Posts Written By livinger

Amming – bare kos eller?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg vil gjerne på forhånd be alle menn som måtte finne på å lese denne bloggen om unnskyldning for graden av intimitet i det følgende innlegget. Her blir det snakk om pupper over en lav sko. Og ikke i en erotisk sammenheng. Takler du det ikke er det kanskje best om å du stille og rolig klikker deg strake veien ut av bloggen min igjen. Ikke? Neivel. Men da er det på eget ansvar at du leser videre.

Frps Jan Fredrik Vogt ba nylig småbarnsmor Inga Marte Torkildsen om å rulle inn puppen. Om SVs finanspolitiske talskvinne har tatt oppfordringen til etterretning vites ikke. Undertegnede derimot, hun har stengt kranene. Ammingen er lagt på hylla. Litt vemodig. Men også litt godt.

For amming er ikke bare en dans på roser. Ta nå de første ukene for eksempel. Ukene med blod, svette og tårer. Når man biter tennene sammen og grøsser bare den lille klynker sånn smått i vogga. Må hun virkelig spise nå? Sårene begynner jo akkurat å gro. Man smører, legger på skjell, smører mer, vaser rundt i sitt eget hjem med puppestellet fremme (man må jo lufte sårene, må vite, så er det bare å krysse fingrene for at naboene ikke kaster et blikk inn vinduet akkurat da), pumper, river seg i håret, og det som hører med.

For de fleste av oss går det seg heldigvis til etter en uke eller to. Da venter neste utfordring: Er det nok mat? Med eldstejenta var akkurat det en evig utfordring. Som førstegangsmor var det pyton å erfare at man ikke strakk helt til. For i svangerskapet hører man jo bare om den fantastiske ammingen. Så koselig. Så fordelaktig for ungen. Jadda jadda.

I ren frustrasjon skrev jeg den gang en greie med tittelen «Strabasiøs amming». Artikkelen ble publisert på Kvinneguiden. I stedet for at jeg skal legge i vei om ammingens utfordringer her, kan du jo lese det jeg skrev for godt og vel sju år siden. Gjenbruk kalles det.

Les skribleriene mine om amming hos Kvinneguiden

5 Comments

Tok 4-åringen med på fyllefest

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

I avisa Nordlys de siste dagene har Kort sagt-sidene (debattsidene) inneholdt flere innlegg som kommenterer barns adgang til Døgnvill-festivalen som ble arrangert i helga. Bakgrunnen er historien om en mor som hadde sin 4 år gamle sønn med seg på Ozzy Osbourne-konserten torsdag kveld. Rockekongen gikk på scenen kl. 21.15, som siste artist ut denne kvelden. Spørsmålet mange stiller seg er: Har barn noe på en festival å gjøre så sent på kvelden?

Mitt umiddelbare svar er nei. Jeg kan ikke fatte og begripe at en 4-åring har noe på Ozzy Osbourne-konsert å gjøre en sen, mørk septemberkveld på en utearena i det kalde nord. Døgnvill på kveldstid er ikke noe egnet sted for småttinger. Selv om de fleste drar på Døgnvill for å nyte god livemusikk, prate med venner, drikke noen øl og kose seg, så er det ikke til å stikke under en stol at festivalområdet også preges av fyll. Selv var jeg til stede både fredag og lørdag. Begge kveldene ble jeg vitne til at overstadig berusede personer ble båret ut av folkemengden av enten venner eller av vakter. Er det et greit syn for en 4-åring?

Jeg husker at jeg for to år siden stusset over det samme da jeg sto i dokø. På festivaler som dette vokser som kjent dokøene parallelt med antall øl som selges. Og mens man står der og småtripper med bena i kors prater man gjerne med sidemannen, skråler og ler, banker utålmodig på døra til dem som har vært så heldig å finne seg et avlukke. Ikke noe unormalt eller galt i det. Men er det en scene som egner seg for et barn? Huff, jeg ble helt dårlig av å se den lille gutten som sto der sammen med moren sin og ventet på tur. Ærlig talt, jeg syns jeg ser at jeg skulle tatt med meg 5-åringen på Døgnvill på kveldstid. Hun sier jo ikke fra at hun må på do før det mer eller mindre renner over. Da skal man være en dyktig pedagog for å forklare at «nei, du må pent vente til alle disse trivelige (?) voksne har gjort sitt ærend».

