Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Politisk aktive damer med megafoner

Altfor mange kvinner lar vær å engasjere seg. Sånn kan vi ikke ha det. Skal vi påvirke politikk og næringsliv må vi tørre å ta plass.

Jeg har allerede annonsert at valgnederlaget til Hillary Clinton fikk en litt uventet konsekvens for mitt eget vedkommende. Eller helt uventet var det vel ikke. Jeg har tenkt på det lenge, å engasjere meg sterkere politisk. Trumps valgseier var det som skulle til for å dra fingeren ut. Jeg er nå medlem av et politisk parti for første gang i mitt liv. Valget falt på Venstre.

Betyr det at jeg har full kontroll på Venstres politikk? Eller på politikken til de andre partiene her på berget? På ingen måte. Men jeg har satt meg godt nok inn i de sakene som betyr mest for meg, til at jeg har turt å ta et valg. Jeg forventer stupbratt læringskurve, men er inneforstått med at jeg aldri kommer til å lære alt. Og det er ok. For her tror jeg litt av utfordringen ligger. Vi kvinner vil helst ha full oversikt før vi uttaler oss. Vi liker ikke å ta risiko, enten det er i aksjemarkedet eller på det personlige plan. Derfor sier vi i større grad enn menn nei når vi blir invitert ut av komfortsonen. Bidra i en diskusjon om et tema jeg tilfeldigvis kan både ut og inn? Nei takk. Tenk om jeg blir parkert?

Etter valgsjokket i USA har det vært skrevet artikler og kronikker herfra til evigheten om hvorfor det gikk som det gikk. En av kronikkene i Huffington Post traff meg midt i magen. Want to honor Hillary Clinton? Stop hiding and speak up. Undertittelen er minst like treffende. 

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Skribent K. S. Wiswell forteller om da hun for første gang i sitt liv engasjerte seg i en politisk kampanje. Hun var aktiv på ulike måter, blant annet i sosiale medier. Ved å dele opplevde hun at samtalen vokste. Flere engasjerte seg. Det samme har jeg gjort. Da jeg fikk velkomstpakken fra Venstre i posten, delte jeg et bilde av denne på Instagram. Kort tid etter fikk jeg en hyggelig direktemelding på Facebook fra ei dyktig tromsødame som fortalte at hun også hadde gått med tanker om å melde seg inn i Venstre lenge, og at nå hadde hun gjort det. Noe så inspirerende! Engasjement avler engasjement. Sammen blir vi sterkere.

En annen positiv bivirkning av økt engasjement er økt kunnskap. Wiswell skriver at hun gjennom sin aktivitet i Clinton-kampanjen, ble utfordret til å forsvare sitt politiske standpunkt. Dermed satte hun seg godt inn i aktuelle saker, som igjen gjorde henne i stand til å ta veloverveide valg. Det samme opplever jeg gjennom min aktivitet i sosiale medier. Da jeg startet denne bloggen høsten 2010 pekte jeg på tre grunner til at jeg ville blogge. En av grunnene er at blogging er lærerikt. Jeg lærer av å skrive, og lærer samtidig mye om meg selv i møte med andre mennesker på nett. Du trenger ikke å blogge for å oppleve denne effekten. Delta i samtalen. På Facebook for eksempel. Visst er det skummelt å trykke på publiser-knappen. Jeg er livredd nesten hver gang. Men igjen:

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Oppfordringen er herved gitt. Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/pixelrain

 

5 Comments

Nu jävlar, skrur jeg opp det politiske engasjementet!

Politisk engasjement illustrert med mikrofon på demonstrasjon.

Donald Trump blir USAs 45. president. Sånt får konsekvenser, også på det personlige plan. Jeg har for første gang i mitt liv meldt meg inn i et politisk parti.

Jeg startet uka på konferansen Agenda Nord-Norge i Alta, hvor jeg hadde gleden av å høre på utenriksminister Børge Brende, NHO-leder Kristin Skogen Lund, og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, for å nevne noen. To spennende dager, med massivt input både av den politiske, faglige og kulturelle sorten.

