Amming – bare kos eller?

Amming – bare kos eller?

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Jeg vil gjerne på forhånd be alle menn som måtte finne på å lese denne bloggen om unnskyldning for graden av intimitet i det følgende innlegget. Her blir det snakk om pupper over en lav sko. Og ikke i en erotisk sammenheng. Takler du det ikke er det kanskje best om å du stille og rolig klikker deg strake veien ut av bloggen min igjen. Ikke? Neivel. Men da er det på eget ansvar at du leser videre.

Frps Jan Fredrik Vogt ba nylig småbarnsmor Inga Marte Torkildsen om å rulle inn puppen. Om SVs finanspolitiske talskvinne har tatt oppfordringen til etterretning vites ikke. Undertegnede derimot, hun har stengt kranene. Ammingen er lagt på hylla. Litt vemodig. Men også litt godt.

For amming er ikke bare en dans på roser. Ta nå de første ukene for eksempel. Ukene med blod, svette og tårer. Når man biter tennene sammen og grøsser bare den lille klynker sånn smått i vogga. Må hun virkelig spise nå? Sårene begynner jo akkurat å gro. Man smører, legger på skjell, smører mer, vaser rundt i sitt eget hjem med puppestellet fremme (man må jo lufte sårene, må vite, så er det bare å krysse fingrene for at naboene ikke kaster et blikk inn vinduet akkurat da), pumper, river seg i håret, og det som hører med.

For de fleste av oss går det seg heldigvis til etter en uke eller to. Da venter neste utfordring: Er det nok mat? Med eldstejenta var akkurat det en evig utfordring. Som førstegangsmor var det pyton å erfare at man ikke strakk helt til. For i svangerskapet hører man jo bare om den fantastiske ammingen. Så koselig. Så fordelaktig for ungen. Jadda jadda.

I ren frustrasjon skrev jeg den gang en greie med tittelen «Strabasiøs amming». Artikkelen ble publisert på Kvinneguiden. I stedet for at jeg skal legge i vei om ammingens utfordringer her, kan du jo lese det jeg skrev for godt og vel sju år siden. Gjenbruk kalles det.

Les skribleriene mine om amming hos Kvinneguiden

Legg igjen en kommentar til Liv-Inger Avbryt svar

5 comments
  • Amming er absolutt ikke lett, nei. Man tror på forhånd at det kun er å legge barnet ved brystet, og så går det liksom av seg selv. Men veldig ofte er det ikke sånn! Man blir nok overraska over at på kveldstid må man sitte med babyen ved puppen kontinuerlig – jeg husker jeg leste at "noen ganger må du gi bryst så hyppig som annenhver time". Annenhver time – så lang tid gikk det da aldri!

    For meg gikk det greiere og greiere etter hvert. Med nummer fire visste jeg at brystene var rimelig slunkne på kveldstid, og at jeg bare måtte belage meg på å sitte der. Og det har gått greit. Tida går fort – når man ser tilbake.

  • Jeg hadde melkesprut som sto i veggen fra dag 3. (KS kommer det gjerne litt senere). Frem til da hadde han ligget og suttet og kost seg som bare det. Da puppene ble som fotballer derimot (harde og store) slet han med sugingen. Det gikk seg til og jeg orker ikke gå gjennom barselkjerringene en gang til. Men vi bestemte pumping og flaske og fra jeg kom hjem pumpet jeg og ammet hele tiden. Hele tiden. Jeg sto opp om natten og pumpet en eller to ganger. Han fikk flaske og pupp om hverandre. Vi samsov og hadde ikke en våkenatt og han forsynte seg når det passet. Han sovnet med puppen i munnen og på dagtid lå vi timesvis på sofaen og puppet og sov og så dvd-bokser. Samme om kveldene. jeg gikk endeløse turer og holdt husarbeidet på en viss standard, ellers var permisjonen barnets. Og han fikk det han ville ha. Han ville ha pupp og det fikk han. Hele tiden. Bortsett fra bråstarten med "velmenende barnepleiere" må jeg innrømme jeg elsket det. Å ha en kropp som funket og kunne produsere gul fløte (jeg så glassflaskene i kjøleskapet) er jo helt unikt. Ja, jeg var trøtt og ja, jeg var sår, prøvde til og med sånne skjold… ja, særlig… ikke minst var han er flott og kosete fettsugingsmaskin. Men jeg fullammet til han var omtrent 9 mndr og han fikk pupp til han var 16 mndr. Da ble jeg syk og det ble en svært sår bråavvenning, men det er en annen historie.

    Ellers, Liv-Inger – jeg synes det er flotte temaer du tar opp. Fortsett. Men ikke glem oppgaven din da.

  • Og bare for å ha sagt det i den rosenrøde puppesnakkingen… jeg VET at ikke alle er så HELDIGE. For jeg vet at jeg var heldig. Jeg jobbet for det, gubevars, drakk vemmelig ammete og måtte søke om ammefri på jobb etter far tok over permisjonen, men det var verdt det, kostet meg egentlig ingenting.

