Skrevet av livinger

Kjære kommunen. Vi trenger hjelp, ikke et skjema

kvinne-datamaskin-trist-shutterstock

Mammaen min flyttet på sykehjem for noen måneder siden, bare 61 år gammel. Jeg trenger neppe å forklare hvor tøft det er, både for henne og for oss som er glad i henne. Heldigvis har hun funnet seg godt til rette. Slik situasjonen er nå, ser både hun og vi at dette er til det beste – selv om det oppleves heidundrende urettferdig. Det jeg ikke var helt forberedt oppi alt det vanskelige, var skjemaveldet fra det offentlige. Her ser jeg betydelig rom for forbedring.

Når du flytter på sykehjem skal kommunen ha betalt, det skulle ellers bare mangle. En sykehjemsplass har ikke fastpris, men fastsettes ut fra beboerens økonomi. Og for at kommunen skal komme fram til rett pris, må de ha opplysninger. Kort tid etter at det ble klart at mamma fikk innvilget permanent opphold på sykehjemmet, dumpet det et skjema ned i postkassa mi. Et papirskjema. Her skulle jeg fylle inn hva mamma mottar i pensjon, og oppgi det ene og det andre av øvrige opplysninger rundt hennes økonomi. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, rullegardinene gikk ned. Så jeg ringte saksbehandler i kommunen for å be om råd. Min inngang til det hele var: Sitter ikke det offentlige allerede på disse opplysningene, hvorfor må jeg samle sammen alt og skrible det ned på et papir? Neida, det trengte jeg ikke, kunne saksbehandleren fortelle. Egentlig trengte hun bare en signatur fra meg for å bekrefte at de kunne innhente det de trenger av informasjon. Tenk om jeg hadde fått den beskjeden med det samme. Så mye frustrasjon og usikkerhet det hadde spart meg for.

Neste utfordring: Vergemål. Nå som mamma bor permanent på sykehjem, holder det ikke lenger at broren min som bor i hjemkommunen tar seg av regninger og lignende via hennes nettbank. Det må oppnevnes en verge for henne. Og hvordan gjør man det? Jo, et nytt skjema. Denne gangen riktignok ikke i papirs form, men et elektronisk skjema i Altinn. Da jeg bare skjønte hvilket skjema det var jeg skulle sende inn, var det for så vidt ikke noe hokuspokus å fylle ut. Så langt, så godt.

I Altinn-skjemaet, som går til Fylkesmannen, ba vi også om bistand til å finne en løsning for huset til mamma. Kommunen tar hensyn til at en beboer har utgifter tilknyttet egen bolig i seks måneder etter at vedkommende får sykehjemsplass. Deretter gis det ingen fratrekk for dette når egenandelen beregnes. Og vips beveger vi oss langt inn i jussens verden. Jeg har ikke tall på alle de juridiske formuleringene jeg har lest de siste månedene. Jeg har googlet, lest – og revet meg i håret i frustrasjon. Gleden var stor da jeg fant en nettside som heter Vergemålsportalen, som svarer på mange av spørsmålene vi som pårørende sitter med. Men jeg bevegde meg ikke langt ned i strukturen før lorum ipsum-teksten var et faktum. Under menypunktet «Ofte stilte spørsmål» i seksjonen «For pårørende» står det kort og godt «Innhold kommer…», publisert i desember 2017 og sist oppdatert i januar 2018.

I etterpåklokskapens navn har jeg skjønt at vi burde gjort grep rundt boligen før sykdommen tok grep for alvor. Tenk om noen hadde tipset oss om det underveis i den lange demensutredninga. Men nei, her er det opp til de pårørende å lete seg fram til informasjon som best de kan, i stedet for at det offentlige bidrar med relevant informasjon til rett tid. Næringslivet jobber med relevante initiativ ut mot kundene i stort omfang. Hvor er det offentlige i dette landskapet?

