Skrevet av livinger

Fredagsfølelsen

fredag-1200x628

I lunsjen i dag spurte spurte mine to kollegaer meg om jeg hadde tema for dagens blogginnlegg klart. Jeg svarte som sant var, at nei det hadde jeg ikke. Da kom det spontant et forslag om å skrive om fredagsfølelsen. Du vet, den deilige følelsen ved inngangen til helga. Når to fridager ligger der og venter på deg. Og før de i det hele tatt starter venter fredagskvelden. Den beste kvelden i hele uka.

Fredagskos er blitt et begrep her til lands, på linje med lørdagsgodt. Her i gården er det ikke taco som gjelder. Eller vi har taco innimellom da, som regel kyllingtaco. Men 4 av 5 fredager kjører vi indisk. Chicken tandoori eller chicken tikka masala. Nå burde jeg selvsagt klint til med en himmel oppskrift, sånn from scratch. Men nei, det er Toro som gjelder. Lenge leve Toro, sier jeg bare! Denne fredagskvelden er intet unntak. Mannen står og steiker kylling til chicken tandoori as we speak, eller mens jeg skriver blir vel mer korrekt å si. Og jeg, jeg sitter her og knaster på tastaturet mens jeg nipper til et glass rødvin. På bordet står en bukett tulipaner. Kan det blir mer klisje?

Nå er det ikke noen rolig helg direkte som venter oss da. Tvert imot. Begge våre to yngste skal spille fotballturnering. Og vi er arrangørklubb, som betyr dugnad. Jeg skal levere 3 liter vaffelrører i hallen i morgen tidlig. Og søndag venter noen timer med kafévakt. Men fotball er gøy, så jeg skal ikke klage.

Fin fredag! Og goood helg!

Takk til gode kollegaer for bloggtema-tips og til gubbelure for vel utført fotojobb. 

0 Comments

Vindusplassen, takk!

vindusplassen-1200

Når man har forpliktet seg til å blogge hver dag i 30 dager, blir man plutselig veldig kreativ (eventuelt lite kritisk…) i valg av tema for hvert enkelt blogginnlegg. En annen konsekvens er at man plutselig må hive seg over tastaturet straks man har et lite pusterom i løpet av dagen. Dette innlegget for eksempel skriver jeg om bord i en SAS-maskin et sted mellom Bodø og Tromsø. Fra vindusplass. Sete 18A.

Jeg har skjønt at alle har ulike preferanser når det kommer til valg av sete i fly. Noen foretrekker midtgangen, for å få plass til beina. Jeg ser den, særlig hvis man er litt lang i beina. Utfordringen med midtgangen er at jeg føler meg så i veien for alle andre. Skal passasjerene innerst eller i midten på do, ja da må de forbi meg hvis jeg sitter ytterst på seteraden. Jeg liker å sove når jeg flyr. Mannen har skjønt at det slett ikke er noe selskap i meg når vi er ute og reiser. Han ordner seg derfor alltid en film han kan se på iPaden straks jeg slukner – som er sånn omtrent i det øyeblikk flyet ruller ut fra gaten. Og sover jeg i setet i midtgangen, da må de hersens folkene innerst vekke meg for å komme forbi. Nei, midtgangen er ikke min greie.

Setet i midten da? Nei, fytti grisen. Midten er den verste. Da sitter man liksom stuck mellom to personer, gjerne to man ikke kjenner. Ikke noe stas å sovne sånn. Så er det to stykker som kan sitte der og le av deg når hodet ramler ned på brystet, og siklet begynner å renne. Midten er siste utvei. Da har jeg vært treg med å sjekke inn, altså.

Vindusplassen er min favoritt. Her kan jeg sitte i fred. Som regel sovner jeg fortere enn fy. Da kan jeg bare krølle meg litt inn mot vinduet, og være komfortabel med min egen lille space i blikkmaskinen som frakter meg fra A til B. Er jeg som ved et under våken, kan jeg lese en bok eller høre på lydbok, uten å måtte flyttet skrotten når andre passasjerer har behov for å late vannet. Må jeg derimot et ærend inn på flytoalettet selv, ja da koster det meg ikke en kalori å plage personene ved siden av meg. Det er vel ikke min feil at de har satt seg akkurat der? Må man, så må man.