I løpet av konferansens første dag snakket jeg og damen jeg satt sammen med om politikk. For hadde det ikke vært givende å engasjere seg sterkere politisk? Jo, vi var enig om det. Utfordringen er partiene. Det er jo klin umulig å finne ett parti som funker i alle saker! Vi konkluderte raskt med at engasjement er bra, men at man fint kan engasjere seg uten å ta den helt ut og bli medlem av et politisk parti.

Så kom 9. november. Valgdagen i USA. Da jeg la meg i går mente forståsegpåerne fortsatt at Hillary lå best an i kampen om presidentskapet. Da jeg sto opp i dag var virkeligheten en helt annen. Donald Trump blir USAs neste president. For meg er det uforståelig at noen kan trykke en mann som Trump til sitt bryst. Holdningene hans er på kollisjonskurs med alt jeg står for. Jeg syns det er trist, noe jeg også ga uttrykk for på Facebook med statusen:

Man mister litt troen på menneskeheten.

Men valget av Trump er en reaksjon. Fra mennesker hvis hverdag vi ikke kjenner. Avmakten de føler er reell. Politikerforakten enorm. I stedet for å avskrive Trump-velgerne som idioter, er det kanskje klokere å prøve å forstå? Hvor kommer hatet fra? Forakten?

Politikerforakt er ingen fremmed følelse for undertegnede. Senest i sommer skrev jeg om en sak fra min egen bydel som resulterte i et spontant ønske om å be tromsøpolitikerne dra dit pepperen gror. Men jeg har bestemt meg for å gi dem en ny sjanse. Fremover skal jeg i større grad prøve å forstå det politiske spillet. Dekode det byråkratiske pjattet. For det kommer nye valg, også her hjemme. Mye står på spill. Og Hillary Clinton sa det så godt da hun talte til amerikanerne etter dagens nederlag:

[…] never stop believing that fighting for what is right is worth it.

Mitt første steg på veien mot et sterkere politisk engasjement, er å melde meg inn i et politisk parti. Som sagt, så gjort. Så vil tiden vise hva det blir til fremover. Om ikke annet kan jeg vel plage følgerne mine i sosiale medier med flere blogginnlegg fremover? Watch out!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/Wellphoto

0 Comments

Takk og pris, der var september over!

shutterstock_postitlapper_1200x628

Det er den samme historien hvert eneste år. September kommer med et smell – og fortsetter i den samme sinnsyke tralten i 30 dager til ende. Alle som har barn vet hva jeg snakker om. I september er det foreldremøter overalt. Onsdag denne uka hadde vi ikke mindre enn to foreldremøter samtidig, for to ulike trinn på skolen. Heldigvis er vi to voksne i familien, så vi kunne stille på hvert våre møte og vise ansikt begge steder. Selv viste jeg ansikt så til de grader i mitt møte at jeg gikk ut med tittelen klassekontakt, og sa samtidig ja til å være en av fire som skal jobbe med klasseturen til de unge håpefulle inneværende skoleår. Sånn går det når man ikke klarer å sitte stille og bivåne den kleine øvelsen der voksne mennesker utkonkurrerer hverandre i å kikke ned i gulvet og holde heeelt kjeft straks spørsmålet om klassekontakt og valg av FAU-representant kommer på bordet. Så da meldte jeg meg, selv om jeg var klassekontakt for dattera på det aktuelle trinnet da hun gikk i 1. og 2. klasse. Det var på en annen skole, så det teller liksom ikke.

Da foreldremøtene var over, dro vi videre på fotballkamp. Heldigvis var det hjemmekamp, så det tok cirka to minutter å forflytte seg fra skolen til banen hvor kampen var godt i gang. Vi gikk mange foreldre i flokk. September er galskap for flere enn oss. Onsdagens kamp var vår fjerde kamp denne uka. Sånn blir det når man har tre jenter som spiller. Fire kamper er tross alt overkommelig. To uker tidligere var tallet seks. Pluss at det var foreldremøte på to av fotballagene. Og åpen dag på skolen, samme ettermiddagen som både jeg og mannen var i Oslo i forbindelse med jobb. Heldigvis syns både jeg og mannen at det er fryktelig artig med den fotballen, så vi klager ikke så høyt. Et lite hjertesukk en sjelden gang syns jeg likevel må være greit. Nå kjenner jeg dessuten at det er helt ok at fotballsesongen er over. Så rekker vi å puste litt før det braker løs med turneringer og futsal og det som hører høsten og vinteren til.

