Senja på langs? Check!

Sommerens langtur (i min målestokk) er i boks: 71 kilometer over fjell og gjennom dal på eventyrøya Senja.

Tidligere i sommer gikk jeg og mannen vår første tur med tung sekk på ryggen. Formålet med jomfruturen fra Snarbyeidet til Tønsvika i Tromsø var todelt: Vi skulle teste nyinnkjøpt utstyr, og ikke minst sjekke om langtur i det hele tatt var noe for oss. Og det var det, heldigvis! Som nyfrelste teltentusiaster, gledet vi oss derfor til å legge i vei mot sommerens store mål: Senja på langs. Det eneste vi satte som kriterium, var at været måtte spille litt på lag. Vi trengte ikke strålende sommervær. Men 8 grader og regn var utelukket! Hva tror du vi fikk da vår siste ferieuke kom, og vi etter planen skulle legge ut på tur? Nettopp! 8 grader og regn.

Siden det fristet lite å telte i det været som slo til da vi egentlig hadde planlagt å gå, utsatte vi ferien et par dager – mens vi leste værmeldinga til både Yr og Storm omtrent hvert femte minutt, og krysset alt av fingre og tær for at det måtte lette. Til slutt fant vi ut at det så greit nok ut å gå onsdag til lørdag i uke 34. Værmeldinga var ikke optimal, men vi bestemte oss for å legge i vei og ta det som en treningstur – både fysisk og mentalt. Og så var vi enig om at det er ingen skam å snu! Eller snu og snu, som om vi hadde gått tilbake til start. Ingen skam å bryte, tenker jeg vi sier.

Som sagt, så gjort: En onsdag i midten av august overlot vi hus og heim – som vil si unger, kattkreket, en lånehund og en hamster i bur – til svigers, og tok fatt på vår største turutfordring så langt.

Dag 1: Lysvatnet–Ytre Svanvatnet

Første etappe av Senja på langs starter ved kraftstasjonen ved Lysvatnet. Ca. 18 kilometer ligger foran deg. For vår del ble det litt lengre, siden vi valgte å gå over et fjell i stedet for gjennom en dal ved etappens slutt. Hvor smart det var, vites ei.

Klar til start. Her snakker vi grugledings. Helt ærlig, jeg hadde ingen aning om hva som lå foran meg.
Du trenger ikke å gå langt før du skjønner at du er på vei inn i natur som til tider kommer til å ta pusten fra deg. Her poserer mannen ved Helveteselva, få minutter fra startpunktet.

Turen langs Heggedalsvatnet er billedskjønn. Vi var attpåtil heldig med været, så gliset på undertegnede gikk omtrent helt rundt. Mannen tok alt ansvar for kart og etter hvert kompass (noe annet skulle tatt seg ut), så jeg gikk bare rundt i mitt eget tankesurr og nøt naturen rundt meg.

Lunsj dag 1 inntok vi ved Heggedalshytta. Menyen besto av brødskiver med baconost. Og kaffe.

Etter at lunsjen var inntatt, bevegde vi oss ut av første del av Heggedalen. Dermed sto vi foran et veivalg. Enten gå videre gjennom del 2 av Heggedalen. Ryktet forteller at denne er et pjesk å gå, mye opp og ned i krevende terreng. Vi valgte derfor å legge turen over Bratthaugen (731 moh), en tur som innebærer rundt 400 ekstra høydemeter for å slippe unna. I etterpåklokskapens navn er vi usikker på hvor lurt det egentlig var. 400 høydemeter merkes når du sliter deg oppover fjellsida med tung sekk på ryggen. Vi brukte laaang tid opp. Da vi først var oppe, var det greit nok. Men så kom tåka. Og regnet. Og vi gikk og vi gikk – og plutselig skjønte jeg hvor innmari skummelt tåke egentlig er. Vi så målet fra fjellet før tåka kom. Men retningssansen ble fullstendig slått ut. Vi hadde et GPS-spor vi fulgte på mannens telefon. Men da vi gikk i den retninga vi mente var rett, havnet vi lenger og lenger unna sporet. Vi gikk i ring. Mannen tok til slutt opp kompasset, og staket ut kursen. Selv om magefølelsen sa at dette var feil, var det altså rett. Vi nådde målet til slutt, takket være en godt forberedt turgeneral. Etter et par timers kaving nedover ei tåkelagt og våt fjellside, kunne vi endelig slå opp teltet nede ved Ytre Svanvatnet. Vi var søkkvåte! Da vi la oss den kvelden så jeg mørkt på resten av turen, det innrømmer jeg lett.

Vi tok ingen bilder da vi soset rundt i tåke og regn. Her står jeg ved veiskillet mellom de to delene av Heggedalen, lykkelig uvitende om timene som ventet.

Dag 2: Ytre Svanvatnet–Bumannsvatnet

Dag 2 startet med desperat tørking av klær og utstyr. Nytteløst, klestørkingen måtte fortsette mens vi gikk.
Sånn tørker man klær underveis. På sekken!
Outfit dag 2. Regnbukse selv om det ikke regna. Turbuksa var klissvåt, og hang til tørk bak på sekken. Sånn går det når man ikke er kjapp nok med å skifte til regnbukse straks regnet setter inn. Lesson learned!

Værmessig var dag 2 helt topp. Perfekt turvær, egentlig. Oppholdsvær og ikke for varmt. Ikke så lang etappe, rundt 13 kilometer. Vi vurderte en stund om vi skulle gønne på, og fortsette over Istinden for å komme litt frampå. Vi visste at dag 4 ville bli våt, og var fristet til å korte ned den etappen. Men vi droppa det, og det er jeg glad for. Vi tok i stedet en rolig kveld ved Bumannsvatnet, og kom oss tidlig i seng. Skrottene var slitne etter en lang og strabasiøs dag 1. Såpass var det at jeg heiv to Paracet i svelget da jeg la meg. Det verket overalt! Ikke bare i musklene, vi snakker verk langt inn i marg og bein.

Om du skal gå Senja på langs, og står foran den samme vurderinga som oss, vær klar over dette: Skal du forlenge etappen og gå over Istinden, bør du starte tidlig fra Senjabu-området. Vi derimot sov lenge dag 2, og var ikke i gang før godt utpå formiddagen. Istinden er krevende, og du må litt ned på andre sida også før du kan slå opp teltet. Med andre ord, du bør regne med 3-4 timer ekstra om du velger å gå videre fra Bumannsvatnet.