En av skribentene på Kort sagt-sidene fortalte at hun hadde gått bort til moren som hadde 4-åringen sin med seg på Ozzy-konsert og spurt om hun syns dette var et egnet sted for den lille gutten. Svaret var at det hadde ikke hun noe med, og hun skulle bare snaske seg til å holde kjeft. Nice. Men strengt tatt har vi kanskje ikke noe med det? Eller? Hun brøt ikke noen lov på noe vis, denne moren. For festivalen har ikke forbud mot barn på festivalområdet etter et gitt klokkeslett. Kl. 20.00 oppfordrer de foreldre til å ta barn under 12 år med seg hjem. Men er en oppfordring nok?

Syns du det er greit å ha små barn med seg på en festival hvor det nytes alkohol sent på kvelden? Burde arrangøren ha aldersgrense på arrangementet, i alle fall etter et gitt klokkeslett? Eller er det opp til foreldrene å vurdere?

11 Comments

iGoogle – helt enkelt genialt!

Jeg jobber med innhold og prosesser på nett, og liker å tro at jeg ikke er helt på bærtur når det gjelder bruk av digitale verktøy, teknologiske nyvinninger og lignende. Men en ting har gått meg hus forbi: RSS-feeds. Jeg har selvsagt hørt om det. Skjønt at det er kjekt. Men tatt det i bruk selv? Nope. I årevis har jeg levd lykkelig uvitende om de mange fordelene jeg har gått glipp av som RSS-bruker. Jeg har klikket meg inn på den ene bloggen etter den andre på jakt etter nye innlegg. Hatt Facebook som startside. Klint til med både tre og fire klikk for å komme meg inn på familiens Google-kalender. Latterlig.

Men nå har jeg sett lyset. I form av iGoogle. Og jeg spør meg selv: Hvorfor i all verden har jeg ikke oppdaget iGoogle før? Jeg føler at jeg har kastet bort x antall klikk hver eneste dag de siste årene bare fordi jeg ikke har tatt meg selv i nakkeskinnet og tatt dette vidunderverktøyet i bruk. Argh!

Men bedre sent enn aldri, er det noe som heter. Det gjelder også bruken av digitale verktøy. Nå har jeg iGoogle som startside. Der ligger alle bloggene jeg følger. I stedet for å klikke meg innom alle bloggene, får jeg via iGoogle oversikt over de siste innleggene i dem alle. Genialt! I tillegg sjekker jeg de siste oppdateringer på både Facebook, Twitter og Linkedin på iGoogle-siden min. Jeg har værvarslet for Tromsø tilgjengelig. Greit å vite hva man har i vente. Og ikke minst får jeg Google-kalenderen midt i fleisen hver gang jeg går på internett. Der ligger min kalender, gubbens kalender, og en egen familiekalender i skjønn forening. Et must i en travel hverdag.

iGoogle byr på utallige muligheter. Muligheter jeg såvidt har begynt å utforske. Men utforske skal jeg. Og jeg gleder meg. For med iGoogle har min digitale hverdag blitt betydelig enklere og langt mer oversiktlig.

Hvordan organiserer du din digitale tilværelse? Bruker du ørten klikk for å komme deg gjennom alt? Eller har du samlet alt på ett sted med iGoogle eller lignende vidunderverktøy?

9 Comments

Barnefri – egotrip eller investering?

Illustrasjon: iStockphoto.com

Vi har vært på festival i helga, mannen og jeg. Sammen med gode venner. Vi har rocket vilt til de gamle heltene i A-ha,  oppdaget nye helter i amerikanske Band of Horses, smilt gjenkjennende til tonene fra Dr. Alban, og mer eller mindre sprengt trommehinnene til larmen fra Prodigy. Det har vært barnefri helg her i heimen.

Ifølge en artikkel i siste utgave av «Foreldre og barn», er det viktig å pleie parforholdet også etter at man har fått barn. Man bør unne seg litt barnefri innimellom. Å pleie forholdet er til barnets beste og faktisk ren barneoppdragelse, skriver redaktør Tjodunn Dyrnes i lederen. En selvfølge, spør du meg. Men ikke like enkelt for alle, har jeg skjønt. For mange sliter med dårlig samvittighet når de overlater arvingene til andre, enten det er snakk om en kjærlig bestemor, en omsorgsfull onkel eller tante, eller andre voksenpersoner i nærmeste omgangskrets. Så da lar de heller være.

