Jeg skal leke mer i 2020!

Årets nyttårsforsett: Å bli en mer leken mamma. 

Jeg ble kjempeinspirert da jeg tidligere i høst leste en artikkel med følgende tittel i regionavisa Nordlys: Janne har som mål å lære seg en ny aktivitet hvert år: – Jeg vil ikke være en mamma som bare står og ser på. 

Selv har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med Janne, og vet at hun er ei grepa dame. Og jeg liker så godt det hun sier. At hun vil være en aktiv mamma som er med på leken. At det er godt både for en aldrende skrott OG for de små grå, er dessuten en fin bonus. Jeg vet hva demens gjør med et menneske. Med en familie. Hvis aktivitet og ny læring kan være med på å forebygge, griper jeg muligheten med begge hender.

Jeg tjyvstarta litt på sensommeren, med å teste ut fotball. Det startet med et uskyldig bilde på Instagram, etter at mødrene på laget til 14-åringen spilte kamp mot arvingene på tampen av sesongen. Som ved et under ble ingen alvorlig skadet. Tvert imot hadde vi det utrolig gøy!

insta-liseoglivinger

Bildetekst fra Instagram: 
Tidenes kamp! Jenter 40+ mot J14. De gamle møtte overmakten, og gikk på et ydmykende 5-0-tap. Men 0-0 i andreomgang er vi veeeldig fornøyd med. 💪 Sinnsykt artig! Men spørs om jeg er gangfør i morgen… 😬

 

Instagram-bildet ble opptakten til en vanvittig artig fotballkveld senere samme uka. Andre mødre syns nemlig det så fryktelig artig ut å trille ball selv, i stedet for bare å stå på sidelinja og heie på neste generasjon. Så da møttes vi på løkka sent en søndag kveld. Noen kjente hverandre fra før, andre ikke. Et aldri så lite sosialt eksperiment, i tillegg til ei knakende god treningsøkt, altså. At mor i heimen skulle spille fotball gjorde så sterkt inntrykk på jentene mine, at de insisterte på å bli med og se på – selv om det var etter leggetida til yngste. La oss bare si det sånn: Jeg tror ikke de ble imponert…

Vi rakk ikke flere fotballkamper på løkka før vinteren satte inn. Men til våren håper jeg vi er i gang igjen. Sinnsykt god trening. Dødsartig! Og jeg fikk nyvunnen respekt for det de to eldste ungene holder på med. Ett løp over den korte banen vi spilte på, og jeg var ferdig menneske! Heldigvis var vi damene enig om to ting: Ingen løpeballer. Og ingen grisetaklinger.

fotballaget

Laget som startet med siste kampen! Men vi kommer sterkere tilbake. Bare vent til snøen forsvinner.

 

Fotball er ikke den eneste idretten som tar mye tid i familien vår. Yngstejenta på 10 er apparatturner. Bom, skranke, frittstående og hopp er hennes greie. Jeg gikk på turn noen år i mine glansdager (heeelt annen type turn, ikke apparatturn). Kunne slå hjul, stupe kråke, og til og med gå på hendene. Alt er glemt. Jeg prøvde faktisk å slå hjul for et par år siden. Total desorientering inntraff i det øyeblikk hodet kom ned! Jessufader, det var håpløst. Lot seg rett og slett ikke gjøre. Stupe kråke klarte jeg! Men det ble ingen elegant rulle – mer et heidundrende brak i det rygg og bakparti traff gulvet.

Skal jeg trille ball, må jeg vel pent teste ut idretten til 10-åringen også. Så da blir det voksenturn på meg, bare det blir ledig plass. Tromsø turnforening har to partier med voksenturn, jeg krysser fingrene for at noe åpner seg i løpet av 2020. DA snakker vi ut av komfortsonen! Men, bare å la det stå til. Jeg trenger treninga. Og bevegeligheta. For å si det sånn, jeg har cirka 1 meter igjen før jeg er nede i spagaten – minst!

Den siste aktiviteten jeg har tenkt til å gyve løs på i 2020, er gitar. Og HER snakker vi hjernetrim. Jeg begynte for tre dager siden, med grepene G, D , C og E-moll (sistenevnte går fint, de tre andre not so much). Med disse fire grepene kan man (i teorien) spille en hel haug med sanger. I praksis er det pokker så vanskelig! Hva som er vanskelig? Å bytte grep! I fart. Det stokker seg fullstendig for meg.

Nå syns du kanskje det høres litt voldsomt ut med gitar i tillegg til fotball og kanskje turn. Vel, gitar handler om utenforskap. Jeg er den eneste i familien som ikke spiller! Sånn kan vi faktisk ikke ha det. Nå skal jeg øve og øve og øve (enda så forbaska ondt jeg får i fingrene OG i høyre overarm). Målet er å kunne spille en sang til mammaen min på sykehjemmet neste jul. DET hadde vært noe. Men da må det øves mer. Mye mer.