På starten av andre etappe passerer du Senjabu, Senja Turlag si hytte.
Du beveger deg raskt inn i vakre Tromdalen.
Vi møtte på dette beistet av en øyenstikker underveis. Heldigvis satt den i ro på steinen sin.
Etter Tromdalen bar det litt oppover i terrenget. Mannen tørker klær på sekken, han også.
Det er noe med naturen som er så – befriende! Gjør underverker når du må nøste opp i topplokket.
Balsam for sjelen.
Camp Bumannsvatnet.

Dag 3: Bumannsvatnet–Åndervatnet

Dag 3 startet med litt for mange høydemeter, spør du meg. Istinden skulle passeres. Du trenger ikke gå helt til toppen, men skal likevel opp til rundt 800 moh. Bumannsvatnet ligger på ca. 350, vi snakker med andre ord bortimot 450 høydemeter. Selv om jeg er fersk når det kommer til langturer, har jeg gått en del fjell de siste årene. Men aldri med en grisetung sekk på ryggen. Det var – grisetungt. De siste 50 høydemetrene var jeg sånn passe shaky. Da befant vi oss i stor ur, og jeg kjente jeg ble ustødig med den tunge sekken. Vi måtte også lange ut over et snøparti som var litt for bratt etter min smak. Men jeg kom meg velberga over, siden mannen tråkka gode spor. Snakk om gentleman!

Her har vi tatt farvel med Bumannsvatnet øverst i Kaperdalen, og er på vei oppover Istinden.
Fornøyd med å ha karra oss opp Istinden.
På vei ned fra Istinden hadde vi fantastisk utsikt – som opplagt ikke lar seg gjenskape gjennom kameralinsa. Men vi så altså helt til Andøya.

Etter hvert bevegde vi oss lenger og lenger ned av Istinden. Vi tok av fra den oppmerka løypa og ned mot vann 244 – ei rute som også viste seg å være særdeles godt merka. Så godt merka var den at vi lurte på om løypevalget er endret? Uansett, god sti hele veien, selv om vi måtte ned en litt bratt skråning og over i overkant mye ur langs starten av vannet. Men det var verdt det. For turen derfra og til mål var heeelt nydelig! Ånderdalen nasjonalpark leverte varene. Og da vi kom til endestasjonen for etappe 3 ved Åndervatnet, slo vi leir ved Statskog si hytte. Der var det benker og bålplass med ved. Snakk om luksus! Siden det var meldt regn fra midnatt av og neste dag lå an til å bli ekstremt våt, tok vi rett og slett inn i hytta. Angrer ikke et sekund på det. Til tross for en krevende tur opp Istinden, var dag 3 etter min mening den beste dagen på turen.

Jeg ble aldeles bergtatt av Kapervatnet. Fram med kamera!
Bru er altså så praktisk! Det ble en del vading i løpet av turen, men altså ikke her.
Hvem har dødd her?
Åndervatnet! Helt greit å slå leir her på dag 3.
Ånderbu, Statskog si hytte. Her sov vi siste natta.
Hytta ligger i idylliske omgivelser ved Åndervatnet.
Kjekt med egen bålplass. Med ved!
Fordel med bål? Man kan tørke våte sko og sokker. Så god klestørk var det, at mannen rett og slett tente fyr på det ene sokkeparet sitt. Ikke tilsiktet, men men. Godt vi hadde bare én dag igjen.

Dag 4: Åndervatnet–Dragøy

Fjerde etappe visste vi hele tida at kom til å bli våt. Gleden var derfor stor da regnet kom senere enn antatt. Vi starta tidlig for å få med oss mest mulig av oppholdsværet, allerede kl. 7 la vi i vei oppover Blåfjell på ca. 500 moh. Kan du gjette hvilken sang som surra i hodet mitt der oppe? Nettopp. Blåfjell-sangen fra den gode, gamle adventskalenderen på NRK. «Kom Blåååne, kom jente, kom gutt! Snart kommer jula til Blåfjell.» Puh, hårda bud.

Siste etappe av Senja på langs er lang. 20 kilometer snakker vi fra Åndervatnet til Olaheimen, som egentlig er etappens destinasjon. Men siden vi skulle til hytta til svigerfar på Dragøy, svingte vi av litt før Olaheimen og gikk helt fram. Ruta til Dragøy er litt lengre enn den ordinære ruta, men hei – en liten kilometer ekstra eller to spiller vel ingen rolle, tenkte vi. Det gjorde det. Dessuten var det 4 kilometer ekstra – og da var det heeelt tomt i kroppen. Nå hører det med til historien at vi gjorde ei feilvurdering på maten akkurat denne dagen. Vi hadde to måltider som måtte varmes. Men siden det regna noe grønnjævlig de siste 5 timene, var det ikke snakk om å stoppe for å varme måltid nummer to. Da hadde vi frosset ihjel, verken mer eller mindre.

Det ble færre bilder på dag 4 enn ellers. Fordi regnet! Og humøret på vei inn mot målstreken. Hjelpes, jeg var sliten. Og så så plutselig det kom. På ca. 17 kilometer var jeg fortsatt ved godt mot. Så sterk følte jeg meg at jeg tenkte «høh, kan vi ikke gå litt fortere»? Men så kom smellen. På vei nedover fjellsida var det vått. Og glatt. Det surklet i skoene. Og jeg kjente jeg var våt til skinnet. Lenge var jeg ikke kald. For vinden kom fra sør. Men så, da jeg først ble kald, ble jeg så innmari kald. Men jeg kom i mål – godt hjulpet av peptalken til mannen. Og da, da var det jammen verdt alt slitet. For på hytta til svigerfar ventet en varm dusj, mat, sjokolade, prosecco og tørre klær.

Fullt regnhyre på turens siste dag.
Ett av få bilder jeg tok denne dagen.
Endelig ved veis ende! Utenfor hytta til svigerfar på Dragøy. Våt til skinnet, kald og sliten – men med en følelse av å være uovervinnelig! Stort å komme i mål.
Instant belønning: Bobler, både i jacuzzien og i glasset.