Nå skal det sies at vi er priviligerte som har familie som stiller opp. Helt fra de var ganske små har snuppene vært både titt og ofte på overnatting hos besteforeldrene sine. Ikke fordi jeg og mannen nødvendigvis har noe spesielt på plakaten. Noen ganger drar de bare fordi de har lyst. Og fordi besteforeldrene inviterer. Luksus. For alle parter. Jeg og gubben nyter godt av litt egotid her hjemme. Ungene får masse oppmerksomhet hjemme hos besteforeldrene. Og besteforeldrene får utviklet egne relasjoner til barnebarna, uten at vi som foreldre skal blande oss hele tiden. En vinn-vinn-situasjon, etter min mening.

På de mange mammaforumene på nett diskuteres det heftig hvor gamle ungene bør være når de overnatter borte for første gang. Det finnes ingen fasit. Man må rett og slett selv kjenne på hva som er riktig for seg og sine barn. Jeg har tydeligvis gullfiskhukommelse, for jeg klarer ikke å huske hvor gammel eldstejenta var da hun overnattet borte for første gang. Men med mellomstejenta husker jeg det godt. Da hun var bare seks måneder gammel gjestet nemlig U2 Norge. Etter å ha vurdert frem og tilbake bestemte jeg og min bedre halvdel oss for å dra på konsert på Valle Hovin i Oslo, noe som innebar én overnatting. Jeg ammet fortsatt snuppa, og reiste med én manuell og én elektrisk pumpe i bagasjen. Jeg hadde nemlig lært. For en måned tidligere overvar jeg Nelson Mandelas besøk i Tromsø med tidenes verste melkespreng. Aldri mer, tenkte jeg da. Men med utstyret i orden gikk det så meget bedre. Svigermor ga snuppa melk på flaske. Jeg fikk tømt lagrene. No trouble.

Men det som var no trouble for min del, er vanskelig for andre. For mange er det uhørt å være borte fra en så liten baby over natta. Enkelte går så langt som å kalle det egoistisk. Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle at yngstejenta bare var fire måneder gammel da hun overnattet hos mamma for første gang. Men bare nesten. For jeg er trygg på de valgene vi har gjort. For oss er det både naturlig og trygt at ungene har flere voksenpersoner å støtte seg til. Samtidig tror jeg det er bra for de små å se at foreldrene unner seg litt kjærestetid. Ifølge «Foreldre og barn» viser nyere forskning at hvordan foreldrene har det sammen er en av de viktigste faktorene som påvirker hvordan barn har det, og hvordan det vil gå med dem. Når de ser at foreldrene kan være kjærester og ta vare på hverandre, lærer de mye om hvordan de som voksne kan være mot sine kjærester. Hear hear, sier bare jeg. Barnefri er en investering i familien, både på kort og lang sikt.

Hva syns du? Er barnefri en ren egotrip for selvsentrerte foreldre? Eller kan det være snakk om en vinn-vinn-situasjon, slik jeg mener?

4 Comments

Forandring i planene

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Det å få barn omtales ofte som å få en ny sjef i huset. Vi har tre. Tre små sjefer. Ikke for at de søte små får viljen sin i alt. Det er ikke det jeg mener. Jeg snakker om behov. Barnas behov. Deres behov går foran de voksnes. Alltid. 

Med utgangspunkt i denne behovsprioriteringa må småbarnsforeldre rett som det er gjøre helomvending når det gjelder planene for dagen, for helga, ferien eller hva det måtte være. Si at den lille hoster litt. Ikke så farlig, skulle man tro. Men plutselig har det hostende barnet blitt blank på øynene, rød i kinnene og ikke minst varm i skrotten. Da er det fare på ferde. Neida. Feber i seg selv er ikke spesielt skadelig for helsa. I Aftenposten lørdag omtaler lege og farmasøyt Per Lagerløv, som er førsteamanuensis i allmennmedisin ved Universitetet i Oslo, feberen som en venn. Problemet, ifølge Lagerløv, er at samfunnet er så oppjaget at vi ikke har tid til sykdom.

Også her i huset fører Lagerløvs «venn» gjerne til heftig tankevirksomhet. Hvem skal være hjemme? Telefoner må tas, møter ombookes og avtaler ofres. Neida, jeg klager ikke. Selvsagt tar man seg tid til å være hjemme med det syke barnet. Misforstå meg rett. Jeg er ikke blant dem som stapper en paracet i baken på sjuklingen og kaster henne av i barnehagen mer eller mindre i fart. Jeg blir hjemme. Serverer saft og kjeks, ser på Barbie-film og kommer med kalde kluter. Det er bare snodig hvor store kontraster det noen ganger er mellom det man kanskje trodde man skulle bruke dagen på, og hvordan dagen faktisk blir. I stedet for å løse verdensproblemer (?) på jobb, befinner man seg plutselig på sofaen hjemme med en varm liten skrott ved sin side. Verden står litt stille. Og godt er det. At den kan stå litt stille noen ganger. At vi kan leve i vår egen lille boble, den varme skrotten og jeg.