Jeg var på et foredrag med tittelen «Proaktive meldinger til folket – hvordan» på Yggdrasilkonferansen nylig, som handlet om Oslo kommunes digitaliserings-hub (!!) og arbeidet med å ta initiativ og tilby tjenester akkurat når innbyggerne trenger dem. Caset som ble presentert omhandlet proaktive meldinger til nybakte foreldre. Men fytti altså, dette arbeidet heier jeg så innmari på! På tvers av tjenester, i alle kommuner! Og jeg snakker ikke nødvendigvis om e-postmeldinger med relevante lenker, som i Oslo-caset. Jeg skjønner at personvernet skaper utfordringer i bøtter og spann i så fall. For oss hadde det vært gull verdt om noen i helsetjenesten på et tidlig tidspunkt tok initiativ til å snakke om de juridiske aspektene rundt økonomi, bolig og lignende. Eller at vi ble informert om hvor vi kunne og burde henvende oss. Jeg lover, som pårørende trenger vi hjelp og gode råd, ikke flere skjema med inntil 10 ukers behandlingstid.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/fizkess

0 Comments

Guttene konkurrerer, jentene kosemoser

shutterstock_328218875-fotball-jente-gutt

Meningene om barneidrettsbestemmelsene er mange. At de må være lik for gutter og jenter kan vi vel likevel være enig om? Det er de ikke. 

Som fotballmamma har jeg engasjert meg i debatten om barne- og ungdomsidrettens retningslinjer og bestemmelser. Jeg har tro på differensiering som virkemiddel, i alle fall ved overgangen til ungdomsfotballen. På samme måte som skolen forventes å tilpasse opplæringen til den enkelte elev, bør fotballen kunne tilpasse trenings- og kamptilbudet for bedre å ivareta spillere med ulik motivasjon og ulikt mestringsnivå. Differensiering er ikke topping, noe doktorgradsstipendiat Hedda Berntsen ved Norges idrettshøgskole har skrevet oppklarende og godt om i innlegget Bredde er topp! Anbefalt lesing.

Siden to av de tre jentene mine spiller fotball, hilser jeg den siste tids fokus på nettopp fotballjenter velkommen. Jenter som kan og vil, må få de samme mulighetene som guttene til å utvikle seg og bli så gode spillere som mulig. Men selv om det er mye positivt på gang, har vi fortsatt en vei å gå. Enn så lenge finnes det ikke én nasjonal serie for norske fotballjenter. Guttene har tre. Eliteserieklubben her i byen har en egen utviklingsavdeling, men bare på guttesida. Ei jentesatsing er riktignok på plass, la oss håpe at det bare er første steg på veien mot større likebehandling.

De siste to årene har tilværelsen som fotballmamma fått et kjærkomment supplement. Jeg er blitt turnmamma! Yngstejenta fant ut at det fikk holde med to fotballjenter i husstanden, og har valgt bort fotballbanen til fordel for turnhallen og apparatturn. I år har hun deltatt i konkurranser for første gang, turnerne får lov til å konkurrere først det året de fyller 9. Her ble det avdekt store forskjeller i bestemmelsene for gutter og jenter. Som 9- og 10-åringer er de unge turnerne aspiranter. Jenteaspirantene får ikke karakterer, de blir vurdert etter skalaen bra, bedre, best. Guttene? De får karakterer. Under de to konkurransene vi har vært på, ble guttenes karakterer presentert på storskjerm i hallen. Jentenes liksom-karakterer ble holdt opp til turneren og publikum kun umiddelbart etter hver enkelt øvelse.

Kom ikke her og si at dette er greit! Vi kan godt diskutere hva som er beste praksis, men at den skal være ulik avhengig av kjønn er uakseptabelt. Forskjellen skyldes visstnok at det er ulike instanser som lager reglene for guttene og jentene. Jeg syns likevel dette viser med all tydelighet hvor livredd vi er for å innføre konkurranse på jentesida. Og så klager vi på at jentene når de blir voksne ikke tar stor nok plass verken i politikken eller i næringslivet? Kanskje ikke så rart, når vi gjennom hele oppveksten har fått janteloven kastet etter oss: Du må ikke tro at du er noe!

Illustrasjon: Shutterstock.com / Khakimullin Aleksandr

0 Comments

Mamma Mia, så forutsigbart – og gøy!

Mamma Mia: Here We Go Again

Mamma Mia-oppfølgeren får hard medfart av anmelderne – som ventet. Likevel gikk jeg ut av kinosalen med godfølelsen intakt.

Magien er borte, skriver Aftenposten i sin anmeldelse. Alle pinligheters mor, mener Dagbladet. Tja, jeg vet da søren. Vi snakker riktignok om en syltynn historie iscenesatt av kjente og mindre kjente skuespillere som til tross for en heller beskjeden stemmeprakt bryter ut i sang i tide og utide – og hvis eneste motivasjon er money, money, money. Men det er da helt som forventet, og i tråd med originalen, som ikke akkurat kan omtales som filmhistoriens stolteste øyeblikk den heller? Jeg fikk i alle fall akkurat det jeg betalte for – og jeg storkoste meg.