Senja på langs kort oppsummert

Hva tenker jeg så, en måned etter turen? Jeg er kokfornøyd med at jeg klarte det. Og at jeg gjorde det med stort sett godt humør, kanskje med unntak av et lite kvarter øverst på vei opp Istinden og de siste tunge kilometrene før mål. En fantastisk opplevelse, som ga ekstrem mestringsfølelse. Fytti, så heldig vi er som bor så tett på naturen som det vi gjør her nord. Jeg må innrømme at jeg syns det ble litt mange høydemeter med tung sekk på ryggen. Det hadde jeg ikke trengt. Jeg er mer der at enten går jeg topptur, eller langtur. På langtur vil jeg bare lange ut og suse rundt i mitt eget tankesurr, uten ur og bratte fjellsider. Neste gang blir det Indre Troms, tenker jeg.

Vil du se mer fra turen vår? Mannen har lagd film. Enjoy!

Planlegger du en lignende tur, og lurer på hva vi hadde med oss? Da kan du ta en titt på pakkelista mannen har lagd.

0 Comments

Rookie på tur

Jeg har gått langt og lenger enn langt med tung sekk på ryggen. Det ga mersmak.

Eller egentlig var det ikke så langt. Vi snakker en 2-dagerstur, med ca. 12 km i beina den første dagen, 7 den andre. Men for meg, som aldri har gått langt med tung sekk før, var det KJEMPELANGT. Men fy, så fint det var.

Som så mange andre har også vi kastet om på årets ferieplaner. Nå hadde ikke vi så spennende planer akkurat i år da. Et par fotballturneringer hos söta bror er det vi har ofret, til fordel for turer i nærområdet. Jeg og mannen planlegger å gå Senja på langs i august, hvis været samarbeider. (Jo, det finnes dårlig vær, jeg kommer IKKE til å legge i vei hvis det meldes drittvær.) Derfor var det altså at vi denne helga gikk fra Snarbyeidet til Tønsvika utenfor Tromsø med tung last på ryggen. For å venne kroppen til lengre dagsmarsjer med sekk. Og den tilvenninga trengs. Beina – for ikke å snakke om hoftene – verket som besatt etter første dagen. Så ille var det at det gikk ut over nattesøvnen i teltet. Men jeg kom meg likevel fint gjennom også dag 2, og er kokfornøyd med egen innsats.

At testturen ble en suksess er bra av så mange årsaker. Ikke minst fordi vi bør gå mer enn denne ene Senja-turen senere i sommer for å forsvare innkjøpet av turutstyr. Det vi har spart på ikke å reise til Sverige, har vi nemlig brukt på nytt telt, nye tursekker, nye soveposer, nye liggeunderlag, gåstaver og alskens greier som kan være kjekt å ha med på telttur. Det skal ikke stå på utstyret, for å si det sånn! Mannen gjør grundig research før det investeres. Jeg er derfor trygg på at alt vi har blåst av penger på, er både praktisk og bra. Han har til og med lagd pakkeliste til oss begge. Selv trenger jeg stort sett bare å ta med godt humør og møte opp til avgang. Veldig kjekt.

Og humøret var på topp i helga! Perfekt turvær. Sol og vindstille, men ikke for varmt. Det var tørt på stiene, litt fuktig i myrområdene – men ikke noe som var noen match for et par halvhøye Goretex-sko. Det jeg derimot ikke var helt mentalt forberedt på, var elvene vi måtte krysse på tampen av dag 1. Elvene (ja, i flertall) rett før vi skulle slå leir ved Nonsbu (for dem som er kjent i området) var høye på grunn av sen snøsmelting. Vi måtte derfor vade over to litt hissigere elver enn jeg hadde sett for meg. Hvis du er rookie, som meg, og lurer på hva det er å vade, kan jeg opplyse om at det direkte oversatt vil si å «vasse i for jævlig kald og stri elv, mens dødsangsten sakte siger inn over deg». Gåstaver er et must mens risikosporten utføres. Vi hadde med bare ett par gåstaver, kjøpt inn for å teste bruken. Jeg har nemlig aldri skjønt helt greia med gåstaver, er de ikke bare i veien liksom? Men nei, par nummer to er allerede bestilt. Sånn tur som dette krever staver. Vi hadde ikke kommet oss over de elvene uten. Og de var også fine for å avlaste armer og skuldre både oppover og nedover i terrenget.

Da vi var vel over elvene, slo vi leir. Og godt var det, for da var vi søkkvåte på beina. Men etter et realt måltid Real Turmat, og en kopp varm solbærtoddy, var livet så til de grader i vater igjen. Herregud, så deilig det er å bruke naturen på denne måten.

Nå er det bare om å gjøre for meg å knekke koden når det gjelder å sove godt i telt. For selv uten verk i beina våkner jeg tusen ganger i løpet av natta, enda jeg har både sovemaske og ørepropper. Er vel bare uvant, vil jeg tro. Men det skal jeg jo gjøre noe med utover sommeren. Turlivet, here I come. 🙂

Går det an å ikke elske dette livet?
0 Comments

Leke mer i 2020? Yeah, right!

Jeg har ikke blogget siden jeg postet nyttårsforsettet mitt 1. januar i år. Det som skulle bli et år fylt med lek og moro, har tvert imot blitt mer alvorspreget enn noen gang før. Helvetes jævla drittkorona!

Ja, jeg er lei. Skitlei! Og bare for å ha det sagt: Jeg har egentlig ingen grunn til å klage. Vi er friske. Ingen har tatt livet av hverandre innad i familien – selv om det har vært nære på ved et par anledninger. Ingen av oss voksne er permittert. Men jeg kjeeeder meg sååå! Sånn, der fikk jeg klagd min nød. Jeg er ikke skrudd sammen for social distancing, sånn er det bare.

Selv jobber jeg i all hovedsak fra hjemmekontor for tida, og det går for så vidt greit. Jeg savner kollegaene mine, selv om erstatterne her hjemme er hyggelige, de også. Ved et par anledninger har kollegaen på 15 disket opp med tacoboller til lunsj. 17-åringen serverer eggerøre både titt og ofte. Yngstefrøkna på 10 bidrar mest på underholdningsfronten. Hun synger. Nonstop. Egentlig veldig koselig – inntil et gitt punkt når den synginga gnager seg inn i lillehjernen til husstandens øvrige medlemmer og et unisont «hold kjeeeft!» raller ut i heimen.