Hvem vet, kanskje blogger jeg mer i året som kommer også? DET er lekent. Eller barnslig vil sikkert noen si. Heldigvis bryr jeg meg ikke spesielt mye om det. Vil jeg blogge, så blogger jeg. Er det uinteressant, er det bare å la vær å lese.

Godt nyttår! :-)

0 Comments

Juletradisjoner står for fall

shutterstock_91530473-julekort-1200px

Og godt er det. 

Tradisjon tro raser debatten om norske verdier i tida fram mot jul. War on Christmas is on – visstnok. Barn av staute nordmenn får ikke lov til å synge tradisjonelle julesanger, gå rundt juletreet eller spise god, gammeldags julemat. Ordet «jul» er bannlyst, skal vi tro de verste pessimistene

I år var det Seljord ungdomsskule som fikk nasjonens vrede rettet mot seg, etter at Telemarksavisa (TA) skrev en artikkel med tittelen: «Fikk ikke lov å si julemat på skole, måtte si tradisjonsmat: – Bevisst for å ikke støte noen.» Avisa så seg etter hvert nødt til å slette Facebook-innlegget der de delte artikkelen. Folk gikk regelrett bananas i kommentarfeltet. Flere av truslene mot rektor og rådmann var av en sånn karakter at de blir politianmeldt, skriver Faktisk.no. I all verden, har det klikka fullstendig for Ola og Kari Nordmann?

I advents- og juletida er vi opptatt av å være norskere enn norsk, mer norsk enn på selveste 17. mai. Hva dette egentlig innebærer, vites ei. Muligens at man er varm tilhenger av alt som forbindes med norsk tradisjonsjul, sånn som flatfyll julebord, svidd ribbefett og julegaver kjøpt på kreditt. At tradisjonene varierer fra sted til sted og fra familie til familie, får så være. Bare det er norsk! At de fleste tradisjonene har sin opprinnelse langt utenfor våre landegrenser, bryr vi oss ikke nevneverdig om.

Endring er alltid vanskelig. Sånn er det bare. Og jula er i endring. Jeg feirer i alle fall ikke jul på samme måte som i barndommen. Jeg går ikke i kirka på julaften. Det gjorde jeg før. Og det var både høytidelig og fint, det er ikke det. Det bare passer ikke med det livssynet jeg har valgt som voksen. Bare tre av ti medlemmer i kirken tror på Gud, viser en fersk medlemsundersøkelse. Jeg mistenker at framtidige generasjoner kommer til å humre godt i skjegget når de henter fram nåtidens debatt om skolegudstjenester fra arkivet.

Da jeg var lita var 1. juledag den helligste av alle juledagene. Hver første juledag i en årrekke kledde vi oss i finstasen og dro på julemiddag til mormor. Kalkun sto på menyen. Nå har vi et helt annerledes forhold til 1. juledag, i alle fall her i huset. Førstedagen er den deiligste sløvedagen du kan tenke deg. Vi har ikke finstasen på i så mye som et nanosekund. I år gikk jeg rundt i flanellspysjen min på formiddagen, byttet til turbuksa da jeg og mannen tok oss en gåtur, før jeg dro på meg ei dongeribukse da hele familien gikk på kino på ettermiddagen. På kino! For å se premieren av «Frost 2». Så koselig var det å traske i samlet flokk ned til byen, at jeg slett ikke ser bort fra at kino blir en ny juletradisjon.

Nye generasjoner, nye tradisjoner. Tenker jeg. Se nå på NRKs julekalender. Jeg elsket «Jul i Skomakergata». Ungene mine elsket «Jul i Blåfjell». Ingen av disse vises lenger. Tidene forandrer seg – enda så mye vi voksne tviholder på det som er kjent og kjært for oss. Diskusjonen om skolegudstjenester for eksempel hadde kanskje vært annerledes om flere foreldre faktisk spurte barna hva de har lyst til. Det gjorde NRK Super i fjor. Da svarte 73 % av nærmere 23 000 barn og unge at de heller ville delta på alternativt opplegg enn å dra på gudstjeneste.

Forandring fryder ikke alltid. Barna våre går ikke julebukk, de kler seg ut som hekser og trollmenn og feirer Halloween i oktober i stedet. Hvordan våre barns barn og deres barn igjen kommer til å feire jul, vet vi lite eller ingenting om. Den som lever får se. Det eneste som er sikkert, er at de ikke kommer til å feire akkurat som oss.

Anbefalt lesestoff på forskning.no: Hvor mye har den norske julen forandret seg på 200 år?