Nå tror du sikkert at jeg er blodfan, som har sett Mamma Mia: Here We Go Again allerede på premieredagen. På ingen måte. Men jeg er mor, i feriemodus. Så da mellomstedattera foreslo at familien skulle dra på kino sammen, var jeg ikke tung å be. Vi bestilte billetter til hele bøtteballetten, som vil si undertegnede, min bedre (?) halvdel, og døtre på 8, 13 og 16. Yngste hadde ikke sett originalen, så den har ljomet i stua her de siste par dagene. Og jeg har fått bange anelser, for jammen er karakterene intense. Amanda Seyfried spesielt, hvis toneleie i den første filmen ligger så høyt at bare hundene kan høre dialogen – nesten. I oppfølgeren er hun til å holde ut, på grensen til kjedelig. Men det passer meg perfekt, og det stemmer med plottet. Donna er død, Sophie reåpner hotellet i hennes navn. Jeg vrir meg i stolen av det underliggende budskapet, at dattera må realisere mammaens drøm. Men hei, det er bare film, jeg orker ikke å hisse meg så voldsomt opp.

Filmen viser to parallelle plot. Ett i nåtid, om Sophie og hennes gjøren og laden etter Donnas død. Et annen i fortid, om Donna og hennes møte med de tre herrene Sam, Harry og Bill. Visste er det snodig å lage familieunderholdning av en historie om ei ungjente som har seg med tre menn på kort tid, blir gravid og lever lykkelig uvitende om hvem faren til barnet er. Men der har du Mamma Mia i et nøtteskall. Ta det for det det er. Skal du stille spørsmål ved historien, etterprøve logikken, da har du tapt. Her er det bare å la seg rive med. Musikken til ABBA er magisk, det kan ingen ta fra dem. At Hollywood absolutt skal presse ikke bare én, men nå to tynne historier ut av sangtekstene, får så være. Og når du tror historien ikke kan bli mer tynnslitt, dukker Cher – selveste Cher – opp som troll i eske. Det er komisk – og fantastisk! Helt i Mamma Mias ånd.

Likte du Mamma Mia, kommer du til å like også oppfølgeren – med mindre du inntar kinosalen med en forventning om at dette, det blir kvalitetsfilm. Her kokes det suppe på spiker – igjen. Verken mer eller mindre. Men jeg gråt. Og jeg lo. Dessuten er det aldri feil å hvile øynene på Colin Firth – syns jeg.

Kos deg med Mamma Mia: Here We Go Again. Eller la vær, hvis du syns konseptet er teit. Det er ditt valg.

0 Comments

Sterkt om demens på Hålogaland Teater

Scene fra "Faren" ved Hålogaland Teater.

Aldri har et teaterstykke truffet meg så midt i magen som HTs Faren.

Jeg er mainstream som få når det kommer til teater, og får som regel bare med meg de store oppsetningene. Men da en god kollega foreslo å se Faren, visste jeg umiddelbart at dette måtte jeg se – vel vitende om at det kom til å bli tøft. Det er litt over tre år siden mamma fikk en demensdiagnose. Snille, gode mammaen min, som bare var 57 år gammel da den nådeløse sykdommen kom snikende.

I Faren møter vi alzheimersyke André i Kristian Fr. Figenschows skikkelse, og dattera hans Anne, spilt av Trude Øines. Gjennom størstedelen av fortellinga ligger synsvinkelen hos André. Hans fortvilelse overføres med smarte grep til publikum. Når faren ikke kjenner igjen sin egen datter, sitter publikum og er like forvirra. Er det dattera hans som står der eller ikke? Hva er nåtid i historien? Fortid? Kronologien forvirret meg, akkurat som hverdagen må forvirre en med demens.

Figenschow gjør en fantastisk innsats som demenssyke André. Han spiller med en innlevelse og samtidig en ro som på alle måter gjør rollen troverdig. Det samme gjør Øines. Når synsvinkelen flyttes over til henne, vekkes både sympati og respekt. Selv er jeg lettrørt, og var ikke sen om å ta til tårene da dattera gråt ut sin fortvilelse over situasjonen. I scenen hvor hun følger sin far til sykehjemmet, var det som om alle sluser åpnet seg. Jeg er vant til å gråte både på teater og kino. Denne gangen hylskreik jeg.

Forestillinga på HT er dessverre straks ferdigspilt. Men kjære HT, la Faren komme tilbake. Reis på turné. Historien er så viktig. Demens rammer stadig flere. Vi trenger å forstå. Å kjenne at vi ikke er alene. Og kjære publikum, får du muligheten: Dra og se Faren. Du kommer ikke til å angre.