Hva mer har vi gjort i september? Jo, jeg nevnte jobbreiser. Vi har feiret to bursdager i heimen. Den ene var en utsatt feiring for den eldste arvingen. Hun kom til verden midt i fellesferien, nemlig. Juli-bursdager er vanskelig Folk er jo ikke hjemme! Så da blir det september-feiring i stedet. Det kunne jo ha vært august-feiring, jeg ser den. Noterer bak øret til neste år.

Den siste september-utfordringa for undertegnede ventet torsdag denne uka. Da holdt jeg foredrag på en studentkonferanse her i byen. Med rundt 500 tilhørere i salen. Man kan bli svimmel av mindre. Jeg gleda meg lenge. Tema for konferansen var «Ut av komfortsonen», som jeg syns er kjempeviktig. Men etter hvert som dagen krøp nærmere og nærmere, kom nervene tettere og tettere på. Men jeg gjennomførte, og det helt uten å besvime. Som må karakteriseres som en bragd, gitt at Espen Lind sto på den samme scenen bare noen timer tidligere. I forberedelsene til foredraget fikk jeg tips om et bra sitat fra en kollega av meg. Et veldig passende sitat, et jeg skal dra frem ved mang en passende anledning heretter. Hun hadde funnet det på Instagram-kontoen @25park, og det lyder sånn:

Do your best – then let the fuck go!

På tide å sette strek for dette september-oppgulpet. Yngstejenta skal på turn om en lite time. Halvannen time på tribunen i turnhallen venter. Når jeg kikker ut vinduet tenker jeg at det blir ren luksus. Halvannen time på fotballbanen i dette høljerenget hadde vært sååå mye kjipere.

0 Comments

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

6-åringen min begynte på turn i vinter. Lørdagsturn. Et strålende tilbud Tromsø turnforening gir til barn som står på venteliste til de ordinære partiene. Gjennom vinteren og våren har frøkna slått hjul, balansert på bommen, og prøvd seg i skranken. Vi voksne sitter på tribunen og skravler, mens vi innimellom passer på å gi tommelen opp til de ivrige gymnastene nede på golvet.

På en av de siste treningene før sommerferien, kom treneren plutselig løpende opp på tribunen mens hun holdt klassevenninna til jenta mi i handa. Mora gikk i møte, litt usikker på hva som var galt. Men treneren ville bare spørre om det var greit at jenta fikk prøve seg på treninga til partiet som trente i den andre enden av hallen. Miniaspirantene. Et parti satt sammen av de beste jentene i aldersgruppen 6-9 år.

I turn håndplukkes barna som har kommet lengst, til egne partier. De får betydelig flere treningstimer i uka, med andre trenere og en annen intensitet. Hadde det samme skjedd i fotballen, hadde det blitt et ramaskrik uten sidestykke. Som fotballmamma hadde jeg straks og med en gang sendt en ilter e-post til klubben, for sånn forskjellsbehandling går da virkelig ikke an! Eller?

Jo, det gjør det. Barn aksepterer forskjeller, bare de får dem forklart. 6-åringen min syns ikke det er det minste rart at hun ikke får trene sammen med klassevenninna fremover. Hun forstår at venninna er kommet lengre enn henne, og kan være med på andre øvelser i turnhallen. Jeg klager heller ikke, enda så unorsk dette er. For jenta mi får et tilbud hun trives med, tilpasset hennes nivå.

Som så mange andre har også jeg latt meg begeistre av Islands triumf i årets fotball-EM. For en moral, for en innsats, for et lag! Hva er det de gjør på sagaøya, som skaper resultater som dette? Skal vi tro de mange avisartiklene om temaet handler det om forskjeller allerede i barnefotballen. Lillestrøms assistenttrener og fysiske trener, islendingen Siggi Eyjolfsson, trekker frem nettopp differensiering som et suksesskriterium. Differensiering og hospitering. På fotballtreneren.no  kan vi lese:

Det handler alltid om å utvikle de spillerne du har. Vi må utvikle alle, ikke bare de beste. Det er fokus på coaching av alle, ikke bare noen. Samtidig står differensiering og hospitering sentralt. De beste flyttes opp og gis nye utfordringer på nivået over. De beste jentene trener med guttene, og alle oppfordres om å trene ekstra på egen hånd.