0 Comments

Snapchat for dummies – også kalt voksne

shutterstock_552004816_snapchat-628px

Spam, sier ungene mine når jeg poster noe i «Min Story» på Snap. Men må vi gæmliser bruke Snap på samme måte som kidsa?

Snapscoren min avslører meg. Jeg er ingen stor snapper. Mens husets tenåringer har en snapscore på over 300 000, bikket mor nettopp 10 000. Jeg snapper nemlig etter skippertaksmetoden. Det kan være stille fra min kant leeenge – før jeg peiser på med en håndfull snapper på storyen på en og samme dag. Sånn cirka tre (!) snapper ut i storyen tikker det ofte inn en sarkastisk melding fra en av arvingene: «Spam alert, mamma». Jeg kjenner jo at jeg blir litt stressa. Gjør jeg noe feil?

Kidsa driver ikke med sånn story-greie. De sender direktemeldinger. I bøtter og spann. Og jeg tror ikke de chatter så mye i tekstformat som vi voksne gjør. De gangene jeg «sjabber skjit» på Snap, er det som regel i form av tekst. Det er også ut, har jeg skjønt. Trikset er visst å skrive teksten på et bilde av halve ansiktet ditt, et (rotete) gulv, en tom vegg – eller noe annet passende.

For et par år siden, prøvde ene dattera å gi meg noen tips. Jeg og mannen var på restaurant, og jeg tenkte det var en god ide å snappe fra måltidet. Nevnte datter beæret meg da med en snap i retur, i videoformat. Jeg svarte i tekstformat – og fikk klar beskjed om å drite i å svare med tekst når jeg mottar en video! Lærevillig som jeg er, sendte jeg så klart en video tilbake. Men da var det feil. For når du får en bildesnap, skal svaret være – du gjetta rett, en bildesnap! Jeg kan faktisk ikke forholde meg til disse «reglene»! Og jeg nekter å snappe halve fjeset mitt til kreti og pleti. Hello rynke-alert!

Så da går det mest i «Min Story» da. Selvfølgelig med visse unntak. Noen arme sjeler blir plaga av slarv fra min kant – riktignok etter skippertaksmetoden det også, men sånn må det bare være. Skippertaksmetoden har jeg tenkt til å fortsette med. Den har tross alt funka som f**n på en rekke områder i livet så langt– ikke minst fikk den meg gjennom både grunnskolen, videregående og noen år med høyere utdanning. At ungdommen kategoriserer storyene mine som spam lever jeg godt med. Venner, kollegaer, familie og andre stakkarer som er venn med meg på Snapchat, står dessuten fritt til å slette meg hvis de går lei. Jeg blir ikke sur. Ikke kjempesur, i alle fall.

Til slutt, et lite Snap-dilemma. Eller dilemma og dilemma, jeg lurer i alle fall. Når man først får en direktemelding på Snap (heter det direktemelding?), hvordan er kutymen når det gjelder svar? Jeg skjønner jo at man ikke svare. For som regel er det jo snakk om snapper man sender til mange på kontaktlista. Men når bør man svare? Og når er det kleint å svare? Jeg klaaarer ikke å knekke disse kodene. Og så vil jeg jo ikke fornærme noen. Eller enda verre – mase på folk med å svare i hytt og vær hvis det egentlig bare er korka.

Hjelp?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

 

 

0 Comments

Tromsø IL driter seg ut på alle fronter

fotball-jente-gutt-shutterstock-57690796

Det er forskjell på gutter og jenter i fotballen. Det har Tromsø IL gjort sitt for å bekrefte denne uka.

Etter at NRK skrev om garderobefasilitetene til TILs damelag, har det kokt i sosiale medier. Ikke så rart, siden daglig leder i klubben som sliter både på tabellen og med publikumstallene, sa følgende da han skulle forklare hvorfor damene ikke kan bruke herrelagets garderobe når de nå skal ut i kvalifisering til allnorsk 1. divisjon:

– Det er umulig. For her har guttene tingene sine, skoene, godlukta si og alt de trenger for å komme gjennom dagen. Så garderoben må guttene nesten få ha i fred.

Det kan godt hende det er gode grunner til at situasjonen er som den er på Fort (?) Alfheim, og at ting faktisk er i endring. Men du må ikke være rakettforsker for å forstå at en sånn kommentar skaper reaksjoner.

Nå fikk Høydal muligheten til å legge seg langflat da, etter at hovedsponsor SpareBank 1 Nord-Norge gjorde det klart at dette var holdninger de aldri kunne stille seg bak. Mannen valgte imidlertid å la muligheten passere. I stedet for å beklage, tok han en klassisk manøver da avisa Nordlys spurte om han angret på uttalelsene sine til NRK:

– Jeg angrer i hvert fall på tolkninger. I etterpåklokskapens navn kunne jeg nok uttrykt meg mer tydelig, og sagt at vi ønsker å strekke oss så langt som mulig for likestilling og ønsker å legge så godt til rette som mulig for damelaget. Men det som er sagt får vi ikke gjort noe med.