Foto: Marius Fiskum/Hålogaland Teater

0 Comments

Da katta mistet halen – nesten!

shutterstock-481706764-kattahale-1200x630

Du vil ikke tro for et drama vi har hatt i heimen den siste uka, etter at katta kom hjem med knekt hale! Katta unngikk amputasjon. Det gjorde ikke bankkontoen min. 

Søndag kveld for litt over en uke siden kom katta bokstavelig talt veltende inn døra, slappere enn jeg noen gang har sett henne. Hun kreket seg opp trappa, og la seg på sofaen som et slakt. Hun var mottakelig for kos, men var blottet for energi. Mat fristet ikke. Ei heller vann. Jeg fryktet det verste. Et gammelt kattskinn på 10 år, kunne det være nyrene? Katteinfluensa? Jeg gjorde det ethvert normalt menneske gjør i en sånn situasjon: jeg googlet! Og det jeg fant var ikke oppløftende. Katter blir ikke syke. Eller de viser det i alle fall ikke. Når de først viser det, er det dårlig stelt. Shit.

Dagen etter dro jeg til dyrlegen med henne. Hun gjettet på nyresvikt, siden det er ganske vanlig hos eldre katter. Men det måtte tas prøver, og de måtte tas på dyresykehuset. Jeg visste ikke en gang at det fantes et dyresykehus her i byen. Men vi ble altså henvist dit, det var bare å møte opp. Vel framme ventet vi i halvannen time før vi kom inn. Selv hadde jeg ikke spist lunsj, og holdt på å sulte ihjel der jeg satt og blomstret. Jeg var sååå nærme å kjøpe meg en boks kattemat og hive innpå. Så desperat kan man bli!

Da det endelig ble vår tur, ble jeg raskt presentert for et samtykkeskjema som sa hvor langt jeg var villig til å strekke meg rent økonomisk for å berge bonusfamiliemedlemmet vårt. Det var ganske langt, viste det seg. Det var snakk om blodprøver og urinprøver og what not. Vi avtalte at jeg skulle dra på jobb et par timer, og heller komme tilbake når arbeidsdagen var slutt. Men det gikk ikke ikke mer enn et kvarter før jeg hadde dyresykehuset på tråden. Dyrlegen hadde sett nærmere på katta, og raskt forkastet teorien om nyresvikt. Hun, katta altså, hadde blodutredelser i huden bakpå lårene – eller bakbeina da. Og hun ga uttrykk for at hun hadde ondt. Dyrlegen ville ta røntgenbilder. Det ville koste litt mer…

Røntgenbilder ble det. Og svar fikk vi. Katta hadde knekt halen! Sannsynligvis har hun blitt påkjørt, en klassisk «katt-løper-over-veien-og-blir-sneiet-i-bakparten»-episode. Du snakker om skitflaks! Jeg kunne dra tilbake til dyresykehuset noen timer senere, og dra derfra igjen med katta i live – men med nesten 5000 kroner mindre på konto enn da jeg kom dit. På vei hjem måtte vi innom apoteket og kjøpe smertestillende og – hold deg fast – en medisin med det formål å få avføringen til å passere lettere gjennom kattetarmene. Nye 300 kroner ut! Men for all del, hva gjør man ikke for disse pelskledde familiemedlemmene som man er så glad i.

Katta var shabby de første dagene. Ville bare ligge under sofaen og lide i stillhet. Nåde den som prøvde å ta på henne! Gradvis har hun kommet fram fra mørket, og blitt sosial igjen. Nå er hun atter sitt gamle jeg, og alle hjerter gleder seg. Snart henger hun nok og slenger i armene på 8-åringen som hun pleier. Hun er allerede på plass i senga til 12-åringen igjen om natta. Det går seg til. Kontobeholdninga derimot skrumper fortsatt. Noen dager etter påkjørselen måtte vi tilbake til dyrlegen på kontroll. Voila, nye 650 kroner ut av konto. For å si det sånn, det kattedyret bør leve noen år til, så mye som jeg har investert i hennes ve og vel!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/successo imagess

0 Comments

Sjit helvedes bilen

shutterstock-338967107-bil-havari-kvinne-1200x630.jpg

Jeg hater, hater, HATER å bruke penger på bil. Når jeg nå må kjøpe ny bil fordi skiten vi kjøpte NY for 9 år siden ikke vil starte, da blir jeg sur! 