Litt småkrangling på hjemmeskolen tåler vi. Jeg mistenker nemlig at det er peanuts sammenlignet med hverdagen i nasjonens mange hjemmebarnehager. Jeg priser meg lykkelig over at ungene er store. De klarer seg stort sett selv. Det er flere år siden de eldste innså at vi voksne er ubrukelige når det gjelder leksehjelp. I den grad jeg blir utfordret som hjemmeskolelærer er det i 5. klassepensum – og der henger jeg heldigvis stort sett med. Og når mor må melde pass, er det alltids en storesøster som kan trø til – om enn noe motvillig.

Hva har vi brukt disse koronaukene til her i heimen da? Vel, vi er av de mange som har omfavnet puslespill som tidtrøyte. Så langt har vi puslet ett puslespill med 1000 brikker, og tre med 500 brikker – og flere ligger i kø. Vi har spilt brettspill, og gjennomført et eviglangt parti med påskequiz. Koselig det – stort sett. Men det er rart hvor kort vei det er fra familiehygge til krigslignende tilstander. Korte lunter er enda kortere i koronaens tid. Enkelte i familien leser. Hele tida. Andre sitter på Facetime med venninner. Hele tida. Vi har malt. Tegnet. Og i går dro vi til og med fram en nedstøvet symaskin og sydde scrunchies. Mor har organisert og vasket kjøkkenskap. Kommoder og skjenker er endevendt. Ordnung muss sein! Men nå er det slutt. På ordninga. Jeg har nemlig bevegd meg over i en ny fase. Mer tiltaksløs enn før. Verdens største hybelkanin stirrer meg midt i hvitøyet her jeg sitter og skriver, men jeg driter i det. Vi skal jo ikke ha besøk på hvem vet hvor lenge. Den hybelkaninen kan vise seg å bli kjærkomment selskap om kun kort tid.

Jeg vet at dette er surk, men tross alt surk jeg tror mange kjenner seg igjen i. Vi har det godt her på berget, noe iTromsø-kommentator Egon Holstad beskriver knakende bra i sin kommentar «Nå er jeg lei av å være lydig». Men det må være lov å være lei. Å kjenne på savnet. Etter folk, andre folk enn de man er stuck med i hverdagen – enda så glad man tross alt er i akkurat de folka man deler hus og gjeld med. Jeg savner å gi mammaen min en bamseklem. Heldigvis har også omsorgs-Norge hevet seg på digitaliseringsbølgen, så nå kan jeg facetime med henne på sykehjemmets nyinnkjøpte iPad i stedet for på den lille skjermen på hennes egen iPhone 5. Jeg savner å kunne gå på kafé og treffe folk. Å gå ut med venninner en fredagskveld og sladre og løse verdensproblemer og drikke bobler kanskje til og med med noen glass for mye sånn at man våkner opp dagen derpå med en bitteliten skallebank – men den skallebanken forteller deg at du lever og at samfunnet går rundt i stedet for å stå bom stille sånn som nå. Jeg savner hverdagen med (nesten) all dens kjas og mas. For selv om vi har fått tid i gave, trenger jeg ikke sååå mye tid som jeg har fått utdelt nå. Og jeg trenger ikke alle bekymringene som følger med. Nei, takk som byr.

Men en ting er sikkert: This too shall pass. Når vet vi ikke. Vi vet heller ikke hvordan hverdagen etter korona blir. Men så forbanna stillestående som nå, kan vi jo umulig ha det så fryktelig mye lenger. Jeg gleder meg over at samfunnet gradvis åpnes opp igjen, og krysser fingrene for at det går bra sånn at vi kan åpne opp mer og mer litt etter litt. Og så gleder jeg meg over våren som tross alt ser ut til å være på vei, selv her i nedsnødde Tromsø. I natt gikk takraset hos oss – igjen. Men denne gangen orker vi ikke å ta det – nå skrever vi over snøhaugen og venter til skiten smelter. Så det så!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / NivCube

0 Comments

Jeg skal leke mer i 2020!

Årets nyttårsforsett: Å bli en mer leken mamma. 

Jeg ble kjempeinspirert da jeg tidligere i høst leste en artikkel med følgende tittel i regionavisa Nordlys: Janne har som mål å lære seg en ny aktivitet hvert år: – Jeg vil ikke være en mamma som bare står og ser på. 

Selv har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med Janne, og vet at hun er ei grepa dame. Og jeg liker så godt det hun sier. At hun vil være en aktiv mamma som er med på leken. At det er godt både for en aldrende skrott OG for de små grå, er dessuten en fin bonus. Jeg vet hva demens gjør med et menneske. Med en familie. Hvis aktivitet og ny læring kan være med på å forebygge, griper jeg muligheten med begge hender.

Jeg tjyvstarta litt på sensommeren, med å teste ut fotball. Det startet med et uskyldig bilde på Instagram, etter at mødrene på laget til 14-åringen spilte kamp mot arvingene på tampen av sesongen. Som ved et under ble ingen alvorlig skadet. Tvert imot hadde vi det utrolig gøy!

insta-liseoglivinger

Bildetekst fra Instagram: 
Tidenes kamp! Jenter 40+ mot J14. De gamle møtte overmakten, og gikk på et ydmykende 5-0-tap. Men 0-0 i andreomgang er vi veeeldig fornøyd med. 💪 Sinnsykt artig! Men spørs om jeg er gangfør i morgen… 😬

 

Instagram-bildet ble opptakten til en vanvittig artig fotballkveld senere samme uka. Andre mødre syns nemlig det så fryktelig artig ut å trille ball selv, i stedet for bare å stå på sidelinja og heie på neste generasjon. Så da møttes vi på løkka sent en søndag kveld. Noen kjente hverandre fra før, andre ikke. Et aldri så lite sosialt eksperiment, i tillegg til ei knakende god treningsøkt, altså. At mor i heimen skulle spille fotball gjorde så sterkt inntrykk på jentene mine, at de insisterte på å bli med og se på – selv om det var etter leggetida til yngste. La oss bare si det sånn: Jeg tror ikke de ble imponert…

Vi rakk ikke flere fotballkamper på løkka før vinteren satte inn. Men til våren håper jeg vi er i gang igjen. Sinnsykt god trening. Dødsartig! Og jeg fikk nyvunnen respekt for det de to eldste ungene holder på med. Ett løp over den korte banen vi spilte på, og jeg var ferdig menneske! Heldigvis var vi damene enig om to ting: Ingen løpeballer. Og ingen grisetaklinger.

fotballaget

Laget som startet med siste kampen! Men vi kommer sterkere tilbake. Bare vent til snøen forsvinner.

