35! Og ja, alderen tynger!

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.com

Damen fyller år. I dag! Hvor gammel jeg blir? Vet du ikke at man ikke skal spørre en dame om hennes alder? Nuvel. Så veldig farlig er det vel ikke. Dessuten har jeg vel allerede røpet det selv, i tittelen på innlegget. Og på bildet. 35 år gammel blir jeg. Eller halvveis til 70, om du vil. Men depper jeg? Neida. Eller jeg har i alle fall ikke gjort det før. I alle år har jeg vært tydelig på at jeg slett ikke bekymrer meg over økt alder. Jeg lengter ikke tilbake til ungdommen. Tvert imot. Jeg syns det blir bare bedre og bedre, dette livet.

Men altså, det siste året har det skjedd noe. Med skrotten. Den skranter! For hvordan startet dagen i dag? Jo, med legebesøk. Senebetennelse har jeg. I skulderen! Hvordan skjedde det, spør du kanskje? Snakker vi ikke om en dame i sin beste alder, som trener og ordner og spiser grøntfôr og kraftfôr og proteinpulver og jeg vet ikke hva? Nja. Det er vel strengt tatt en overdrivelse. Men det skal sies, jeg har trent tre ganger i uka inneværende år! At året bare har vart i tre uker anser jeg som uvesentlig!

Anyway, skulderen har murret i lang tid. Bare sånn litt. Akkurat nok til at det merkes, men slett ikke nok til at man gidder å gjøre noe med det. Men så, for halvannen uke siden gikk det så galt, så galt. Jeg skulle henge opp nye rullegardiner på to av soverommene i huset. Fire rullegardiner totalt. Alle måtte kappes i bredden. Og tenk, en da 34 år gammel kvinneskrott tålte ikke såpass! Etter å ha sagd over fire hule jernstenger var jeg helt ødelagt i venstrearmen! Jeg slet med å løfte den både ut til siden og fremover. Veldig praktisk. NOT! På apoteket fikk jeg råd om å knaske en cocktail av Voltarol og Paracet i en uke, og se det an. Det hjalp. Skulderen ble raskt mye bedre. Bedre, men ikke bra. Og straks jeg tok farvel med painkiller-cocktailen kom smertene i retur. Det var bare å ringe legen first thing denne mandagsmorgenen. Nå er jeg utstyrt med sterkere drugs, og satser på snarlig bedring. Alternativet er nemlig kortisonsprøyte rett i den betente senen. Og jeg merker at jeg kan styre min begeistring for akkurat den planen.

Den betente skulderen føyer seg egentlig bare inn i rekken av problemer med venstre side av undertegnedes aldrende kropp. Jeg var det legen kalte omvendt plattfot i min ungdom, og ble operert i begge beina da jeg var 20. Men venstrefoten grodde ikke som den skulle. Neida. Den grodde seg skakk og skjeiv! Og den skakke og skjeive foten har med årene fått følge av en tidvis kranglete rygg og ikke minst slitasje i et kne. Og sånn går nå dagene. Du skjønner tegninga? Hvorfor jeg sier at alderen tynger? Det er som om kroppen med jevne mellomrom bare må komme med signaler av typen «take it easy, jeg tåler ikke like mye som før». Og ikke minst, «tren kjerring, ellers eser jeg ut over alle breddegrader!». Skremmende.

Men for all del. La meg understreke at jeg har hatt en superfin bursdag så langt, legebesøk og skrantende skrott til tross. Etter jobb dro hele familien ut og spiste pizza. Lettvint og ikke minst koselig! Deretter var det full fart på logistikkfronten. Fotballtrening på 9-åringen (fotballspire) og far i huset (trener), og kulturskole på 7-åringen (for tiden ivrig dramaelev), mor i huset (sjåfør) og yngste (ansvarlig for underholdningen i ventearealet på kulturskolen). Nå venter kveldsmat, kaker og en avslappende kveld sammen med gubben og ikke minst vår venn Dexter på Viasat 4.

Hva syns du? Er 35 år noe å snakke om? En fot i graven eller fortsatt ung og sprek?

12 Comments
Previous Post
Next Post