Husker du historien om Anton Sjåbakken fra Kåfjord, som i 1949 skrev et rasende brev til Kåfjord byggekontor fordi de krevde 2700 kroner for materialene han hadde brukt for å bygge seg en bolig etter krigen? Brevet kan du lese i all sin prakt på NRKs nettsider, men la meg sitere litt.

Og de kan kome hvad dagen som helst, og ta den sjit helvedes kåken for jeg vil ikke noe gauking av finnmarks-kontor. […] Aldri helved jeg går med at betale 2700 for det kåken.

Litt sånn følte jeg det da verkstedet fortalte hva de skulle ha for å fikse bilen vår, som vi kjøpte ny fra forhandler i 2008.

For å begynne på begynnelsen. For en ukes tid siden kunne mannen fortelle at han hadde hørt en ulyd da han skulle starte bilen. Etter litt krangling starten den likevel, og vi – eller i alle fall jeg – pustet lettet ut. Da jeg kort tid etterpå skulle ut og kjøre startet bilen så lett som bare det. Jeg slo meg til ro med at det var mannen, ikke bilen, det var noe galt med. Hvor vanskelig kan det være å vri om tenningsnøkkelen, og få motoren i gang, liksom?

Men nei, det var bilskiten. Lørdag for en uke siden var det over og ut. Vi satte oss i bilen for å kjøre til fotballkamp (som vanlig), og det var ikke antydning til at den skulle starte. I stedet harket og bar den seg så hele nabolaget spisset ørene. Vi ante uråd.

Mannen tok ansvar, og fikk bilen fraktet til verksted. De fortalte at det sikkert var startmotoren, og vi ble forespeilet en reparasjon til rundt 10 000 kroner. Jeg ringte forsikringsselskapet for å skaffe leiebil (vi har da toppdekning, må vite), men hva kunne de fortelle? Jo, motor- og maskinskader dekkes ikke på biler eldre enn 8 år. Du fikk med deg at vår er 9 år? Nettopp. Ingen leiebil på oss.

Hva skjedde så? Jo, verkstedet tok kontakt, og kunne fortelle at det slett ikke var startmotoren som var kaputt. Det var startKRANSEN. Ka farsken, har jeg kjørt rundt med en krans under panseret i alle disse årene? Nuvel, startkransen og noe annet dill var gåen, og det ble ikke billig. Vet du hva de skulle ha for å fikse skiten? 44 000 kroner! Jeg gjentar: Førtifiretusenkroner! Føkk, føkk, føkk!

Hva gjør man da? Når man plutselig må ut med 10 prosent av nybilprisen for å få en 9 år gammel bil til å starte? Man driter i hele reparasjonen, og iverksetter straks og med en gang jakten på en ny doning som kan holde hverdagslogistikken i gang. Visst er jeg tilhenger av kollektivtrafikk, og tar mer buss enn noen gang før. Men bil må man ha, så enkelt er det.

Den siste uka har vi kjørt tre lånebiler fra forhandler. En av dem blir sannsynligvis vår fra og med neste uke. Hvilken vites ei. Å kjøpe bil er aldri gøy. Å kjøpe bil fordi man MÅ er noe dritt! Verst av alt er tapet av drømmer. For selv om vi ikke kjøper ny bil denne gangen, koster det en slant eller to for en familiebil av en viss størrelse og standard. Her vinkes det farvel til oppussing, møbelshopping, og hyttedrømmen blir enda mer uoppnåelig enn før. Jeg kan komme på ganske masse jeg heller ville ha brukt et par hundre tusen kroner på enn en bil, for å si det sånn!

Ja ja, i mitt neste liv skal jeg bli rik. Jeg skal slå meg inn på en karriere i bilbransjen, nemlig. Spesialfeltet blir startkranser. Der ligger pengene, det har jeg skjønt.

Illustrasjonsfoto: http://Shutterstock.com/Andrey_Popov

2 Comments

Syns du politikk er vanskelig? Stem likevel!

shutterstock-144633986-valg-stortinget-1200x630

Stortingsvalget er bare noen uker unna. Selv om du kanskje syns politikk er like underholdende som å se maling tørke, er oppfordringa herfra klar: Bruk stemmeretten!

Norsk politikk, altså. Man kan bli deppa av mindre. I løpet av sommeren har norske politikere stått med stjerner i øynene og snakket om vafler og brunost i øvelsen “Speil, speil på veggen der, hvem er norskest i landet her?” I debatter er flertallet mer opptatt av å slenge dritt om motstanderne, enn å fronte sin egen politikk. Er det rart det frister mer å dra lua godt nedover ørene og stenge støyen ute inntil valget er over, enn å dra skrotten inn på et valglokale og faktisk stemme? Hvor viktig kan det være med den ene stemmen liksom?