Men for all del, det er ikke bare sykdom som forandrer planene våre med jevne mellomrom. Neida. Ta denne helga for eksempel. Vi har hatt fotballhelg her i heimen. Eldstejenta har spilt turnering. Og vi har stilt i heiagjengen. Men turneringa fikk en litt heftigere start enn vi så for oss. For arrangøren fant det for godt å endre kampoppsettet fredag kveld kl. 23. What the?? I stedet for å spille alle kampene lørdag, ble det plutselig to kamper lørdag og to søndag. Alle planer for søndagen måtte skrotes. Og første kamp lørdag startet kl. 11.40 i stedet for 13.00. Hadde vi vært godt organiserte, hadde dette naturligvis ikke bydd på de helt store utfordringene. Men en plutselig beskjed om oppmøte én time og tjue minutter tidligere enn planlagt fører til litt armer og bein her i gården, det må innrømmes. Mat skal inntas, klær skal på, tenner pusser, hvor er leggbeskytterne, lillesøster skriker, har noen sett pengeboka? Et evig kaos. Og hver gang lover vi oss selv at vi skal bli flinkere til å gjøre alt klart kvelden i forveien. Yeah. Right.

For å oppsummere: Som småbarnsforeldre må man rett som det er endre planene sine på kort varsel. Da er det viktig at man er (1) tålmodig og (2) fleksibel. Fra naturens side er vel jeg under middels godt utrustet med førstnevnte. Så dette er utfordrende, det innrømmer jeg. Er jeg fleksibel? Tja. Ikke mindre fleksibel enn andre, tør jeg påstå. Men én ting vet jeg at jeg er. Takknemlig. Takknemlig for de flotte jentene mine. For all gleden de gir meg. Jeg kunne gått i døden for disse tre. Da er det plutselig ikke så farlig om jeg må droppe en forelesning eller tre, hoppe over et viktig møte, stresse litt en lørdag morgen. For det betyr så lite i den store sammenhengen.

Hvordan er det med deg? Er forandring i planene uproblematisk? Eller går du av skaftet et lite øyeblikk før du (forhåpentligvis) får hentet deg inn igjen?

2 Comments

Klar for et nytt semester

Høsten er her. Studentene har for lengst inntatt byen. På campus yrer det av liv. Det slår meg at den gang jeg levde det glade studentliv var det ingen som snakket om campus. Så internasjonale var vi da vitterlig ikke. Og karakterene var ikke bokstaver, men tall. Med desimaler.

Men selv om mine dager som heltidsstudent er over, vaser jeg fortsatt rundt på universitetsområdet i Tromsø. Jeg har nemlig kastet meg over masterstudier. På deltid riktignok. Hvis alt går etter planen har jeg en MBA (Master of Business Administration) i boks til jul i 2011. Ett semester gjenstår før masteroppgaven skal skrives. Spennende. Og litt skummelt.

Dette semesteret står strategi og styringsutfordringer på plakaten. Første studiesamling ble gjennomført i går og i dag. Jeg var klar som et egg. Pensumbøkene kjøpte jeg inn for flere uker siden. Planen var å være godt i gang med lesinga før første samling. Helt sånn ble det vel ikke. Men ambisjonen var god 😉

Siden jeg er hjemme med minstetøtta på 11 måneder måtte jeg ordne med barnevakt for å kunne dra på samling. Men hva skjer? Jo, barnevakten blir slått ut av sykdom. Gode råd var plutselig dyre. Jeg hadde lite lyst til å gå glipp av alt. For på første samling får man gjerne en del informasjon man kan ha nytte av gjennom hele resten av kurset. Dermed ble det til at mannen ordnet seg kveldsvakt de to dagene, sånn at jeg kunne være på universitetet frem til lunsj. Snille mannen min.

Jeg syns jeg fikk mye ut av de få timene jeg fikk på universitetet disse to dagene. Jeg fikk med meg all informasjon om fremdriften på kurset, om arbeidskravene og om hjemmeeksamen. Og så har jeg peilet meg inn på en veileder til masteroppgaven. Det var nesten verdt hele samlinga, bare det.