Planen min for denne flyturen var å sove. Jeg sov altfor lite og altfor dårlig i natt. Jeg liker ikke å sove alene på hotell. Ikke hjalp det at jeg har dårlige Facebook-venner heller, som etter mitt hjertesukk om hvordan jeg tenker på skumle filmer når jeg bor alene på hotell, fant ut at de skulle minne meg på alle skumle filmer og TV-serier jeg noen gang har sett! Deres dårlige oppførsel kan du se med egne øyne i kommentarfeltet på Facebook. Anyways, jeg sov dårlig i natt, men fant likevel ut at for å unngå å bli liggende våken i kveld, var det en bedre idé å takke ja til kaffen SAS tilbyr og kaste seg over bloggingen. Resultatet er dette innlegget. Koke suppe på spiker, det kan jeg!

Hvilket sete foretrekker du på fly?

 

 

0 Comments

Hotellivets gleder – og bekymringer

hotell

I ettermiddag vendte jeg nesen mot Mo i Rana, hvor jeg skal holde kurs i morgen. Deltakerne er bedrifter som ønsker å lære mer om smart bruk av nett og sosiale medier. Jeg gleder meg masse! Kurs er gøy.

Jobbreiser er fin-fint i moderate mengder. Så får man litt egotid også. Jeg har hørt på lydbok både på flyplassen og i lufta. Må innrømme at lydbok med bare plugger i ørene var sånn smått utfordrende om bord på Widerøe. Det raller godt i de motorene. Men det gikk bra, bare snakk om å skru lyden høyt nok. Å skru av var i alle fall ikke noe alternativ. Er i innspurten på «Sandmannen» av Lars Kepler. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Kepler er så bra!

Vel fremme i Mo i Rana måtte jeg ut på shopping. Presterte å reise fra overgangen fra Mac til prosjektor, og det må man nesten ha. Deretter ventet middag med hyggelige kursarrangører. Nå har jeg inntatt hotellrommet, og sitter altså med Mac-en i fanget og koser meg med å skrive dette blogginnlegget. Men som bildet viser, det er med en viss skepsis jeg sitter her. Jeg elsker å bo på hotell – når mannen er med. Å bo på hotell alene? Nja. Jeg er ei pingle. Innbiller meg at det plutselig kan ramle folk inn midt på natta for eksempel. Eller at alle mulige skumle ting kan skje. Alene på hotell begynner jeg alltid å mane frem bilder i hodet fra de skumleste filmene jeg har sett. Den jeg alltid vender tilbake til er «Den sjette sjansen». Himmel, den er så ekkel! Utrolig bra – men ufattelig ekkel. «I see dead people». Skjønner du? Nå tror jeg ikke på sånt da. Men likevel, bildene fra «Den sjette sjansen» vil man ikke ha i hodet når man legger seg alene på et fremmed sted.

For å gjøre det litt mindre skummelt pleier jeg å ha døra til badet åpen, og lyset på der inne. Ja, jeg er skada. Nå har jeg TV-en på i bakgrunnen, for å skape en illusjon av liv i rommet. Og så legger jeg meg sent. Sånn at jeg er stupings og sovner fort.

Ja ja, jeg overlever nok denne gangen også. Og i morgen venter hotellfrokost. Det er digg, det!

0 Comments

Klar for en ny løpesesong!

shutterstock_kvinne-loper-1200x628

Jeg har lenge lurt på om jeg skulle melde meg på årets Tromsøkarusell eller ei. Treningsiveren har vært så der de siste månedene. Eller egentlig helt siden i høst. Jeg sliter rett og slett med motivasjonen. Klarer ikke helt å fortelle meg selv hvorfor det er så innmari lurt at jeg trener jevnlig – enda jeg vet fordømt godt at det er alfa og omega både fysisk og mentalt. Men etter at jeg og ei venninne gruset dørstokkmila i går, bestemte jeg  meg for at hell yes, klart jeg skal være med på årets karusell! Så nå er jeg påmeldt, og klar for nye utfordringer i månedene som kommer.