 

Fotball er ikke den eneste idretten som tar mye tid i familien vår. Yngstejenta på 10 er apparatturner. Bom, skranke, frittstående og hopp er hennes greie. Jeg gikk på turn noen år i mine glansdager (heeelt annen type turn, ikke apparatturn). Kunne slå hjul, stupe kråke, og til og med gå på hendene. Alt er glemt. Jeg prøvde faktisk å slå hjul for et par år siden. Total desorientering inntraff i det øyeblikk hodet kom ned! Jessufader, det var håpløst. Lot seg rett og slett ikke gjøre. Stupe kråke klarte jeg! Men det ble ingen elegant rulle – mer et heidundrende brak i det rygg og bakparti traff gulvet.

Skal jeg trille ball, må jeg vel pent teste ut idretten til 10-åringen også. Så da blir det voksenturn på meg, bare det blir ledig plass. Tromsø turnforening har to partier med voksenturn, jeg krysser fingrene for at noe åpner seg i løpet av 2020. DA snakker vi ut av komfortsonen! Men, bare å la det stå til. Jeg trenger treninga. Og bevegeligheta. For å si det sånn, jeg har cirka 1 meter igjen før jeg er nede i spagaten – minst!

Den siste aktiviteten jeg har tenkt til å gyve løs på i 2020, er gitar. Og HER snakker vi hjernetrim. Jeg begynte for tre dager siden, med grepene G, D , C og E-moll (sistenevnte går fint, de tre andre not so much). Med disse fire grepene kan man (i teorien) spille en hel haug med sanger. I praksis er det pokker så vanskelig! Hva som er vanskelig? Å bytte grep! I fart. Det stokker seg fullstendig for meg.

Nå syns du kanskje det høres litt voldsomt ut med gitar i tillegg til fotball og kanskje turn. Vel, gitar handler om utenforskap. Jeg er den eneste i familien som ikke spiller! Sånn kan vi faktisk ikke ha det. Nå skal jeg øve og øve og øve (enda så forbaska ondt jeg får i fingrene OG i høyre overarm). Målet er å kunne spille en sang til mammaen min på sykehjemmet neste jul. DET hadde vært noe. Men da må det øves mer. Mye mer.

Hvem vet, kanskje blogger jeg mer i året som kommer også? DET er lekent. Eller barnslig vil sikkert noen si. Heldigvis bryr jeg meg ikke spesielt mye om det. Vil jeg blogge, så blogger jeg. Er det uinteressant, er det bare å la vær å lese.

Godt nyttår! 🙂

1 Comment

Juletradisjoner står for fall

Og godt er det. 

Tradisjon tro raser debatten om norske verdier i tida fram mot jul. War on Christmas is on – visstnok. Barn av staute nordmenn får ikke lov til å synge tradisjonelle julesanger, gå rundt juletreet eller spise god, gammeldags julemat. Ordet «jul» er bannlyst, skal vi tro de verste pessimistene

I år var det Seljord ungdomsskule som fikk nasjonens vrede rettet mot seg, etter at Telemarksavisa (TA) skrev en artikkel med tittelen: «Fikk ikke lov å si julemat på skole, måtte si tradisjonsmat: – Bevisst for å ikke støte noen.» Avisa så seg etter hvert nødt til å slette Facebook-innlegget der de delte artikkelen. Folk gikk regelrett bananas i kommentarfeltet. Flere av truslene mot rektor og rådmann var av en sånn karakter at de blir politianmeldt, skriver Faktisk.no. I all verden, har det klikka fullstendig for Ola og Kari Nordmann?

I advents- og juletida er vi opptatt av å være norskere enn norsk, mer norsk enn på selveste 17. mai. Hva dette egentlig innebærer, vites ei. Muligens at man er varm tilhenger av alt som forbindes med norsk tradisjonsjul, sånn som flatfyll julebord, svidd ribbefett og julegaver kjøpt på kreditt. At tradisjonene varierer fra sted til sted og fra familie til familie, får så være. Bare det er norsk! At de fleste tradisjonene har sin opprinnelse langt utenfor våre landegrenser, bryr vi oss ikke nevneverdig om.

Endring er alltid vanskelig. Sånn er det bare. Og jula er i endring. Jeg feirer i alle fall ikke jul på samme måte som i barndommen. Jeg går ikke i kirka på julaften. Det gjorde jeg før. Og det var både høytidelig og fint, det er ikke det. Det bare passer ikke med det livssynet jeg har valgt som voksen. Bare tre av ti medlemmer i kirken tror på Gud, viser en fersk medlemsundersøkelse. Jeg mistenker at framtidige generasjoner kommer til å humre godt i skjegget når de henter fram nåtidens debatt om skolegudstjenester fra arkivet.

Da jeg var lita var 1. juledag den helligste av alle juledagene. Hver første juledag i en årrekke kledde vi oss i finstasen og dro på julemiddag til mormor. Kalkun sto på menyen. Nå har vi et helt annerledes forhold til 1. juledag, i alle fall her i huset. Førstedagen er den deiligste sløvedagen du kan tenke deg. Vi har ikke finstasen på i så mye som et nanosekund. I år gikk jeg rundt i flanellspysjen min på formiddagen, byttet til turbuksa da jeg og mannen tok oss en gåtur, før jeg dro på meg ei dongeribukse da hele familien gikk på kino på ettermiddagen. På kino! For å se premieren av «Frost 2». Så koselig var det å traske i samlet flokk ned til byen, at jeg slett ikke ser bort fra at kino blir en ny juletradisjon.