Kjempeviktig! Vi er privilegert som bor i Norge hvor vi har ytringsfrihet og stemmerett. Da er det vår fordømte plikt å bry oss nok til at vi gidder å stemme. Bare sånn kan vi påvirke.

Elimineringsmetoden

Vet du ikke helt hvem du skal stemme på? Tro meg, du er ikke alene. Selv syns jeg det er vanskelig med alle disse partiene. Hva står de for, alle sammen? Er det mulig å være enig med ett parti i absolutt alt? Svaret på det siste spørsmålet tror jeg er nei. Når du har akseptert det, blir livet så mye enklere. Da kan du begynne å vurdere hvilke saker som er viktigst for deg. For meg som trebarnsmor er skole viktig. Familiepolitikk. Likestilling. Standpunktene mine i disse spørsmålene hjelper meg å luke ut enkelte partier. Elimineringsmetoden funker! Bruk den.

For fire år siden startet jeg min egen bedrift. Næringspolitikk har aldri vært min greie. DET er komplisert, det. Men jeg har gjort meg noen erfaringer, som gjør det enklere å stille meg bak enkelte partier enn andre i nettopp næringspolitiske spørsmål. Disse erfaringene har ledet meg fra venstre mot sentrum i norsk politikk. Eller til Venstre, for å være helt presis – eventuelt gjøre forvirringa komplett. Hvor er logikken i at et parti som heter Venstre ikke tilhører venstresida, men sentrum? Forstå det, den som kan.

Den politiske aksen

Husker du ikke helt greia med den politiske aksen? Den med venstre, høyre og sentrum? Den kan være med på å guide deg til riktig parti foran høstens valg. Selv har jeg ligget til venstre i mange år. Arbeiderpartiet har stort sett fått min stemme. I ungdommens skolevalg lurer jeg på om ikke både Senterpartiet og SV ble tilgodesett med en stemme fra undertegnede. Det kommer IKKE til å skje igjen, for å si det sånn. Da jeg i fjor høst bestemte meg for å engasjere meg sterkere politisk, gjorde jeg en vurdering som handlet om nettopp den politiske aksen. Og konklusjonen var at både Arbeiderpartiet og Høyre – enda så ulike de er på mange områder – har punkter i sin politikk som fenger meg. Mulig jeg er litt rar? Men mens AP og samarbeidspartnerne deres (ikke minst her i Tromsø) blir for venstrevridde for meg (si ordet “velferdsprofitør” til meg en gang til, og jeg klikker!), blir Høyre for – ja, høyrevridde. Sentrum er perfekt. Og i sentrum er det bare ett parti som appellerer til meg: Venstre.

Hvor på den politiske aksen befinner du deg?

Les mer om politiske partier og den politiske aksen på Stortinget.no

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/Nanisimova

0 Comments

Fotballsommer

fotball-gaute-bruvik

Livet som fotballmamma har sine fordeler. Og ulemper. En fordel (?) er at sommerferiene blir forutsigbare. Vi reiser på fotballturneringer. I flertall. 

Årets fotballsommer begynte tidlig. Vi snakker mer fotballvår. Laget til 12-åringen var i Narvik på Funn cup i slutten av mai. Ei kjempefin turnering, anbefales på det varmeste. Dette er vel tredje året på rad at jentene er der. Det var dog første året at jeg ikke lå på klasserom med laget. Jeg og gubbelure bodde på hotell. For en luksus! Hotellfrokost og sene kvelder i skybaren gruser tilværelsen på luftmadrass. Frister definitivt til gjentakelse. Faktisk har vi allerede booket hotell også til neste års Funn cup, i tilfelle rottefelle. Hvis laget likevel ikke skal dit, avbestiller vi bare. Ikke verre enn det.

I slutten av juni ventet neste turnering. Både 12- og 14-åringen deltok på Piteå Summer Games. Og mor var tilbake på klasserommet. Ikke på luftmadrass. Nei, jeg rullet sammen en skumgummimadrass og tok med. Kvinner på 40+ takler ikke livet på luftmadrass lenger. De er onde. Og de knirker! Luftmadrassene altså, ikke kvinnene… Mannen bodde sammen med laget til eldste. Ei hektisk, men veldig artig helg.