Hadde jeg ikke meldt meg på karusellen, hadde det vært snakk om bare ett løp for min del denne sesongen: Midnight Sun Marathon i juni. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at uten et mål i sikte blir det laber innsats. Og det kan vi jo ikke ha noe av, at sesongen skal være over i juni liksom. Nei, når junien er gått, skal hodet skrus over i halvmaraton-modus. Jeg har løpt halvmaraton bare én gang før. I september skal Håkøya halvmaraton overleves. Jepp, det er målet. Å unngå å stryke med.

Jeg vet at hverdagens kjas og mas ikke alltid tillater deltakelse i løp en helt vanlig tirsdag eller torsdag ettermiddag. Lista for deltakelse i Tromsøkarusellen legger jeg derfor lavt. Av 20 løp satser jeg på å få med meg minst 8. Jeg skal være med på Folkeparken minst én gang, Krokenmila helst et par ganger, og Håkøya halvmaraton i september (vårutgaven av halvmaraton utgår, det hadde vært selvmord). Og så krydrer jeg det hele med en 5 km her og et terrengløp der.

Løper du? I så fall er du kanskje like gira som meg over at vi nå kan løpe på bare veier – hurra!

Illustrasjonsfoto: lzf/Shutterstock

0 Comments

Påsken er over – nå skal dørstokkmila slås!

shutterstock_lopesko-knyte-1200x628

Været var uforenelig med tur i dag, i alle fall etter vår standard. Derfor ble det lat innedag i stedet for tur til skilekanlegget i nærmiljøet. Men ingen var egentlig lei seg for det. Vi har hatt noen fine turer tidligere i påsken. Å sulle rundt her hjemme var derfor perfekt avslutning på ferien. Yngste dro på besøk til ei venninne på formiddagen, vi andre har stort ligget strødd rundt i huset med hver vår duppedings. Eller vi slo til med litt kortspill innimellom, og pakket ut av en bag eller fem. Og så dro vi faktisk på bowling midt på dagen, for å få litt miljøskifte og teste ut våre bowling-skills. Det viste seg at snøballkrig setter sitt preg på kastearmen, men vi sto han av.

I løpet av ettermiddagen bestemte jeg meg for å komme i gang med treningsuka allerede i dag. Innsatsen på treningsfronten har vært heller laber i det siste. For å gjøre dørstokkmila litt enklere å slå, sendte jeg melding til to venninner og spurte om de ville være med på en løpetur. Jeg foreslo motbakkeløping i medvind! Egentlig tenkte jeg vel at de ville ha vett nok til å takke pent nei. Hun ene hadde det. Og innerst inne tenkte jeg i grunnen «yes, kanskje jeg slipper da». Men tror du søren tute meg ikke at hun andre hev seg med? Så da var det bare å få på seg treningstøyet, og snaske seg ut.

Pølser og smågodt har det blitt mye av i påsken, det var med andre ord tungt som fy å ta beina fatt. Vi kjørte fire rolige drag opp en bakke i nabolaget. Og så tuslet vi rolig ned, mens vi løste et verdensproblem eller to. Og som vanlig, utrolig deilig etterpå! Nå er det bare å fortsette i den gode tralten. Dørstokkmila skal slås! I dag løp vi på bar asfalt, med andre ord: Ingen unnskyldning fremover! Det er bare å henge i. Bare to og en halv måned til Midnight Sun Marathon. *gulp*

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Vi har alle vårt

rimmen-1200px

Er du som meg, har du sikkert sett Anne Rimmen på TV og tenkt at livet er urettferdig, den jenta har ALT! Eller du har tenkt noe lignende om andre, enten en kjendis eller noen fra din egen hverdag. Det er menneskelig å ha sånne tanker. Men det har fint lite for seg.