Nye generasjoner, nye tradisjoner. Tenker jeg. Se nå på NRKs julekalender. Jeg elsket «Jul i Skomakergata». Ungene mine elsket «Jul i Blåfjell». Ingen av disse vises lenger. Tidene forandrer seg – enda så mye vi voksne tviholder på det som er kjent og kjært for oss. Diskusjonen om skolegudstjenester for eksempel hadde kanskje vært annerledes om flere foreldre faktisk spurte barna hva de har lyst til. Det gjorde NRK Super i fjor. Da svarte 73 % av nærmere 23 000 barn og unge at de heller ville delta på alternativt opplegg enn å dra på gudstjeneste.

Forandring fryder ikke alltid. Barna våre går ikke julebukk, de kler seg ut som hekser og trollmenn og feirer Halloween i oktober i stedet. Hvordan våre barns barn og deres barn igjen kommer til å feire jul, vet vi lite eller ingenting om. Den som lever får se. Det eneste som er sikkert, er at de ikke kommer til å feire akkurat som oss.

Anbefalt lesestoff på forskning.no: Hvor mye har den norske julen forandret seg på 200 år?

0 Comments

Snapchat for dummies – også kalt voksne

Spam, sier ungene mine når jeg poster noe i «Min Story» på Snap. Men må vi gæmliser bruke Snap på samme måte som kidsa?

Snapscoren min avslører meg. Jeg er ingen stor snapper. Mens husets tenåringer har en snapscore på over 300 000, bikket mor nettopp 10 000. Jeg snapper nemlig etter skippertaksmetoden. Det kan være stille fra min kant leeenge – før jeg peiser på med en håndfull snapper på storyen på en og samme dag. Sånn cirka tre (!) snapper ut i storyen tikker det ofte inn en sarkastisk melding fra en av arvingene: «Spam alert, mamma». Jeg kjenner jo at jeg blir litt stressa. Gjør jeg noe feil?

Kidsa driver ikke med sånn story-greie. De sender direktemeldinger. I bøtter og spann. Og jeg tror ikke de chatter så mye i tekstformat som vi voksne gjør. De gangene jeg «sjabber skjit» på Snap, er det som regel i form av tekst. Det er også ut, har jeg skjønt. Trikset er visst å skrive teksten på et bilde av halve ansiktet ditt, et (rotete) gulv, en tom vegg – eller noe annet passende.

For et par år siden, prøvde ene dattera å gi meg noen tips. Jeg og mannen var på restaurant, og jeg tenkte det var en god ide å snappe fra måltidet. Nevnte datter beæret meg da med en snap i retur, i videoformat. Jeg svarte i tekstformat – og fikk klar beskjed om å drite i å svare med tekst når jeg mottar en video! Lærevillig som jeg er, sendte jeg så klart en video tilbake. Men da var det feil. For når du får en bildesnap, skal svaret være – du gjetta rett, en bildesnap! Jeg kan faktisk ikke forholde meg til disse «reglene»! Og jeg nekter å snappe halve fjeset mitt til kreti og pleti. Hello rynke-alert!

Så da går det mest i «Min Story» da. Selvfølgelig med visse unntak. Noen arme sjeler blir plaga av slarv fra min kant – riktignok etter skippertaksmetoden det også, men sånn må det bare være. Skippertaksmetoden har jeg tenkt til å fortsette med. Den har tross alt funka som f**n på en rekke områder i livet så langt– ikke minst fikk den meg gjennom både grunnskolen, videregående og noen år med høyere utdanning. At ungdommen kategoriserer storyene mine som spam lever jeg godt med. Venner, kollegaer, familie og andre stakkarer som er venn med meg på Snapchat, står dessuten fritt til å slette meg hvis de går lei. Jeg blir ikke sur. Ikke kjempesur, i alle fall.

Til slutt, et lite Snap-dilemma. Eller dilemma og dilemma, jeg lurer i alle fall. Når man først får en direktemelding på Snap (heter det direktemelding?), hvordan er kutymen når det gjelder svar? Jeg skjønner jo at man ikke svare. For som regel er det jo snakk om snapper man sender til mange på kontaktlista. Men når bør man svare? Og når er det kleint å svare? Jeg klaaarer ikke å knekke disse kodene. Og så vil jeg jo ikke fornærme noen. Eller enda verre – mase på folk med å svare i hytt og vær hvis det egentlig bare er korka.

Hjelp?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

 

 

0 Comments

Tromsø IL driter seg ut på alle fronter

Det er forskjell på gutter og jenter i fotballen. Det har Tromsø IL gjort sitt for å bekrefte denne uka.

Etter at NRK skrev om garderobefasilitetene til TILs damelag, har det kokt i sosiale medier. Ikke så rart, siden daglig leder i klubben som sliter både på tabellen og med publikumstallene, sa følgende da han skulle forklare hvorfor damene ikke kan bruke herrelagets garderobe når de nå skal ut i kvalifisering til allnorsk 1. divisjon:

– Det er umulig. For her har guttene tingene sine, skoene, godlukta si og alt de trenger for å komme gjennom dagen. Så garderoben må guttene nesten få ha i fred.

Det kan godt hende det er gode grunner til at situasjonen er som den er på Fort (?) Alfheim, og at ting faktisk er i endring. Men du må ikke være rakettforsker for å forstå at en sånn kommentar skaper reaksjoner.

Nå fikk Høydal muligheten til å legge seg langflat da, etter at hovedsponsor SpareBank 1 Nord-Norge gjorde det klart at dette var holdninger de aldri kunne stille seg bak. Mannen valgte imidlertid å la muligheten passere. I stedet for å beklage, tok han en klassisk manøver da avisa Nordlys spurte om han angret på uttalelsene sine til NRK:

– Jeg angrer i hvert fall på tolkninger. I etterpåklokskapens navn kunne jeg nok uttrykt meg mer tydelig, og sagt at vi ønsker å strekke oss så langt som mulig for likestilling og ønsker å legge så godt til rette som mulig for damelaget. Men det som er sagt får vi ikke gjort noe med.

Pardon my French, men hvafaenihelvete?? Angrer på TOLKNINGER?