Vi var kanonheldig med været i Piteå, og vandret rundt i shorts og t-skjorte tre dager til ende. Sånt varmer et litt frossent Tromsø-hjerte, og gjør turneringsopplevelsen sååå mye bedre. At laget til eldstejenta gikk hen og vant hele skiten, varmet enda mer. Mammahjertet hoppet over noen slag underveis i finalen, og rant aldeles over da seieren var et faktum.

Snart venter enda ei turnering. Om noen dager reiser vi med laget til eldstejenta til Gothia cup i Gøteborg. Vi drar hele familien. Dette blir ferien vår. Vi har leid leilighet via Airbnb, og gleder oss maks. Yngste fikk et aldri så lite sjokk da det gikk opp for henne at det ikke er noen badeferie som venter. Må nok hoste opp et badeland i Gøteborg for å kompensere. Det blir mange timer på sidelinja for hennes del. Men hun lider ingen nød. Fotballbaner er velegnede arenaer for et turntriks eller to. God knall.

Også i august skal vi på turnering. Da skal 12-åringen og noen av hennes lagvenninner gjestespille for klubbens 13-årslag i Altaturneringa. Også Altaturneringa kjenner vi godt. Eldste har deltatt der tre ganger. I likhet med Funn cup er dette ei turnering vi varmt anbefaler. Jeg blir så imponert over det de får til i Narvik og Alta, for ikke å snakke om i Piteå. De lager store turneringer hvor anlegg over hele byen tas i bruk. Her i byen skal hver eneste klubb ha sin egen lille bøtteturnering. Kan ikke sammenlignes.

Og sånn går nå sommermånedene. Med den ene turneringa etter den andre. Heldigvis liker vi fotball da, og blir mer enn gjerne med dit ferden går. Samtidig kjenner jeg at det er helt greit at yngste har valgt turn i stedet for fotball. Miljøskifte er ikke så dumt. Nye erfaringer venter. Nye reiser, nye bekjentskaper.

En ting er sikkert: Det blir aldri kjedelig når man har tre aktive unger å følge opp. Hektisk, men artig. Hva vi voksne skal ta oss til den dagen vi ikke skal se fotballkamper flere dager i uka lenger, vet ikke jeg. Vi får lage en heiagjeng som reiser rundt på random fotballkamper i aldersbestemte klasser i Tromsø-regionen, og lage liv. Heia fotballen!

Foto: Gaute Bruvik, Kodiak Photography og pappa på IF Fløya

 

2 Comments

Vi må snakke om booty og botox

Booty building

Småbarnsmødre drar på treningssenteret for å bygge booty, og til tannlegen for å ta botox. Hvilke forbilder er vi for dagens unge?  

I går leste jeg om programmet Petre sjekker ut, hvor Leo Ajkic snakker med unge om det de er opptatt av. Som rumper. For det er booty som gjelder nå.

– Nå skal alle ha en big booty. Det er den nye greia. Jeg synes det er litt deilig fordi jeg har ikke følt at det har vært populært å se ut som meg før, sier ungjenta Chiku Msombeli i samtale med Ajkic.

Hun forteller at hun har fått bedre selvtillit nå som det er in med store lår og stor rumpe.

Vi har alle kjent på det, både i ungdommen og som voksne. Kroppspresset. Lårene er for store, puppene for små. Og muffinsmagen? Hjelpes! Som voksne burde vi i større grad klare å se forbi det ytre, og heller fokusere på andre verdier. Eller i det minste unngå å bidra til et enda større kroppspress, selv om vi i vårt stille sinn kanskje forbanner skrottens innbilte feil og mangler. Men den gang ei.

I det omtalte Petre-programmet møter Ajkic personlige trenere som forteller at mange kvinner først og fremst vil ha hjelp til å trene rumpa. Unnskyld meg, men hva i svarte skal du med ei sterk rumpe? Skal du løfte noe med den? Bare den? Visst trenger jeg å stramme opp både her og der, rumpa også. Men den #bootybuildinga er da ikke målet i seg selv? Hva skjedde med betydningen av god fysisk og mental helse? Mer overskudd i hverdagen? Mestring? Nei, kropp er liksom det eneste saliggjørende.

Treningsbransjen må ta sin del av skylda. Mitt lokale treningssenter har en doning av en maskin stående i det ene hjørnet. Booty builder heter den. Av prinsipp kommer jeg aldri til å sette rumpa mi i den saken, selv om jeg sikkert hadde trengt det aldri så mye. Nylig lanserte senteret en ny gruppetime, hvor man trener styrke på mage, rumpe og lår. Helt uproblematisk, hadde det ikke vært for at timen markedsføres som booty-time. Jeg savner større bevissthet rundt begrepsbruken i en bransje som appellerer til mange unge. Hva er det vi er opptatt av?