Jeg leste et intervju med Anne Rimmen i påskenummeret av KK. Her blir hun blant annet spurt om hun noen gang har fått høre at hun er irriterende perfekt. Hun svarer som sant er at folk bare ser en sminka versjon av henne. Hun har så rett, så rett. Hva vet vi egentlig om andre mennesker? Det er bare noen uker siden jeg selv fikk høre at jeg lever et så enkelt og perfekt liv. What? Ikke for at livet mitt er så tøft, på ingen måte. Men enkelt og perfekt? Det er ikke sånn jeg opplever det i alle fall. Jeg syns Anne Rimmen sa det så godt i KK:

Jeg synes det er viktig å få formidle at vi alle har vårt.

For det har vi jo. Likevel er det lett å tenke at andre har det så enkelt. Å lure seg selv til å tro at livet hadde vært bedre hvis bare en hadde det andre har. Fikk de samme mulighetene. Men få ting i livet kommer gratis. Rimmen forteller at hun stiller høye krav til seg selv i jobbsammenheng. Det ligger knallhard jobbing bak de mulighetene hun har fått. Samtidig er hun opptatt av at jenter må slutte å strebe etter det perfekte.

Jo tidligere du klarer å innse at perfekt kan du ikke bli, jo bedre vil du få det.

Neste gang jeg ser Anne Rimmen lede et gigantshow på NRK, kommer min tanke slett ikke til å være «livet er urettferdig, den jenta har ALT», men «fy fader, for ei dame, hun har jammen jobbet hardt for å nå målene sine».

Ser du noen gang på andre, og tenker at de lever perfekte liv i forhold til deg?


PS. Hvis du lurer, jeg er på ingen måte sponset av KK. Greit å poengtere siden to av blogginnleggene i påsken er inspirert av artikler derfra. Passet bare bra med KK-inspirasjon i påskeferien nå som jeg er midt i min 30 dagers bloggutfordring

0 Comments

Den store snøballkrigen

Snøballkrig

Når var du sist med på en real snøballkrig? Jeg var det i dag. Og det har satt sin spor på flere enn ett familiemedlem. Vi snakker fremtredende blåmerker både her og der. Men fy, så gøy det var!

Påskeaften ble mye bedre enn forventet rent værmessig. Vi pakket derfor i bilen og satte kursen mot hjemstedet mitt, hvor vi møtte vi mamma, en stykk lillebror hjemme på påskeferie, og et søskenbarn av meg med mann og tenåringsbarn. Vi tok frem ski, rattkjelker og rumpeakebrett, og la i vei! Ut på tur, aldri sur! Det hjalp nok på humøret (særlig på tenåringene) at turen var sånn cirka 200 meter. Men tur er tur, spør du meg! Vi tuslet opp i Kollen, som da er en liten høyde bak huset til mamma. Der hadde vi en prima borg til å sitte i, bål, og akebakke. Undertegnede prøvde seg i akebakken med rumpeakebrett. Men mye tyder på at det har blitt i overkant med pølser og snop i påsken, for ræva var så tung at det ikke var snakk om å komme seg nedover bakken. Bare å gi opp.

Da alle hadde fått sin andel av både pølser, kjeks og sjokolade, ble det av en eller annen merkelig grunn dratt i gang snøballkrig. Jeg har ikke helt oversikt over hvordan det startet, men la oss bare si at det utartet seg raskt. Før vi visste ordet av det fløy det snøballer i alle himmelretninger! Både små og store var med. Og for å bruke et sitat fra «Karate kid», som vi så tidligere i kveld, det var «no mercy». Siden det er mildvær var det kram snø, og dermed lett å lage snøballer. Harde snøballer. Og det lå kraft bak kastene. Jeg fikk meg noen susere både i låret, i baken og et par i hodet. Enkelte familiemedlemmer kan se langt etter både jule- og bursdagsgaver fremover, for å si det sånn!

