Årets første treningsøkt er unnagjort!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Nei, mitt nyttårsforsett er ikke å trene mer, spise sunnere og alt det der. Jeg starter nemlig et nytt og bedre liv både titt og ofte, jeg. Gjerne hver mandag. Og så er forsøket over sånn tirsdag eller i beste fall onsdag en gang. Å se et helt år gå i dass orker jeg rett og slett ikke. Derfor driter jeg i sånne nyttårsforsetter.

Men nyttårsforsett eller ei, et nytt år byr tross alt på nye muligheter. Også på treningsfronten. I januar ramler vi inn på treningssentrene som sauer i flokk! Statusen som støttemedlem opphører på magisk vis, om enn for en kort periode. Jeg har vært støttemedlem de siste månedene. Eller sagt på en annen måte, jeg har hatt juleferie fra treningen siden i begynnelsen av oktober en gang. Derfor var det med en viss skepsis jeg troppet opp på dansestep på Exolo i går. Det ante meg at det ville bli tungt for en dvaskete skrott å komme i gang igjen. Jeg så for meg de villeste fall fra stepkassen. Drama og spetakkel over en lav sko, med undertegnede i hovedrollen. Så ille ble det heldigvis ikke.

At jeg unngikk å deise i gulvet betyr imidlertid ikke at det var pent å se på. Fader altså, jeg fikk kjørt meg. Tungt som bare rakkern, både for skrotten og for de små grå. Det krever sin mann (eller i de fleste tilfeller sin kvinne) å henge med på dansestep. Og særlig i januar, viste det seg. Jeg var heldigvis ikke den eneste som har mistet hjerneceller i samme takt som juleskinke, Twist og rødvin har lagt seg rundt midjene. Da instruktøren hadde lært oss to blokker og med stor optimisme ropte: «Fra toppen, dere!», var det rent fascinerende å se hvordan salen stoppet helt opp. Jeg tror ikke en jævel husket den første blokka! Alle sto som noen tomsinger og så på hverandre. «Hva er det som skjer?», spurte instruktøren. Og lo. Men merk, han lo med oss, ikke av oss. Vel, det var bare å ta det fra børjan igjen. Det hører også med til historien at blokk 2 måtte kjøres i ekstreeemt lavt tempo. Vi bare ville ikke forstå! Kryss-meg-her-og-der-og-chassé-og-whatever! Nuvel. Etter hvert satt det og vi fikk kjørt en knallbra finale! Men det ble med et kort program denne gangen. Juledvaske damer (og én mann) var ikke klar for mer!

Optimistisk som jeg er på starten av det nye året gikk jeg rett fra step på mage-/ryggtime etterpå. For å si det sånn, det trengs! Vi brukte bosuballen, for liksom å tvinge oss til å bruke magemusklene, som han sa instruktøren. Eh, hvilke muskler?? Anyway, ingenting er så tungt som å sitte med ræva plantet på en bosuball, med beina løftet og armene opp, for så å skulle rotere fra side til side. Jepp, det verker i magen i dag! Det gjør gjerne det når muskler som har sovet og ant fred og ingen fare plutselig vekkes fra sin dvale! Vi skulle også ta øvelser hvor vi holdt armene strake over hodet, la oss bakover, for så å heve oss sakte opp igjen. Instruktøren opplyste da om at vi ikke måtte bruke armene for å løfte oss opp. Og ja, jeg innrømmer det. Jeg var blant dem som gjorde nettopp det. Som brukte armene til liksom å gi kroppen et hjelpende rykk på sin ferd opp fra gulvet. Men altså, hvis vi ikke skulle bruke armene, hva skulle vi bruke da? Juleflesket??

Ja ja, jeg lever! Det gikk bra. Og det var sinnsykt gøy! Men fy, så tungt! Og bare for å ha sagt det, jeg skal på trening i morgen også. Så det så! Så vil tiden vise om det blir med treningsinnsats bare i uke 1, eller om jeg henger med i neste uke, når ungenes aktiviteter igjen legger beslag på store deler av mandag, tirsdag og onsdag. Jepp, det er viktig å ha unnskyldninger for ikke å komme seg på trening, skjønner dere. Jeg skylder på ungene!

Har du kommet deg i gang med treningen på nyåret?