Botox! Det er vi opptatt av. Eller i alle fall mer opptatt av enn før. Jeg leste nylig en avisartikkel om en tannlege her i byen som nå tilbyr botox til sine pasienter. Rynker vil vi ikke ha! Æsj, så ekkelt med sånne naturlige endringer i huden. Unaturlige derimot takker vi gjerne ja til. Restylane i leppene for eksempel. Ikke bare skal vi ha fyldig rumpe, vi må ha fyldige lepper også? Og siden vi ikke kan bygge lepper på treningssenteret, fyller vi dem med gugge. Hva skjer med verden?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Anatoly Tiplyashin

0 Comments

Hurra for bompengeavtalen i Tromsø!

shutterstock-bomstasjon-556765351-1200x630

Visst er det kjipt å måtte betale bompenger. Alternativet er likevel enda kjipere. 

Jeg tok buss til jobb i dag. Jeg liker å ta buss. Da hører jeg på lydbok, eller jeg sniker til meg en 10-15 minutters dupp på vei til kontoret. Men innimellom – eller litt for ofte, vil jeg si – er bussturen en frustrerende affære. Som i dag. Da sto bussen og stanget sammen med bilene i den eviglange køen på Kvaløya, og brukte 50 minutter på ei strekning som ifølge ruta tar 25. Det er kjedelig, det. Hvis du i tillegg må stå ute og vente på en buss som aldri kommer, da rekker du å gå temmelig sur før ræva treffer kontorstolen.

Med morgenens busstur friskt i minne, var det med stor glede jeg leste dagens nyhet om et bredt bompengeforlik i Tromsø. Særlig var det ett av punktene i avtalen som lyste mot meg i all sin prakt: Kollektivfelt helt til Eidkjosen tidlig i perioden. Nå begynner vi å snakke gulrøtter. Hurra! Dette kommer til å gi en helt ny busshverdag for alle som bor på Kvaløya. Måtte det samme gjelde også i de andre bydelene.

Jeg syns også det er gledelig at taksten for en passering utenom rushtida er satt ned fra de foreslåtte 15 kronene til 10 kroner. Jeg forstår at det må koste sin kronasje i rushtida, gitt at det å redusere køen er et uttalt mål. Men hva med alle småbarnsforeldrene som skal kjøre ungene på aktiviteter utenom egen bydel på ettermiddags- og kveldstid? 2 av våre 3 barn har aktivitetene sine i en annen bydel, nærmere bestemt på Tromsøya. 6 av 7 dager i uka kjører vi dem til og fra trening. 10 kroner for en passering kan jeg leve med. Dessuten håper jeg jo at kollektivtilbudet på sikt blir så bra at i alle fall eldstejenta kan busse begge veier. Yngste får pent gjøre det samme når hun blir litt eldre, såfremt det er gjennomførbart. Per i dag er buss utelukket, da det som regel betyr 20-25 minutters venting i Gjæverbukta.

Joda, jeg ser at vi er heldig som har bare ett barn på SFO, og hun er attpåtil så stor at hun snart kan gå til og fra selv. Vi hadde blitt rammet på en helt annen måte om vi skulle levere flere i barnehage og SFO. Da er bil enklest. Men med hyppigere avganger, reduserte billettpriser, og kanskje til og med innfartsparkering for beboere utenfor byen, kan kanskje buss bli et reelt alternativ for flere? Jeg håper det. Mannen min kan nemlig ikke belage seg på buss i dag. Eller han gjør det innimellom, men det er et salig liv. Siden bussene korresponderer så dårlig bruker han lett nesten en time til jobb, en strekning på rundt 15 kilometer. Jeg håper bymiljøavtalen endrer på det, slik at hele familien kan busse mer de kommende årene.

Selv om vi kommer til å merke bompengene på familieøkonomien, velger jeg altså å være optimist. Jeg ser dessuten ingen gode argumenter for hvorfor vi i Tromsø skal slippe å bidra i form av brukerbetaling, mens andre byer må. Med denne avtalen i boks kan vi se fram til utbedring av veinettet, bedre tilrettelegging for gående og syklister, og ikke minst et bedre kollektivtilbud. Det heier jeg på! Derfor sier jeg hurra for bompengeavtalen i Tromsø!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / I´m friday

0 Comments