Pardon my French, men hvafaenihelvete?? Angrer på TOLKNINGER?

Heldigvis har gutteklubben på Alfheim skjønt et og annet om kommunikasjon, som at det kan være klokt å uttale seg i egne kanaler når man har bæsja på leggen i media. Som sagt, så gjort. Men hva gjør de i artikkelen på til.no? Jo, avdramatiserer det hele og skylder på medias framstiling! La meg sitere damelagets trener:

– Dette er egentlig en ikke-sak og vi kjenner oss ikke igjen i måten saken er fremstilt på i mediene.

I samme artikkel poengterer styreleder Stig Bjørklund at

[…] likestilling og likebehandling er viktig for TIL gjennom klubbens verdier; Stolthet, lagånd og redelig spill.

Nuvel. Hva var det daglig leder sa da han rodde alt han var god for overfor Nordlys? Jo, at klubben ønsker å strekke seg så langt som mulig for likestilling? Ikke så veldig langt, altså. Det er umulig, det skjønner jo enhver (fotball)idiot.

Jeg er selv mamma på et av Tromsø ILs mange jentelag. La oss bare si at jeg ikke kjenner meg spesielt godt igjen i verdien Stolthet akkurat nå. Og ikke holder jeg pusten mens jeg venter på at klubben skal hoste opp ei jentesatsing som monner.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Fotokostic

0 Comments

Kjære kommunen. Vi trenger hjelp, ikke et skjema

kvinne-datamaskin-trist-shutterstock

Mammaen min flyttet på sykehjem for noen måneder siden, bare 61 år gammel. Jeg trenger neppe å forklare hvor tøft det er, både for henne og for oss som er glad i henne. Heldigvis har hun funnet seg godt til rette. Slik situasjonen er nå, ser både hun og vi at dette er til det beste – selv om det oppleves heidundrende urettferdig. Det jeg ikke var helt forberedt oppi alt det vanskelige, var skjemaveldet fra det offentlige. Her ser jeg betydelig rom for forbedring.

Når du flytter på sykehjem skal kommunen ha betalt, det skulle ellers bare mangle. En sykehjemsplass har ikke fastpris, men fastsettes ut fra beboerens økonomi. Og for at kommunen skal komme fram til rett pris, må de ha opplysninger. Kort tid etter at det ble klart at mamma fikk innvilget permanent opphold på sykehjemmet, dumpet det et skjema ned i postkassa mi. Et papirskjema. Her skulle jeg fylle inn hva mamma mottar i pensjon, og oppgi det ene og det andre av øvrige opplysninger rundt hennes økonomi. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, rullegardinene gikk ned. Så jeg ringte saksbehandler i kommunen for å be om råd. Min inngang til det hele var: Sitter ikke det offentlige allerede på disse opplysningene, hvorfor må jeg samle sammen alt og skrible det ned på et papir? Neida, det trengte jeg ikke, kunne saksbehandleren fortelle. Egentlig trengte hun bare en signatur fra meg for å bekrefte at de kunne innhente det de trenger av informasjon. Tenk om jeg hadde fått den beskjeden med det samme. Så mye frustrasjon og usikkerhet det hadde spart meg for.

Neste utfordring: Vergemål. Nå som mamma bor permanent på sykehjem, holder det ikke lenger at broren min som bor i hjemkommunen tar seg av regninger og lignende via hennes nettbank. Det må oppnevnes en verge for henne. Og hvordan gjør man det? Jo, et nytt skjema. Denne gangen riktignok ikke i papirs form, men et elektronisk skjema i Altinn. Da jeg bare skjønte hvilket skjema det var jeg skulle sende inn, var det for så vidt ikke noe hokuspokus å fylle ut. Så langt, så godt.

I Altinn-skjemaet, som går til Fylkesmannen, ba vi også om bistand til å finne en løsning for huset til mamma. Kommunen tar hensyn til at en beboer har utgifter tilknyttet egen bolig i seks måneder etter at vedkommende får sykehjemsplass. Deretter gis det ingen fratrekk for dette når egenandelen beregnes. Og vips beveger vi oss langt inn i jussens verden. Jeg har ikke tall på alle de juridiske formuleringene jeg har lest de siste månedene. Jeg har googlet, lest – og revet meg i håret i frustrasjon. Gleden var stor da jeg fant en nettside som heter Vergemålsportalen, som svarer på mange av spørsmålene vi som pårørende sitter med. Men jeg bevegde meg ikke langt ned i strukturen før lorum ipsum-teksten var et faktum. Under menypunktet «Ofte stilte spørsmål» i seksjonen «For pårørende» står det kort og godt «Innhold kommer…», publisert i desember 2017 og sist oppdatert i januar 2018.