Heldigvis har gutteklubben på Alfheim skjønt et og annet om kommunikasjon, som at det kan være klokt å uttale seg i egne kanaler når man har bæsja på leggen i media. Som sagt, så gjort. Men hva gjør de i artikkelen på til.no? Jo, avdramatiserer det hele og skylder på medias framstiling! La meg sitere damelagets trener:

– Dette er egentlig en ikke-sak og vi kjenner oss ikke igjen i måten saken er fremstilt på i mediene.

I samme artikkel poengterer styreleder Stig Bjørklund at

[…] likestilling og likebehandling er viktig for TIL gjennom klubbens verdier; Stolthet, lagånd og redelig spill.

Nuvel. Hva var det daglig leder sa da han rodde alt han var god for overfor Nordlys? Jo, at klubben ønsker å strekke seg så langt som mulig for likestilling? Ikke så veldig langt, altså. Det er umulig, det skjønner jo enhver (fotball)idiot.

Jeg er selv mamma på et av Tromsø ILs mange jentelag. La oss bare si at jeg ikke kjenner meg spesielt godt igjen i verdien Stolthet akkurat nå. Og ikke holder jeg pusten mens jeg venter på at klubben skal hoste opp ei jentesatsing som monner.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Fotokostic

0 Comments

Kjære kommunen. Vi trenger hjelp, ikke et skjema

Mammaen min flyttet på sykehjem for noen måneder siden, bare 61 år gammel. Jeg trenger neppe å forklare hvor tøft det er, både for henne og for oss som er glad i henne. Heldigvis har hun funnet seg godt til rette. Slik situasjonen er nå, ser både hun og vi at dette er til det beste – selv om det oppleves heidundrende urettferdig. Det jeg ikke var helt forberedt oppi alt det vanskelige, var skjemaveldet fra det offentlige. Her ser jeg betydelig rom for forbedring.

Når du flytter på sykehjem skal kommunen ha betalt, det skulle ellers bare mangle. En sykehjemsplass har ikke fastpris, men fastsettes ut fra beboerens økonomi. Og for at kommunen skal komme fram til rett pris, må de ha opplysninger. Kort tid etter at det ble klart at mamma fikk innvilget permanent opphold på sykehjemmet, dumpet det et skjema ned i postkassa mi. Et papirskjema. Her skulle jeg fylle inn hva mamma mottar i pensjon, og oppgi det ene og det andre av øvrige opplysninger rundt hennes økonomi. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, rullegardinene gikk ned. Så jeg ringte saksbehandler i kommunen for å be om råd. Min inngang til det hele var: Sitter ikke det offentlige allerede på disse opplysningene, hvorfor må jeg samle sammen alt og skrible det ned på et papir? Neida, det trengte jeg ikke, kunne saksbehandleren fortelle. Egentlig trengte hun bare en signatur fra meg for å bekrefte at de kunne innhente det de trenger av informasjon. Tenk om jeg hadde fått den beskjeden med det samme. Så mye frustrasjon og usikkerhet det hadde spart meg for.

Neste utfordring: Vergemål. Nå som mamma bor permanent på sykehjem, holder det ikke lenger at broren min som bor i hjemkommunen tar seg av regninger og lignende via hennes nettbank. Det må oppnevnes en verge for henne. Og hvordan gjør man det? Jo, et nytt skjema. Denne gangen riktignok ikke i papirs form, men et elektronisk skjema i Altinn. Da jeg bare skjønte hvilket skjema det var jeg skulle sende inn, var det for så vidt ikke noe hokuspokus å fylle ut. Så langt, så godt.

I Altinn-skjemaet, som går til Fylkesmannen, ba vi også om bistand til å finne en løsning for huset til mamma. Kommunen tar hensyn til at en beboer har utgifter tilknyttet egen bolig i seks måneder etter at vedkommende får sykehjemsplass. Deretter gis det ingen fratrekk for dette når egenandelen beregnes. Og vips beveger vi oss langt inn i jussens verden. Jeg har ikke tall på alle de juridiske formuleringene jeg har lest de siste månedene. Jeg har googlet, lest – og revet meg i håret i frustrasjon. Gleden var stor da jeg fant en nettside som heter Vergemålsportalen, som svarer på mange av spørsmålene vi som pårørende sitter med. Men jeg bevegde meg ikke langt ned i strukturen før lorum ipsum-teksten var et faktum. Under menypunktet «Ofte stilte spørsmål» i seksjonen «For pårørende» står det kort og godt «Innhold kommer…», publisert i desember 2017 og sist oppdatert i januar 2018.

I etterpåklokskapens navn har jeg skjønt at vi burde gjort grep rundt boligen før sykdommen tok grep for alvor. Tenk om noen hadde tipset oss om det underveis i den lange demensutredninga. Men nei, her er det opp til de pårørende å lete seg fram til informasjon som best de kan, i stedet for at det offentlige bidrar med relevant informasjon til rett tid. Næringslivet jobber med relevante initiativ ut mot kundene i stort omfang. Hvor er det offentlige i dette landskapet?

Jeg var på et foredrag med tittelen «Proaktive meldinger til folket – hvordan» på Yggdrasilkonferansen nylig, som handlet om Oslo kommunes digitaliserings-hub (!!) og arbeidet med å ta initiativ og tilby tjenester akkurat når innbyggerne trenger dem. Caset som ble presentert omhandlet proaktive meldinger til nybakte foreldre. Men fytti altså, dette arbeidet heier jeg så innmari på! På tvers av tjenester, i alle kommuner! Og jeg snakker ikke nødvendigvis om e-postmeldinger med relevante lenker, som i Oslo-caset. Jeg skjønner at personvernet skaper utfordringer i bøtter og spann i så fall. For oss hadde det vært gull verdt om noen i helsetjenesten på et tidlig tidspunkt tok initiativ til å snakke om de juridiske aspektene rundt økonomi, bolig og lignende. Eller at vi ble informert om hvor vi kunne og burde henvende oss. Jeg lover, som pårørende trenger vi hjelp og gode råd, ikke flere skjema med inntil 10 ukers behandlingstid.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/fizkess

0 Comments

Guttene konkurrerer, jentene kosemoser

Meningene om barneidrettsbestemmelsene er mange. At de må være lik for gutter og jenter kan vi vel likevel være enig om? Det er de ikke. 

