vår side. Det blåste og snødde noe så infernalsk! På et tidspunkt tok jeg meg selv i å klage litt for høylydt, og da kom det bra baksetet: «Gleder du deg til kjæresten din kommer hjem, sånn at han kan kjøre deg rundt omkring?» Haha, frøkna har lagt merke til at vi ikke akkurat er likestilt når det kommer til sjåførgjerningen her i gården. Jeg foretrekker passasjersetet når hele bøtteballetten er på farta sammen.

Klokka viser 23:19 her jeg sitter og skriver. Jeg burde vel strengt tatt prioritert noe annet enn å blogge. Men så var det den bloggutfordringen da. Så da får det bare være at det ser ut som om en bombe har slått ned på kjøkkenet. Rotet er nok her i morgen også, ingen hast. Og da kommer mannen hjem, etter nesten fem uker borte! Mulig jeg bare lar rotet være, og i stedet utarbeider en arbeidsliste jeg kan legge frem til han. Yes, bra plan! Da kan jeg sitte her og nyte roen litt til.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Ondt i magen av å mene

shutterstock_blogger-tankefull

I et anfall av overmot kastet jeg meg over en 30 dagers bloggutfordring nylig. Ett innlegg hver dag i 30 dager. Allerede på dag tre kom jeg på hvorfor det som regel går litt tid mellom hver gang jeg blogger: Det gjør ondt i magen å mene!

Nå skal det sies at jeg slett ikke har opplevd sjikane i løpet av mine år som blogger. Diskusjoner har det selvsagt vært. Det hører med. Men noen ganger koster det å rekke opp hånda, selv i saker som ikke er det minste kontroversielle. Sånn var det i går, da jeg publiserte innlegget om påskeegg-bonanza og hodeløs deling av konkurranser på Facebook. Innlegget ble godt besøkt, og fikk god spredning på Facebook. Så bra da! For er det en ting vi bloggere vil ha, så er det jo lesere. Men etter hvert som Facebook varslet om stadig flere likes fra både kjente og ukjente, vokste klumpen i magen seg større og større.

Hvorfor fikk jeg klump i magen av at mange leste innlegget mitt, spør du kanskje? Jo, for med leserne kom også tvilen. Var innlegget godt nok? Var jeg for slem mot alle som i god tro deler konkurranser på Facebook? Kunne noen finne på å arrestere meg for det faktiske innholdet? Sistnevnte er skrekken. At jeg skal lire av meg noe som er feil! Uenighet er en ting. Men faktafeil? Herreguuud, så flaut!

Heldigvis kommer ikke denne mageondten hver gang jeg publiserer en tekst. Da hadde jeg ikke blogget, for å si det sånn. Det kommer an på dagsformen blant annet. Og tema for innlegget. Svada-innlegg gir meg sjelden særlig hodebry. De er det de er, bare bambus. Innlegg som inviterer til debatt derimot? Jøye meg, de kan altså gi de verste kvaler. All ære til alle som påtar seg politiske verv! Som har som oppgave å ta stilling til viktige saker i samfunnet, for så å fronte meningene sine. Tipper det koster mer enn vi aner.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

Påskeegg-bonanza på Facebook – hvorfor deler du egentlig?

shutterstock-easteregg-1200x628

Påsken nærmer seg. Høytiden som fra nå av kommer til å bli kjent for billig smågodt – og «lik og del»-konkurranser på Facebook! Mange bedrifter har heldigvis skjønt at det slett ikke er greit å bruke deling som krav i en Facebook-konkurranse. Men så vil de så gjerne nå ut til så mange som mulig, og bruker derfor det billigste trikset i boka: Del gjerne! For med å oppfordre til deling kan ingen arrestere dem for brudd på Facebooks konkurranseregler. Og det funker! Folk deler i vilden sky. Feeden min er i alle fall stappfull av påskeegg fylt med smågodt, hårshampo, Kvikk lunsj, ski (!) og jeg vet ikke hva.

Men altså, hva er det som skjer her? Hvorfor deler folk, når man ved å dele bare drar flere deltakere til konkurransen – og dermed reduserer egne vinnersjanser? Jo, de tror at de må. Bedriftene utnytter det faktum at lik og del-konkurranser er så etablert blant Facebook-brukerne at de deler på ren refleks. Folk deler til og med når bedriftene er flinke og dropper «del gjerne»-formuleringen.

Å dele øker ikke vinnersjansene på noe som helst vis. Bedriften bak påskeegg-stuntet har ingen forutsetninger for å se hvem som har delt, med unntak av brukerne som poster innlegg på egen tidslinje med innstillingen «offentlig». Flertallet av oss har innholdet synlig bare for venner. Disse delingene blir ikke synlig for admin av bedriften, med mindre dere er venner på Facebook. Det er derfor bedriftene ofte ber brukerne om å skrive «likt og delt» i kommentarfeltet. De er lure, hæ? Hvor lurt det er å lure følgerne sine, kan dog diskuteres.

Min oppfordring til deg: Dropp å dele alskens Facebook-konkurranser. Ikke bare fordi det er ulurt hvis du faktisk har et ønske om å vinne. Ei heller fordi det er meningsløst å gjøre noe bedriften ber deg om, vel vitende om at de ikke har mulighet til å følge opp. Jeg syns du skal slutte å dele fordi deling som dette faller i kategorien spam. Facebook blir rett og slett et bedre sted om vi lar være.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

Radioreklame – what the f**k??