I etterpåklokskapens navn har jeg skjønt at vi burde gjort grep rundt boligen før sykdommen tok grep for alvor. Tenk om noen hadde tipset oss om det underveis i den lange demensutredninga. Men nei, her er det opp til de pårørende å lete seg fram til informasjon som best de kan, i stedet for at det offentlige bidrar med relevant informasjon til rett tid. Næringslivet jobber med relevante initiativ ut mot kundene i stort omfang. Hvor er det offentlige i dette landskapet?

Jeg var på et foredrag med tittelen «Proaktive meldinger til folket – hvordan» på Yggdrasilkonferansen nylig, som handlet om Oslo kommunes digitaliserings-hub (!!) og arbeidet med å ta initiativ og tilby tjenester akkurat når innbyggerne trenger dem. Caset som ble presentert omhandlet proaktive meldinger til nybakte foreldre. Men fytti altså, dette arbeidet heier jeg så innmari på! På tvers av tjenester, i alle kommuner! Og jeg snakker ikke nødvendigvis om e-postmeldinger med relevante lenker, som i Oslo-caset. Jeg skjønner at personvernet skaper utfordringer i bøtter og spann i så fall. For oss hadde det vært gull verdt om noen i helsetjenesten på et tidlig tidspunkt tok initiativ til å snakke om de juridiske aspektene rundt økonomi, bolig og lignende. Eller at vi ble informert om hvor vi kunne og burde henvende oss. Jeg lover, som pårørende trenger vi hjelp og gode råd, ikke flere skjema med inntil 10 ukers behandlingstid.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/fizkess

0 Comments

Guttene konkurrerer, jentene kosemoser

shutterstock_328218875-fotball-jente-gutt

Meningene om barneidrettsbestemmelsene er mange. At de må være lik for gutter og jenter kan vi vel likevel være enig om? Det er de ikke. 

Som fotballmamma har jeg engasjert meg i debatten om barne- og ungdomsidrettens retningslinjer og bestemmelser. Jeg har tro på differensiering som virkemiddel, i alle fall ved overgangen til ungdomsfotballen. På samme måte som skolen forventes å tilpasse opplæringen til den enkelte elev, bør fotballen kunne tilpasse trenings- og kamptilbudet for bedre å ivareta spillere med ulik motivasjon og ulikt mestringsnivå. Differensiering er ikke topping, noe doktorgradsstipendiat Hedda Berntsen ved Norges idrettshøgskole har skrevet oppklarende og godt om i innlegget Bredde er topp! Anbefalt lesing.

Siden to av de tre jentene mine spiller fotball, hilser jeg den siste tids fokus på nettopp fotballjenter velkommen. Jenter som kan og vil, må få de samme mulighetene som guttene til å utvikle seg og bli så gode spillere som mulig. Men selv om det er mye positivt på gang, har vi fortsatt en vei å gå. Enn så lenge finnes det ikke én nasjonal serie for norske fotballjenter. Guttene har tre. Eliteserieklubben her i byen har en egen utviklingsavdeling, men bare på guttesida. Ei jentesatsing er riktignok på plass, la oss håpe at det bare er første steg på veien mot større likebehandling.

De siste to årene har tilværelsen som fotballmamma fått et kjærkomment supplement. Jeg er blitt turnmamma! Yngstejenta fant ut at det fikk holde med to fotballjenter i husstanden, og har valgt bort fotballbanen til fordel for turnhallen og apparatturn. I år har hun deltatt i konkurranser for første gang, turnerne får lov til å konkurrere først det året de fyller 9. Her ble det avdekt store forskjeller i bestemmelsene for gutter og jenter. Som 9- og 10-åringer er de unge turnerne aspiranter. Jenteaspirantene får ikke karakterer, de blir vurdert etter skalaen bra, bedre, best. Guttene? De får karakterer. Under de to konkurransene vi har vært på, ble guttenes karakterer presentert på storskjerm i hallen. Jentenes liksom-karakterer ble holdt opp til turneren og publikum kun umiddelbart etter hver enkelt øvelse.

Kom ikke her og si at dette er greit! Vi kan godt diskutere hva som er beste praksis, men at den skal være ulik avhengig av kjønn er uakseptabelt. Forskjellen skyldes visstnok at det er ulike instanser som lager reglene for guttene og jentene. Jeg syns likevel dette viser med all tydelighet hvor livredd vi er for å innføre konkurranse på jentesida. Og så klager vi på at jentene når de blir voksne ikke tar stor nok plass verken i politikken eller i næringslivet? Kanskje ikke så rart, når vi gjennom hele oppveksten har fått janteloven kastet etter oss: Du må ikke tro at du er noe!