  • Hmmm, kanskje jeg må kline til med nr. 4, for å teste ut om det blir bedre da?? Må ikke sette griller i hodet på meg, Pia 😉

    Nei, jeg skjønner hva du mener. Jeg opplevde faktisk at det funket bedre med nr. 3. Om det var noen spesiell grunn til det, annet enn at mor i huset var litt mer tålmodig, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg ikke visste min arme råd med nr. 1. Jeg pumpet etter hvert måltid, la henne til omtrent hele tida, drakk ammete til det mer eller mindre rant over. Men nei. Det var bare skriking om kvelden. Så jeg valgte å gi erstatning som tillegg på kveldstid. Et valg jeg står for den dag i dag!

    Også jeg har ammet meg gjennom den ene DVD-boksen etter den andre, Siri. Faktisk har jeg hatt nr. 2 koblet til puppestellet mer eller mindre gjennom alle sesongene av "Sex and the city". Funket bra det! Med nr. 3 sverget jeg til lydbøker. Genialt!

    Det du poengterer i din siste kommentar er viktig forresten, Siri. For ikke alle er så heldige. Til tross for iherdig innsats må noen gi seg. En kjempevanskelig avgjørelse for de fleste. Men heldigvis begynner det å bli mer respekt for akkurat det. Jeg har hørt rykter om at til og med Gro Nylander har fått et mer nyansert syn på problemstillinga. Da er det håp.

    Takk for positiv tilbakemelding på bloggen, Siri! Det setter jeg pris på 🙂

  • Gratulerer med vel gjennomført ammeperiode! Regner med avvenningen gikk greit både for lillesnuppa og deg. Selv om amming er kos så er det unektelig godt å få kroppen for seg selv også.

    Jeg har erfart både ikke-fungerende og fungerende amming. Da jeg ble mamma for første gang, og atpåtil ei som var født med spiseforstyrrelser, gikk det ikke bra med ammingen. Ingen etterspørsel = ingen melkeproduksjon. Hun gråt, jeg gråt, og det var i det hele tatt et stort sjokk da ikke ting gikk slik jeg forventet. Ingen hadde fortalt meg at det gikk an å ikke få det til. Jeg følte meg som verdens dårligste mamma som ikke engang greide produsere mat til barnet mitt, sånn som "alle andre". Jeg hadde beksvart samvittighet i mange år etterpå! Hadde jeg visst da, det jeg vet i dag, hadde alt vært annerledes. Da nummer 2 kom var jeg nesten sykelig opptatt av å få det til å fungere. Jeg var livredd for å "mislykkes" igjen, men heldigvis gikk alt som det skulle. Gutten var et realt matvrak, og måtte kobles av puppen med makt de første månedene, så jeg kunne gå på do og sånn. Jeg slet med overproduksjon i lange, lange tider, og ammet til han ikke ville ha mer som 14 måneder gammel. Denne gangen har forholdet til amming vært et helt annet. Det har vært viktig for meg å mestre det, men jeg har latt det gå sin egen gang. Jeg har nok vært heldig disse siste to gangene, men tror også at erfaring og kunnskap har styrt meg unna de verste tingene. For eksempel har jeg visst viktigheten av riktig sugeteknikk, og ikke hatt antydning til sårhet, selv de første dagene på barsel. Overproduksjon ble et problem også denne gangen, og jeg har fylt fryseren både 2 og 3 ganger av overskuddsmelk (som desverre ble fullstendig ubrukelig etterhvert som diverse allergier har kommet frem i lyset). Slunkne kveldspupper har aldri vært et problem, og jeg har heller ikke fått nattesøvna frarøvet pga nattamming. Dvs, vi nattammer, men det er ingen problem for vi samsover jo. Han forsyner seg når han trenger det, og så sover vi godt begge to. Nå synger ammingen på siste verset her også. Jeg har sett det komme en stund, og brukt tid på å bearbeide at det nærmer seg slutten. Det er vemodig, men greit også. Vi får se hvor lenge det drar ut, det er han som styrer dette. Og jeg er lykkelig og takknemlig over å ha fått vært matfatet hans, og kilden til en kos og nærhet man aldri ellers opplever. Det er minner jeg vil bære med meg i resten av mitt liv.

Følg @livinger

Instagram has returned empty data. Please authorize your Instagram account in the plugin settings .

Meny

Om meg

Liv-Inger heter jeg. Jeg er blitt 46 (!) år gammel, og bor sammen med familien min i Tromsø. Jeg er gift med gymnaskjæresten min, og sammen har vi tre herlige jenter!

I bloggen min skriver jeg om det som opptar meg, enten det er politikk, sosiale medier, eller et småironisk blikk på egen hverdag.

Her kan du lese mer om meg