Så da er det bare å brette opp ermene. Noen måneder med intens jobbing ligger foran meg. Første innlevering er allerede 10. september. Oppgaven har vi fått utdelt. Så hvorfor sitter jeg her? Jeg burde vel strengt tatt kaste meg over pensumlitteraturen. Sette meg inn i problemstillinga. Lete frem relevante artikler på nett. Men vent nå litt? Det piper. Oppvaskmaskinen er ferdig. Og har jeg ikke en maskin med tøy som burde brettes? Det er rart med det. Husarbeid er aldri så fristende som når pensumbøkene venter. Noen som kjenner seg igjen?

Illustrasjon: sangrea.net
2 Comments

Hvorfor blogge?

Ifølge gründer og blogger Thomas Moen beveger blogging i Norge seg i feil retning. I mai i år skrev han følgende i bloggen sin:

Blogging har gått fra å være en fantastisk måte å uttrykke seg og kommunisere med andre på, til at bloggere streber etter flest mulig lesere, jakter på raske penger og provosere så mye som mulig for å få mest mulig oppmerksomhet.

Jeg er fersk blogger. Eller fersk med en åpen blogg i alle fall. Kjenner jeg meg så igjen i Moens beskrivelse av bloggere? Nja. Ikke helt.

Jeg tror alle som blogger har et ønske om å få mange lesere. Det er definitivt kjekkere å skrive for et publikum, enn å føle at man skriver ut i det store intet. Men raske penger? Ingen motivasjonsfaktor overhodet. Provosere kan jeg alltids gjøre. Ikke fordi jeg er så fryktelig oppmerksomhetssyk, men fordi jeg syns det er både morsomt og givende å diskutere både smått og stort på nett. Ved å sette ting på spissen blir diskusjonene gjerne spenstigere. Det liker jeg.

Så hvorfor blogger jeg? Jo, det skal jeg fortelle. Jeg blogger først og fremst fordi det er:

1. morsomt
2. sosialt
3. lærerikt

Nå stusser du kanskje litt? Sosialt å blogge? Lærerikt? Nei, det har ikke klikket for meg. La meg prøve å forklare.

Å blogge er morsomt fordi jeg rett og slett elsker å skrive. I min egen blogg er det fritt frem for skribleriene mine, uansett hva jeg måtte ha å melde. Passer meg perfekt!

Å blogge er sosialt fordi man som blogger gjerne leser andres blogger, kommenterer det andre skriver og får kommentarer tilbake (håper jeg i alle fall). Nettet er sosialt. På nett møter man mennesker man kanskje aldri hadde blitt kjent med på andre arenaer. Vennskapsbånd knyttes. Noen møter man i det virkelig liv, andre kjenner man bare på nett. Sosialt er det uansett.

Å blogge er lærerikt fordi man som regel tenker nøyere gjennom det man formulerer skriftlig enn det som bare ramler ut av kjeften før man egentlig har fått summet seg. Ergo kan man lære mye om de temaene man velger å blogge om. I tillegg lærer man mye om seg selv gjennom møtet med andre mennesker på nett. Når man får andres synspunkter på ting får man gjerne en bedre forståelse av komplekse problemstillinger. Spennende!

Illustrasjon: weblogcartoons.com
3 Comments

Hva skal jeg blogge om?

Illustrasjon: iStockphoto.com

Jeg er mamma til tre. Og jeg blogger. Dette blir med andre ord en mammablogg. Eller? Hva er egentlig en mammablogg? Jeg har googlet, men blir ikke så veldig mye klokere. Jeg skjønner at en mammablogger har barn. Men er det alt? Jeg mener, selv om man har barn kan man vel like gjerne drifte en matblogg, en interiørblogg eller en moteblogg for den saks skyld? Det er vel mer temaene i mammabloggene som definerer dem som nettopp mammablogger. Mammabloggerne skriver om barna sine, om morsrollen, om tanker og følelser rundt det å være mamma, om hverdagen som småbarnsmor, og om andre tema relatert til det å ha småttinger i hus.