Illustrasjon: Shutterstock.com / Khakimullin Aleksandr

0 Comments

Mamma Mia, så forutsigbart – og gøy!

Mamma Mia: Here We Go Again

Mamma Mia-oppfølgeren får hard medfart av anmelderne – som ventet. Likevel gikk jeg ut av kinosalen med godfølelsen intakt.

Magien er borte, skriver Aftenposten i sin anmeldelse. Alle pinligheters mor, mener Dagbladet. Tja, jeg vet da søren. Vi snakker riktignok om en syltynn historie iscenesatt av kjente og mindre kjente skuespillere som til tross for en heller beskjeden stemmeprakt bryter ut i sang i tide og utide – og hvis eneste motivasjon er money, money, money. Men det er da helt som forventet, og i tråd med originalen, som ikke akkurat kan omtales som filmhistoriens stolteste øyeblikk den heller? Jeg fikk i alle fall akkurat det jeg betalte for – og jeg storkoste meg.

Nå tror du sikkert at jeg er blodfan, som har sett Mamma Mia: Here We Go Again allerede på premieredagen. På ingen måte. Men jeg er mor, i feriemodus. Så da mellomstedattera foreslo at familien skulle dra på kino sammen, var jeg ikke tung å be. Vi bestilte billetter til hele bøtteballetten, som vil si undertegnede, min bedre (?) halvdel, og døtre på 8, 13 og 16. Yngste hadde ikke sett originalen, så den har ljomet i stua her de siste par dagene. Og jeg har fått bange anelser, for jammen er karakterene intense. Amanda Seyfried spesielt, hvis toneleie i den første filmen ligger så høyt at bare hundene kan høre dialogen – nesten. I oppfølgeren er hun til å holde ut, på grensen til kjedelig. Men det passer meg perfekt, og det stemmer med plottet. Donna er død, Sophie reåpner hotellet i hennes navn. Jeg vrir meg i stolen av det underliggende budskapet, at dattera må realisere mammaens drøm. Men hei, det er bare film, jeg orker ikke å hisse meg så voldsomt opp.

Filmen viser to parallelle plot. Ett i nåtid, om Sophie og hennes gjøren og laden etter Donnas død. Et annen i fortid, om Donna og hennes møte med de tre herrene Sam, Harry og Bill. Visste er det snodig å lage familieunderholdning av en historie om ei ungjente som har seg med tre menn på kort tid, blir gravid og lever lykkelig uvitende om hvem faren til barnet er. Men der har du Mamma Mia i et nøtteskall. Ta det for det det er. Skal du stille spørsmål ved historien, etterprøve logikken, da har du tapt. Her er det bare å la seg rive med. Musikken til ABBA er magisk, det kan ingen ta fra dem. At Hollywood absolutt skal presse ikke bare én, men nå to tynne historier ut av sangtekstene, får så være. Og når du tror historien ikke kan bli mer tynnslitt, dukker Cher – selveste Cher – opp som troll i eske. Det er komisk – og fantastisk! Helt i Mamma Mias ånd.

Likte du Mamma Mia, kommer du til å like også oppfølgeren – med mindre du inntar kinosalen med en forventning om at dette, det blir kvalitetsfilm. Her kokes det suppe på spiker – igjen. Verken mer eller mindre. Men jeg gråt. Og jeg lo. Dessuten er det aldri feil å hvile øynene på Colin Firth – syns jeg.

Kos deg med Mamma Mia: Here We Go Again. Eller la vær, hvis du syns konseptet er teit. Det er ditt valg.

0 Comments

Sterkt om demens på Hålogaland Teater

Scene fra "Faren" ved Hålogaland Teater.

Aldri har et teaterstykke truffet meg så midt i magen som HTs Faren.

Jeg er mainstream som få når det kommer til teater, og får som regel bare med meg de store oppsetningene. Men da en god kollega foreslo å se Faren, visste jeg umiddelbart at dette måtte jeg se – vel vitende om at det kom til å bli tøft. Det er litt over tre år siden mamma fikk en demensdiagnose. Snille, gode mammaen min, som bare var 57 år gammel da den nådeløse sykdommen kom snikende.

I Faren møter vi alzheimersyke André i Kristian Fr. Figenschows skikkelse, og dattera hans Anne, spilt av Trude Øines. Gjennom størstedelen av fortellinga ligger synsvinkelen hos André. Hans fortvilelse overføres med smarte grep til publikum. Når faren ikke kjenner igjen sin egen datter, sitter publikum og er like forvirra. Er det dattera hans som står der eller ikke? Hva er nåtid i historien? Fortid? Kronologien forvirret meg, akkurat som hverdagen må forvirre en med demens.