Som fotballmamma har jeg engasjert meg i debatten om barne- og ungdomsidrettens retningslinjer og bestemmelser. Jeg har tro på differensiering som virkemiddel, i alle fall ved overgangen til ungdomsfotballen. På samme måte som skolen forventes å tilpasse opplæringen til den enkelte elev, bør fotballen kunne tilpasse trenings- og kamptilbudet for bedre å ivareta spillere med ulik motivasjon og ulikt mestringsnivå. Differensiering er ikke topping, noe doktorgradsstipendiat Hedda Berntsen ved Norges idrettshøgskole har skrevet oppklarende og godt om i innlegget Bredde er topp! Anbefalt lesing.

Siden to av de tre jentene mine spiller fotball, hilser jeg den siste tids fokus på nettopp fotballjenter velkommen. Jenter som kan og vil, må få de samme mulighetene som guttene til å utvikle seg og bli så gode spillere som mulig. Men selv om det er mye positivt på gang, har vi fortsatt en vei å gå. Enn så lenge finnes det ikke én nasjonal serie for norske fotballjenter. Guttene har tre. Eliteserieklubben her i byen har en egen utviklingsavdeling, men bare på guttesida. Ei jentesatsing er riktignok på plass, la oss håpe at det bare er første steg på veien mot større likebehandling.

De siste to årene har tilværelsen som fotballmamma fått et kjærkomment supplement. Jeg er blitt turnmamma! Yngstejenta fant ut at det fikk holde med to fotballjenter i husstanden, og har valgt bort fotballbanen til fordel for turnhallen og apparatturn. I år har hun deltatt i konkurranser for første gang, turnerne får lov til å konkurrere først det året de fyller 9. Her ble det avdekt store forskjeller i bestemmelsene for gutter og jenter. Som 9- og 10-åringer er de unge turnerne aspiranter. Jenteaspirantene får ikke karakterer, de blir vurdert etter skalaen bra, bedre, best. Guttene? De får karakterer. Under de to konkurransene vi har vært på, ble guttenes karakterer presentert på storskjerm i hallen. Jentenes liksom-karakterer ble holdt opp til turneren og publikum kun umiddelbart etter hver enkelt øvelse.

Kom ikke her og si at dette er greit! Vi kan godt diskutere hva som er beste praksis, men at den skal være ulik avhengig av kjønn er uakseptabelt. Forskjellen skyldes visstnok at det er ulike instanser som lager reglene for guttene og jentene. Jeg syns likevel dette viser med all tydelighet hvor livredd vi er for å innføre konkurranse på jentesida. Og så klager vi på at jentene når de blir voksne ikke tar stor nok plass verken i politikken eller i næringslivet? Kanskje ikke så rart, når vi gjennom hele oppveksten har fått janteloven kastet etter oss: Du må ikke tro at du er noe!

Illustrasjon: Shutterstock.com / Khakimullin Aleksandr

0 Comments

Mamma Mia, så forutsigbart – og gøy!

Mamma Mia: Here We Go Again

Mamma Mia-oppfølgeren får hard medfart av anmelderne – som ventet. Likevel gikk jeg ut av kinosalen med godfølelsen intakt.

Magien er borte, skriver Aftenposten i sin anmeldelse. Alle pinligheters mor, mener Dagbladet. Tja, jeg vet da søren. Vi snakker riktignok om en syltynn historie iscenesatt av kjente og mindre kjente skuespillere som til tross for en heller beskjeden stemmeprakt bryter ut i sang i tide og utide – og hvis eneste motivasjon er money, money, money. Men det er da helt som forventet, og i tråd med originalen, som ikke akkurat kan omtales som filmhistoriens stolteste øyeblikk den heller? Jeg fikk i alle fall akkurat det jeg betalte for – og jeg storkoste meg.

Nå tror du sikkert at jeg er blodfan, som har sett Mamma Mia: Here We Go Again allerede på premieredagen. På ingen måte. Men jeg er mor, i feriemodus. Så da mellomstedattera foreslo at familien skulle dra på kino sammen, var jeg ikke tung å be. Vi bestilte billetter til hele bøtteballetten, som vil si undertegnede, min bedre (?) halvdel, og døtre på 8, 13 og 16. Yngste hadde ikke sett originalen, så den har ljomet i stua her de siste par dagene. Og jeg har fått bange anelser, for jammen er karakterene intense. Amanda Seyfried spesielt, hvis toneleie i den første filmen ligger så høyt at bare hundene kan høre dialogen – nesten. I oppfølgeren er hun til å holde ut, på grensen til kjedelig. Men det passer meg perfekt, og det stemmer med plottet. Donna er død, Sophie reåpner hotellet i hennes navn. Jeg vrir meg i stolen av det underliggende budskapet, at dattera må realisere mammaens drøm. Men hei, det er bare film, jeg orker ikke å hisse meg så voldsomt opp.

Filmen viser to parallelle plot. Ett i nåtid, om Sophie og hennes gjøren og laden etter Donnas død. Et annen i fortid, om Donna og hennes møte med de tre herrene Sam, Harry og Bill. Visste er det snodig å lage familieunderholdning av en historie om ei ungjente som har seg med tre menn på kort tid, blir gravid og lever lykkelig uvitende om hvem faren til barnet er. Men der har du Mamma Mia i et nøtteskall. Ta det for det det er. Skal du stille spørsmål ved historien, etterprøve logikken, da har du tapt. Her er det bare å la seg rive med. Musikken til ABBA er magisk, det kan ingen ta fra dem. At Hollywood absolutt skal presse ikke bare én, men nå to tynne historier ut av sangtekstene, får så være. Og når du tror historien ikke kan bli mer tynnslitt, dukker Cher – selveste Cher – opp som troll i eske. Det er komisk – og fantastisk! Helt i Mamma Mias ånd.

Likte du Mamma Mia, kommer du til å like også oppfølgeren – med mindre du inntar kinosalen med en forventning om at dette, det blir kvalitetsfilm. Her kokes det suppe på spiker – igjen. Verken mer eller mindre. Men jeg gråt. Og jeg lo. Dessuten er det aldri feil å hvile øynene på Colin Firth – syns jeg.

Kos deg med Mamma Mia: Here We Go Again. Eller la vær, hvis du syns konseptet er teit. Det er ditt valg.

0 Comments