Etter en stund ble det varslet våpenhvile, slik at vi fikk hentet oss inn igjen. Men den varte ikke lenge. Alle var nemlig gira på en runde to! Den gikk like hardt for seg. Brillene fløy av nesen på ho gamla sjøl (nei, ikke meg, min mor), tenåringsjenter gikk ned for telling da snøballene fra gapskrattende fedre traff dem i låret, og uskyldige (?) mødre måtte holde ut vill basing fra ufine døtre. Så gøy var det med snøballkrig at det definitivt bør inn som ny påsketradisjon! Kanskje reiser familien til Vardø til neste år for å være med på Yukigassen? En ting er sikkert: Har du ikke vært med på en skikkelig snøballkrig på en stund, ja da anbefaler jeg det på det varmeste!

Fortsatt god påske!

0 Comments

Et mammahjerte renner over

shutterstock_hjerte-1200x628

Hun hyler som en stukket gris. Iiiiik! Det går gjennom marg og bein. Jeg ser på henne og smiler. Hun har det som plommen i egget der hun ligger sammenkrøpet som en ball på fanget til storesøster, og uler alt hun er god for. Det er lykken på jord når storesøster på 13 herjer med lille frøken fjong på 6. Det syns i alle fall 6-åringen. Og mammaen hennes. Det et sånn det skal være, tenker jeg. Så får det heller være at det innimellom smeller i dørene, og hylene har en helt annen tone enn den som fyller svigerfars hytte denne langfredagen. Søskenkjærlighet. Elsk, hat. Heldigvis mest av det første.

Jeg er privilegert som har tre herlige jenter i livet mitt. Tre unike små mennesker jeg har lagd helt selv. Eller med en viss assistanse fra mannen da, det er vel greit å være ærlig i disse påsketider. Disse tre menneskene får jeg lov til å følge på ferden gjennom livet. Gjennom gleder og sorger, stort og smått. Jeg blir rent andektig her jeg sitter. For et ansvar. Forvalter jeg det klokt? Hvordan er jeg som mamma? Streng, men rettferdig? Eller helt på bærtur? De tre som har best forutsetninger for å svare, skal slippe.

Jammen blir man sårbar når man får barn. Hjertet ligger plutselig lagelig til for hogg. Små øyeblikk kan sette i gang et følelsesregister uten like. Og innimellom renner det over. Sånn som nå. Men jeg skal sette strek. Mødre som lar hjertet renne over sånn i det offentlige rom – det er flaut, det!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Påskekrim før og nå

shutterstock_skrekkfilm-1200px

Hva er greia med at TV-kanalene sender flere episoder av påskekrimmen hver kveld? Jeg skjønner det ikke. Særlig siden de ikke holder seg til bare én påskekrim, men gønner på med en ny når de er ferdig med den første. Jeg er ingen stor tilhenger av uttrykket «alt var bedre før», men når det kommer til påskekrim stemmer det vel, eller hva?

Jeg husker fortsatt den første ordentlige påskekrimmen jeg så. Britiske «Malstrøm». Ifølge Wikipedia ble den vist på norske TV-skjermer første gang påsken 1985. Jeg mistenker at jeg har sneket meg til å se, siden jeg ikke var fylt 10 år en gang. Eller så husker jeg bare inntrykkene. For serien gjorde inntrykk. Ikke bare på meg. Den ble liksom en snakkis blant påskegjestene på Altevatn, hvor vi tilbragte påsken i campingvogn. For det var bare den påskekrimmen. Og bare én episode hver kveld.

Andre klassikere er «Poirot» og «Dalgliesh». Du husker dem? Jeg og mannen snakket litt om påskekrim da vi var ute på kjøring tidligere i dag. Vi trakk da frem gode, gamle «Rød snø» også, men ifølge O Store Google var det slett ingen påskekrim. Ei heller «Marerittet», som jeg husker som griseskummel fra min egen barndom.