Figenschow gjør en fantastisk innsats som demenssyke André. Han spiller med en innlevelse og samtidig en ro som på alle måter gjør rollen troverdig. Det samme gjør Øines. Når synsvinkelen flyttes over til henne, vekkes både sympati og respekt. Selv er jeg lettrørt, og var ikke sen om å ta til tårene da dattera gråt ut sin fortvilelse over situasjonen. I scenen hvor hun følger sin far til sykehjemmet, var det som om alle sluser åpnet seg. Jeg er vant til å gråte både på teater og kino. Denne gangen hylskreik jeg.

Forestillinga på HT er dessverre straks ferdigspilt. Men kjære HT, la Faren komme tilbake. Reis på turné. Historien er så viktig. Demens rammer stadig flere. Vi trenger å forstå. Å kjenne at vi ikke er alene. Og kjære publikum, får du muligheten: Dra og se Faren. Du kommer ikke til å angre.

Foto: Marius Fiskum/Hålogaland Teater

0 Comments

Da katta mistet halen – nesten!

shutterstock-481706764-kattahale-1200x630

Du vil ikke tro for et drama vi har hatt i heimen den siste uka, etter at katta kom hjem med knekt hale! Katta unngikk amputasjon. Det gjorde ikke bankkontoen min. 

Søndag kveld for litt over en uke siden kom katta bokstavelig talt veltende inn døra, slappere enn jeg noen gang har sett henne. Hun kreket seg opp trappa, og la seg på sofaen som et slakt. Hun var mottakelig for kos, men var blottet for energi. Mat fristet ikke. Ei heller vann. Jeg fryktet det verste. Et gammelt kattskinn på 10 år, kunne det være nyrene? Katteinfluensa? Jeg gjorde det ethvert normalt menneske gjør i en sånn situasjon: jeg googlet! Og det jeg fant var ikke oppløftende. Katter blir ikke syke. Eller de viser det i alle fall ikke. Når de først viser det, er det dårlig stelt. Shit.

Dagen etter dro jeg til dyrlegen med henne. Hun gjettet på nyresvikt, siden det er ganske vanlig hos eldre katter. Men det måtte tas prøver, og de måtte tas på dyresykehuset. Jeg visste ikke en gang at det fantes et dyresykehus her i byen. Men vi ble altså henvist dit, det var bare å møte opp. Vel framme ventet vi i halvannen time før vi kom inn. Selv hadde jeg ikke spist lunsj, og holdt på å sulte ihjel der jeg satt og blomstret. Jeg var sååå nærme å kjøpe meg en boks kattemat og hive innpå. Så desperat kan man bli!

Da det endelig ble vår tur, ble jeg raskt presentert for et samtykkeskjema som sa hvor langt jeg var villig til å strekke meg rent økonomisk for å berge bonusfamiliemedlemmet vårt. Det var ganske langt, viste det seg. Det var snakk om blodprøver og urinprøver og what not. Vi avtalte at jeg skulle dra på jobb et par timer, og heller komme tilbake når arbeidsdagen var slutt. Men det gikk ikke ikke mer enn et kvarter før jeg hadde dyresykehuset på tråden. Dyrlegen hadde sett nærmere på katta, og raskt forkastet teorien om nyresvikt. Hun, katta altså, hadde blodutredelser i huden bakpå lårene – eller bakbeina da. Og hun ga uttrykk for at hun hadde ondt. Dyrlegen ville ta røntgenbilder. Det ville koste litt mer…

Røntgenbilder ble det. Og svar fikk vi. Katta hadde knekt halen! Sannsynligvis har hun blitt påkjørt, en klassisk «katt-løper-over-veien-og-blir-sneiet-i-bakparten»-episode. Du snakker om skitflaks! Jeg kunne dra tilbake til dyresykehuset noen timer senere, og dra derfra igjen med katta i live – men med nesten 5000 kroner mindre på konto enn da jeg kom dit. På vei hjem måtte vi innom apoteket og kjøpe smertestillende og – hold deg fast – en medisin med det formål å få avføringen til å passere lettere gjennom kattetarmene. Nye 300 kroner ut! Men for all del, hva gjør man ikke for disse pelskledde familiemedlemmene som man er så glad i.