Hva vil jeg med dette innlegget? Ta til orde for topping i fotballen allerede fra 6-årsalderen? Overhodet ikke. Differensiering derimot må vi tørre å snakke om. Ikke først og fremst for å sikre rekrutteringen til det norske landslaget, men for å gi alle barn utfordringer tilpasset egne ferdigheter og motivasjon. Særlig gjelder dette ved overgangen til ungdomsfotballen. Nå vil mange arrestere meg og si at dette allerede er hensyntatt i ungdomsfotballens bestemmelser. Jo, det stemmer. På papiret er det lov med både topping og differensiert spilletid i ungdomsfotballen. I praksis er det den slags som gir grobunn for iltre avisinnlegg om elitisme i fotballen.

Anbefaler for øvrig dette innlegget av en spillerutvikler i Vestfold, om forskjellen på topping og differensiering, og avslutter med et sitat om hva differensiering egentlig er:

Du setter sammen spillere med utgangspunkt i ferdigheter og holdninger hvor alle er like mye verdt. Årgangstrening sikrer at venner trener sammen. God differensiering er gjensidig avhengig av klubborganisering og den gode treneren på feltet.

Noen enkel debatt er dette på ingen måte. Meningene er mange og delte. Ingen sitter på fasiten, aller minst jeg. Men at vi har mye å lære av islendingene, det er jeg sikker på. Likhetsprinsippet som råder i norsk barne- og ungdomsfotball er neppe det eneste saliggjørende.

Illustrasjonsfoto: Mikkel Bigandts/Shutterstock

2 Comments

Gymsalen på Storelva – politikerforakten når nye høyder!

shutterstock_spade_1200px

Politikerforakten nådde akkurat nye høyder for mitt vedkommende. Hvorfor? Jo, jeg leste nettopp nyheten om at gymsalen på Storelva skole står i fare for å bli utsatt enda en gang. Er det mulig?

I november 2013 troppet daværende byråd for utdanning Anna Amdal Fyhn opp på skolen med gladnyheten om at kommunen hadde funnet midler til en ny flerbrukshall på Storelva. Jubelen sto i taket! Storelva skole er kommunens tredje største skole, og visstnok den eneste i kommunen som fortsatt står uten gymsal. Gymfasilitetene som tilbys de i overkant av 400 elevene er mildt sagt elendige! Men nå skulle det endelig bli andre boller. Hallen, som var budsjettert til 35 millioner kroner, skulle stå ferdig i 2015. Smak på det. 2015, altså!

Men gleden ble kortvarig. Sommeren 2014 kom kontrabeskjeden. Kommunen fant ikke prosjektleder. Her dro de altså alle elevene ut i skolegården for å overbringe gladnyheten, bare for å dra i bremsene et halvt år etterpå. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. I mai 2015 lanserte daværende byråd nye planer for hallen på Storelva. Det var altså ikke måte på hvor flott den hallen skulle bli! Budsjettet var doblet. 70 millioner lå på bordet. – Vi har kvalitetssikret planene økonomisk, og ekstrafunksjonene vi får i flerbrukshallen er med på at vi sparer penger, og får inntekter, sa finansbyråden til iTromsø.

Det stemte visst ikke helt. I dag skriver samme avis at en gjennomgang av anbudene viser at prosjektet vil bli langt dyrere enn planlagt. Hallen står altså i fare for å bli utsatt. Igjen!