Radioreklame

Adblock er den svarte skyen på mediehusenes himmel om dagen. Eller en av mange svarte skyer, får jeg vel si. Det er i alle fall en styggedom mediene helst skulle vært foruten. For hvordan skal de få finansiert kvalitetsjournalistikken sin om ikke de kan dytte den ubeskrivelig forstyrrende reklamen opp i glaningen på de av oss som konsumerer nyhetene på nett? Om det er kvalitet alt som spys ut på diverse nettaviser kan diskuteres, men det får bli tema for et annet blogginnlegg. Nå tenkte jeg å skrive om et annet mediefenomen som har irritert meg i det siste, nemlig radioreklame! Kan jeg pliiis få adblock som sender radioreklamen dit pepperen gror?

Lenge har jeg levd etter regelen «jeg hører ikke på reklamefinansiert radio». Ikke fordi alt NRK lager er så innmari bra. Ei heller fordi statskanalen står for husstandens ene årsinntekt. Grunnen til at jeg som en hovedregel styrer unna de kommersielle radiokanalene, er at reklamen de dytter på oss lyttere er så dårlig at jeg rett og slett blir flau av å høre på. Hvorfor jeg hører på nå da? Jo, nå skal du høre.

Vi har en bil som er bare sånn passelig moderne. Eller, så veldig gammel er den ikke. 2008-modell hvis ikke jeg tar helt feil. Som du skjønner, jeg er ikke så veldig opptatt av bil. Så lenge den tar seg frem i bakkene (jeg bor i Tromsø, 4-hjulstrekk er et must!) og har velfungerende setevarmere er jeg relativt fornøyd. Men det siste året har jeg lagt en ny greie til på lista over må-ha i bilen: Musikkanlegg som snakker med mobilen! Jeg er kjempemisunnelig på alle som kjører rundt og får Spotify-lista si ut av høytalerne bare ved hjelp en sånn Bluetooth-greie. Selv er jeg prisgitt CD-spilleren (hvem pokker har CD-er av nyere dato?) og radioen. FM-senderen vi tidligere kunne koble til mobilen ble nemlig avleggs da vi gravla iPhone 4s-ene og gikk over til smal ladeledning.

Jeg hører mest på Petre, og nekter å forholde meg til at jeg vel strengt tatt begynner å bli litt for gammel for kanalen. Etter kl. 18 derimot er det ikke håp, da er jeg for gammel. Hva gjør jeg da når jeg kjører rundt på unger som skal hit og dit og overalt på fotball og turn og annen moro? Jeg hopper fra kanal til kanal, i en desperat jakt etter noe å høre på. Det betyr at reklamekanalene også får besøk. Jeg lar meg lett begeistre av musikken de byr på. Men så kommer de evinnelige reklamepausene. Og jeg dør litt inni meg. Hjelpe meg, er det bare jeg som er vrang, eller er det kjipe greier? Radioreklamen er dessuten mye mer påtrengende enn for eksempel en bannerannonse på nett, ikke minst når du er stuck bak rattet på en bil. For å unnslippe er det kun å bytte kanal som funker. Eller å slå av hele greia. Sistnevnte er ofte å foretrekke. Jeg tror nemlig de konspirerer, disse kanalene. De kjører reklame samtidig, sånn at det ikke finnes noen vei utenom!

Nuvel. Jeg skjønner at de kommersielle kanalene må ha inntekter. Og at jeg strengt tatt ikke har noen grunn til å klage, ingen tvinger meg til å høre på. Det er bare en ting å gjøre: Bytte bil! Eller kanskje jeg bør gå for det litt rimeligere alternativet, finne en ny dings som lar meg høre på spillelista på mobilen når jeg er ute og kjører. Men hvilken dings er det?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

2 Comments

30 dagers bloggutfordring – bring it!

shutterstock_my-blog-1200x628

Blogging er overskuddsaktivitet. Det har jeg alltid sagt. I en hektisk hverdag er det ofte blogginga jeg dropper først. Og treninga. Ja, og en hel del andre ting, når jeg tenker meg om. Men poenget er, jeg skriver mest – og best – når livet er i vater, humøret er på topp, og jeg og verden spiller på lag. Jeg har aldri helt skjønt disse som blogger hver dag. Hvordan får de det til, liksom? Hva skriver de om? Hvor får de ideene fra? Og hvordan i all verden har de tid og overskudd til å knaste ut det ene blogginnlegget etter det andre, dag ut og dag inn?

Med dette bakteppet ble jeg både fascinert og til slutt inspirert da jeg i går leste gründerkollega Bergljot Rosvolls innlegg 30 dagers bloggutfordring. Bergljot driver selskapet Helseatferd, og skriver knakende godt om atferdspsykologi og mental tøffhet. Følg henne gjerne på Facebook, du vil ikke angre! I gårsdagens innlegg skrev Bergljot om hvordan hun den siste tida har latt perfekt stå i veien for bra. Hun har, som meg, lyst til å skrive mer, men har latt seg stoppe av egen prestasjonsangst. For å ta et realt nakketak på seg selv har hun nå sparket i gang en 30 dagers bloggutfordring. Ett innlegg hver dag i 30 dager. Og hun vil gjerne ha flere med.

Å si at jeg tok utfordringa på strak arm, ville være å lyve. Jeg tenkte meg om. Både en og to ganger. Kan jeg klare det, uten utelukkende å koke suppe på spiker? Hva skal jeg skrive om? Må det være noe med substans, eller kommer jeg unna med små glimt fra egen hverdag innimellom? Uansett, jeg er med! Og du, har du tips til hva jeg kan skrive om? Bring it!

 

1 Comment