I år har det blitt lite krim på oss. Vi prøvde oss på NRK-krimmen «Nedgravde hemmeligheter». Men jiiiizzzzes så treg den var, i alle fall i starten. Etter første episode var vi litt i tvil om vi skulle gidde én til, men siden vi nå hadde investert tid i å få med oss starten, kjørte vi på da episode to startet umiddelbart etter den første. Kvelden etter derimot var det ingen som tok i på de to neste episodene. Vi skulle nok ha gått for TV2-serien i år, som tross alt fikk gode kritikker.

Jeg er veldig glad i krimbøker. Camilla Läckberg og Lars Kepler er favorittene. Ja, jeg holder en knapp på krimforfatterne hos søta bror. For tiden har jeg Keplers «Sandmannen» på øret. Men utover å høre litt på lydbok har jeg ingen andre krimbøker på plakaten nå i påsken. Jeg har et par KK med på påskeferie, og en fagbok om sosiale medier. Ellers ingenting.

Ser du på påskekrim på TV? Eller leser du krim i påsken?

PS. Vil du lese litt om bakgrunnen for det særnorske fenomenet påskekrim anbefaler jeg artikkelen «Påske + krim = Norsk tradisjon» fra UiT Norges arktiske universitet. 

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments

Sosiale medier og selvtilit

shutterstock_jente-data-deppa-1200x628

Jeg satte meg ned med påskenummeret av KK i ettermiddag. Der kom jeg over en artikkel hvor ingressen spør: Er det mulig å kose seg med sosiale medier uten helt å miste selvtilliten på veien? Ja, er det det? Eller blir vi rett og slett deppa av disse stadige glimtene fra andres tilsynelatende perfekte liv?

I KK-artikkelen forteller sosiale medier-ekspert Ida Aalen at en rekke undersøkelser bekrefter at vi i større grad enn før sammenligner oss med andre. De som i utgangspunktet har lett for å tenke at andre er bedre enn dem selv, blir lettere deprimerte av å bruke tid på sosiale medier. Å sammenligne seg selv med andre er likevel ikke noe nytt. Men med sosiale mediers inntog kommer vi nærmere andre menneskers hverdag. Vi får være med på treningsturer, fjellturer, familiemiddager, vinkvelder med venninner – små og store øyeblikk i andre menneskers liv. Det vi lett glemmer er at folk bare deler bruddstykker fra hverdagen sin på nett. Og da som en hovedregel ikke den delen som går skeis.

Mange mener at vi skryter på oss perfekte liv i sosiale medier. Men er det så rart at vi stort sett deler det som er bra? Sånn har det da alltid vært, også i det virkelige liv. De fleste av oss har flere hundre venner på Facebook. Vi snakker altså ikke om bare ens nærmeste. Da er det kanskje ikke så rart at vi ikke forteller om den siste krangelen med ektefellen i ei statusoppdatering på Facebook? Utfordringene på jobben, feiden med ei venninne, og bekymringene man har på barnas vegne, er heller ikke velegnet sosiale medier-mat. Noen tema er forbeholdt nær familie og gode venner. Syns jeg.

Jeg anbefaler for øvrig Aftenposten-artikkelen Facebook blir aldri ekte om akkurat dette temaet. Artikkelen er fra desember 2013, men er like aktuell i dag. Igjen er det dyktige Ida Aalen som opptrer som kilde. Hun forteller at det er veldig lite støtte i forskningen for at det er et ønske om å skryte som ligger bak de såkalte glansbilde-oppdateringene i sosiale medier. Tvert imot er det et behov for samhørighet og aksept fra andre som er driveren. Det vi leser som skryt er i større grad «Vær så snill å lik meg» enn «Jeg er bedre enn deg». Verdt å merke seg nå som påsken står for tur, og feeden din garantert kommer til å fylles opp av glade familier på tur, pølser på bålet, rødvin foran peisen og annen kos. Idyllen viser ikke hele bildet. 

Lar du deg påvirke av det andre deler i sosiale medier?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

0 Comments