Rektor sier til avisa at hun ser to alternativer. Enten må det bevilges mer penger, eller prosjektet må nedskaleres slik at det er gjennomførbart. Gymsalen må prioriteres. Jeg er så enig! Blir det en hall uten fasiliteter som bibliotek og kafé, er det helt greit. Samtidig syns jeg jo det er komisk at man har gått fra en hall til 35 millioner, via 70 millioner med all verdens ekstrafasiliteter, til nå – ja, hvem vet hva vi lander på. Blir det hall noen gang, egentlig? Eller må elevene på Storelva ta til takke med kummerlige forhold i en kald fotballhall i uoverskuelig fremtid? Ja ja, vi har heldigvis mye fin natur her på Kvaløya. For det blir mye utegym, også de nærmeste årene.

Kjære politikere, hva er greia med å love og lyge? Går det i det minste an å ta noen forbehold, i stedet for å stå foran 400 unger og love dem en hall som viste seg å være intet annet enn en ønskedrøm? Kommunen burde snarest sende en representant til skolen for å overlevere en uforbeholden beklagelse.

Gymsalen på Storelva er blitt rene X-files-episoden: Du tror det ikke før du får se det. Se å få den spaden i jorda, og det litt brennkvikt!

0 Comments

Omgangssjuka fra helv***!

shutterstock_omgangssjuka-1200x628

Jøye meg, jeg trengte den bloggutfordringa for å skrive, gitt. Etter at den var ferdig har jeg ikke skrevet et eneste innlegg. Og det har snart gått en måned. Tragisk. Ja ja, jeg får benytta anledninga nå da, siden jeg uansett ligger på sofaen som et slakt.

Natt til i går var helv**** løst i denne skrotten. Innvollene slo krøll på seg, og alt var bare galt. Jeg våknet kl. 3.15, og kjente umiddelbart hva som var i gjære. Omgangssjuka! Det var bare å karre seg ned på do – og der ble jeg ei stund. Mellom runde 1 og 2 lå jeg i fosterstilling på badegulvet. Ingen vits i å gå tilbake til senga. Etter runde 2 klarte jeg å karre meg opp trappa, og velte legemet over ende på sofaen. Der lå jeg i nesten et døgn, bare avbrutt av hyppige dobesøk. Jeg trodde jeg skulle krepere! Du vet når du sitter på do med bøtta i fanget, og dør i alle retninger? Ja ja, too much information, jeg vet. Det var det 13-åringen min sa til meg også, da jeg klagde min nød til henne.

I dag har jeg fått i meg både mat og drikke, og er i stand til å bevege meg over gulvet uten at beina svikter. Energinivået er fortsatt labert, men jeg er definitivt på bedringens vei. Godt er det, for jeg har litt å ta igjen. Jeg hadde satt av tid til å få gjort unna en masse på kontoret i går. To do-lista var linet opp, og jeg var klar til å huke av x antall punkter i løpet av dagen. Alle planer utgikk med glans! Jeg priser meg lykkelig for at både jeg og ungene har vært lite syk de siste årene. Sykdom er lite forenelig med gründertilværelsen. Får man ikke oppgavene gjort, kan man heller ikke sende faktura. Sånn er det bare.

En ting skal omgangssjuka ha, sånn til forskjell fra for eksempel forkjølelse og influensa og annen lort. Den går relativt fort over. For min del gikk det foregående døgnet rett i dass – bokstavelig talt. Dagen i dag skal benyttes til gradvis å komme til hektene igjen. Og i morgen, da er jeg fit for fight igjen!

Illustrasjonsfoto: michaelheim/Shutterstock

0 Comments

En bloggutfordring oppsummert

shutterstock_blog-1200x628

Jeg tror ikke jeg skjønte helt hva jeg gapte over, da jeg heiv meg med på bloggutfordringa til Bergljot. Ett innlegg hver dag i 30 dager er mye! Når man i tillegg mister oversikten underveis, og ender opp med 32 innlegg – da er det litt i overkant. Det har vært heftig. For det er ikke hver dag jeg har hatt verken tid eller lyst til å skrive. Men det var viktig for meg å gjennomføre, og det har jeg gjort. Det er jeg faktisk litt stolt av.