Med ovennevnte som utgangspunkt konkluderer jeg med at dette blir en mammablogg light. For som jeg forklarte allerede i mitt først innlegg blir ikke denne mammabloggen noen dagbok på nett. Jeg ønsker ikke å utlevere verken mannen min eller snuppene våre. Jeg kommer derfor til å skrive ganske generelt om tilværelsen som trebarnsmor. Jeg kan gjerne ta utgangspunkt i smått og stort i min egen hverdagen, men der stopper det. Det er jeg som har valgt å blogge, ikke mine nærmeste.

Jeg ser for meg å blogge om ulike tema. Om det som opptar meg der og da. Høyskolelektor på BI, Cecilie Staude sier i sin blogg at sammensausingen av fag, roller og privatliv er omdømmesvekkende. Er det det? I en blogg? Vi er da sammensatte som personer, noe bloggene våre også gjenspeiler. Jeg er for eksempel ikke bare mamma til jentene mine. Jeg er også kona til mannen min, og opptatt av at vi to skal ha kjærestetid sammen. Da drar vi kanskje på kino eller på restaurant, mens jentene koser seg sammen med besteforeldrene, onklene eller andre trygge voksenpersoner. Jeg er også venninne, og setter av tid til slarving, strikking, spising (les: fråtsing) og det som hører med på trivelige jentekvelder. Og så har jeg jobben min da, som jeg stortrives i. Og studiene. Alle disse rollene former meg som person. Og som blogger.

Anyway, her er tre tema jeg kan finne på å ramle innom i bloggen min:

1. Barne- og familiepolitikk
Jeg er på ingen måte spesielt politisk engasjert. Likevel kan enkelte politiske saker for alvor få denne damen til å lire ut av seg på ymse diskusjonsforum på nett. Særlig gjelder dette barne- og familiepolitiske saker, som for eksempel kontantstøtten og økt fedrekvote. Jeg er utelukkende positiv til én av de nevnte sakene, men skal la det være usagt hvilken. Enn så lenge 😉

2. Tips og triks i hverdagen
I et hushold på fem blir det mange små og store problemstillinger å ta tak i i løpet av en uke. Min påstand er at man som trebarnsforeldre automatisk kvalifiserer til minst to mastere: én i logistikk og én i prosjektledelse. For å få alt til å gå rundt er vi avhengig av (1) planlegging og (2) teamwork. Jeg suger derfor til meg gode tips og triks for å få hverdagen til å gå rundt. Disse triksene deler jeg mer enn gjerne i bloggen min etterhvert som jeg kommer over dem.

3. Hobbyene mine
Som så mange andre har jeg hatt mange ulike hobbyer opp gjennom årene. Jeg har samlet på både det ene og det andre, skrevet dikt og annen svada, tegnet og malt (med vekslende hell) og i det hele tatt. Nå går det mer i elektroniske hobbyer. Jeg sosialiserer på nett. Leker meg i Photoshop. Og blogger. Men jeg har fortsatt noen hobbyer som ikke innebærer å sitte med en datamaskin i fanget. Jeg strikker for eksempel. Og scrapper. Og så har jeg en plan om å lære meg å ta bilder. Sistnevnte er et bra bloggetema, syns jeg. For planen er å drive research på nett, for så å legge ut enkle fotoartikler i bloggen. På den måten kan jeg sette sammen mitt eget lille oppslagsverk, samtidig som jeg får dokumentert læringsprosessen. Og så får jeg jo et egnet sted å vise frem bildene mine. Hvis de blir verdt å vise frem da. Det vil vise seg.

3 Comments

Og vips, så hadde jeg en åpen blogg

Jeg har tenkt på det lenge. Å lage meg en blogg. Eller det vil si, å lage meg en åpen blogg. For jeg har blogget i mange år allerede. Men den andre bloggen min er tilgjengelig bare for familie og venner. Der dokumenterer jeg små og store begivenheter ikke bare fra min hverdag, men også fra hverdagen til både mannen og de tre jentene våre.

Dette blir en annen blogg. En litt mindre personlig blogg kanskje. Eller det er feil å si at den ikke blir personlig. For også i denne bloggen har jeg tenkt til å by på meg selv, mine tanker og ideer, gleder og frustrasjoner. Men noen dagbok på nett blir det ikke snakk om. Det er ikke i denne bloggen jeg kommer til å legge ut bøttevis av bilder av ungene og gubbelure. Ikke for det, de er så absolutt verdt å vise frem. Men alt med måte i den åpne sfæren.

Sånn. Første innlegg er unnagjort. Herved erklærer jeg Liv-Ingers blogg for åpnet! Og velkommen skal du være :-)

Illustrasjonsfoto: iStockphoto
0 Comments