Katta var shabby de første dagene. Ville bare ligge under sofaen og lide i stillhet. Nåde den som prøvde å ta på henne! Gradvis har hun kommet fram fra mørket, og blitt sosial igjen. Nå er hun atter sitt gamle jeg, og alle hjerter gleder seg. Snart henger hun nok og slenger i armene på 8-åringen som hun pleier. Hun er allerede på plass i senga til 12-åringen igjen om natta. Det går seg til. Kontobeholdninga derimot skrumper fortsatt. Noen dager etter påkjørselen måtte vi tilbake til dyrlegen på kontroll. Voila, nye 650 kroner ut av konto. For å si det sånn, det kattedyret bør leve noen år til, så mye som jeg har investert i hennes ve og vel!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/successo imagess

0 Comments

Sjit helvedes bilen

shutterstock-338967107-bil-havari-kvinne-1200x630.jpg

Jeg hater, hater, HATER å bruke penger på bil. Når jeg nå må kjøpe ny bil fordi skiten vi kjøpte NY for 9 år siden ikke vil starte, da blir jeg sur! 

Husker du historien om Anton Sjåbakken fra Kåfjord, som i 1949 skrev et rasende brev til Kåfjord byggekontor fordi de krevde 2700 kroner for materialene han hadde brukt for å bygge seg en bolig etter krigen? Brevet kan du lese i all sin prakt på NRKs nettsider, men la meg sitere litt.

Og de kan kome hvad dagen som helst, og ta den sjit helvedes kåken for jeg vil ikke noe gauking av finnmarks-kontor. […] Aldri helved jeg går med at betale 2700 for det kåken.

Litt sånn følte jeg det da verkstedet fortalte hva de skulle ha for å fikse bilen vår, som vi kjøpte ny fra forhandler i 2008.

For å begynne på begynnelsen. For en ukes tid siden kunne mannen fortelle at han hadde hørt en ulyd da han skulle starte bilen. Etter litt krangling starten den likevel, og vi – eller i alle fall jeg – pustet lettet ut. Da jeg kort tid etterpå skulle ut og kjøre startet bilen så lett som bare det. Jeg slo meg til ro med at det var mannen, ikke bilen, det var noe galt med. Hvor vanskelig kan det være å vri om tenningsnøkkelen, og få motoren i gang, liksom?

Men nei, det var bilskiten. Lørdag for en uke siden var det over og ut. Vi satte oss i bilen for å kjøre til fotballkamp (som vanlig), og det var ikke antydning til at den skulle starte. I stedet harket og bar den seg så hele nabolaget spisset ørene. Vi ante uråd.

Mannen tok ansvar, og fikk bilen fraktet til verksted. De fortalte at det sikkert var startmotoren, og vi ble forespeilet en reparasjon til rundt 10 000 kroner. Jeg ringte forsikringsselskapet for å skaffe leiebil (vi har da toppdekning, må vite), men hva kunne de fortelle? Jo, motor- og maskinskader dekkes ikke på biler eldre enn 8 år. Du fikk med deg at vår er 9 år? Nettopp. Ingen leiebil på oss.

Hva skjedde så? Jo, verkstedet tok kontakt, og kunne fortelle at det slett ikke var startmotoren som var kaputt. Det var startKRANSEN. Ka farsken, har jeg kjørt rundt med en krans under panseret i alle disse årene? Nuvel, startkransen og noe annet dill var gåen, og det ble ikke billig. Vet du hva de skulle ha for å fikse skiten? 44 000 kroner! Jeg gjentar: Førtifiretusenkroner! Føkk, føkk, føkk!

Hva gjør man da? Når man plutselig må ut med 10 prosent av nybilprisen for å få en 9 år gammel bil til å starte? Man driter i hele reparasjonen, og iverksetter straks og med en gang jakten på en ny doning som kan holde hverdagslogistikken i gang. Visst er jeg tilhenger av kollektivtrafikk, og tar mer buss enn noen gang før. Men bil må man ha, så enkelt er det.

Den siste uka har vi kjørt tre lånebiler fra forhandler. En av dem blir sannsynligvis vår fra og med neste uke. Hvilken vites ei. Å kjøpe bil er aldri gøy. Å kjøpe bil fordi man MÅ er noe dritt! Verst av alt er tapet av drømmer. For selv om vi ikke kjøper ny bil denne gangen, koster det en slant eller to for en familiebil av en viss størrelse og standard. Her vinkes det farvel til oppussing, møbelshopping, og hyttedrømmen blir enda mer uoppnåelig enn før. Jeg kan komme på ganske masse jeg heller ville ha brukt et par hundre tusen kroner på enn en bil, for å si det sånn!

Ja ja, i mitt neste liv skal jeg bli rik. Jeg skal slå meg inn på en karriere i bilbransjen, nemlig. Spesialfeltet blir startkranser. Der ligger pengene, det har jeg skjønt.

Illustrasjonsfoto: http://Shutterstock.com/Andrey_Popov

2 Comments