Selv om det har vært heftig, har det også vært utrolig lærerikt. Har jeg vært tom for ideer har jeg måttet vrenge hjernen for å finne på noe. Akkurat det har vært spesielt nyttig. Nå skal jeg være den første til å innrømme at kvaliteten på innleggene har variert. Men å øve seg på å senke terskelen er en god ting, tenker jeg. Et innlegg må ikke være perfekt for at jeg skal tørre å trykke på «Publiser»-knappen. Jeg har også fått masse god skrivetrening, og det er alltid bra.

Da Bergljot oppsummerte sin bloggutfordring i går, presenterte hun blant annet de fem mest populære innleggene fra perioden. Her er mine:

  1. Påskeegg-bonanza på Facebook – hvorfor deler du egentlig? 
  2. Et mammahjerte renner over
  3. Jeg klarte det! 
  4. Vi har alle vårt
  5. Har du et filter i sosiale medier? 

Stor takk til alle som har fulgt meg på ferden. For alle likes, kommentarer og delinger på Facebook. Det har vært gøy, men nå er det slutt. Fremover skal jeg blogge når jeg har lyst og anledning. Det blir ikke daglig, men det blir heller ikke kvartalsvis. En gang i uka kan kanskje være en grei ambisjon?

0 Comments

Den vanskelige foreldrerollen

shutterstock_depressed-girl-1200px

I lunsjen i dag snakket vi om NRK-programmet Jeg mot meg, hvor åtte unge mennesker med psykiske utfordringer møtes til samtaleterapi med en psykolog, i et forsøk på å få orden på livene sine. Jeg har ikke sett programmet selv, men av samtalen i dag var det særlig fortellingen om ei ung jente som stiller så skyhøye krav til seg selv at hun rett og slett blir syk av det, som gjorde inntrykk på meg.

I Facebook-feeden min i ettermiddag fikk jeg opp en kronikk helseminister Bent Høie har skrevet på NRK Ytring, om nettopp Jeg mot meg og psykisk helse blant barn og unge. Han skriver:

Da jeg var ung fikk vi beskjed om å bli noe. Unge i dag får beskjed om at de kan bli hva som helst. Det kan være en tung bør å bære.

Jeg må innrømme at det hugger litt til i mammahjertet. Bidrar jeg til dette forventningspresset gjennom å utfordre damer – og jenter – til å tørre mer? Sier jeg da at en vanlig jobb ikke duger, at det jeg har gjort med å starte egen bedrift liksom er det eneste saliggjørende? Jeg håper ikke det. Visst ønsker jeg å bidra til at flere damer tør å realisere drømmen, men ikke for enhver pris. Og uansett om drømmen er å starte for seg selv, søke på drømmejobben som plutselig ble utlyst, eller ta permisjon fra jobben for å prøve noe helt nytt.

Som mor til tre jenter er dette et tema som berører meg. Samtidig som jeg vil fortelle jentene mine at de kan nå de målene de setter seg, er jeg opptatt av at de må velge noe de har lyst til. Noe som gir dem en opplevelse av mestring og glede. Noe de kan trives med, på sine egne premisser. Vi som foreldre skal ikke legge noen føringer, ei heller samfunnet rundt.

Det er jammen ikke lett å være mor og vite hvordan man skal motivere, uten å legge press på de unge håpefulle. Jeg tror likevel vi kommer langt med litt sunn fornuft og vissheten om at vi gjør vårt beste. For det gjør jeg.

Illustrasjonsfoto: Tanechka/Shutterstock

1 Comment

Vårstemning, my ass!

vaarstemningmyass

Dagen i dag startet så bra. Morgenen her hjemme forløp helt uten panisk stress og tilløp til kriser, til tross for at mannen hadde morgenvakt, og det dermed var opp til meg å få avviklet morgenrutinene i Familien AS aldeles alene. Etter å ha levert en blid førsteklassing på SFO, steg humøret ytterligere da jeg registrerte at det var lite kø i trafikken. Dermed var jeg på jobb ikke bare tidsnok, men til og med noen minutter før strengt tatt nødvendig. Jeg hadde en produktiv arbeidsdag, og en fin ettermiddag her hjemme. Men nå i kveld har jeg altså surnet. Perfekt utgangspunkt for et blogginnlegg – NOT!

Jeg mistenker at jeg har fått et akutt tilfelle av værsjuka. Den gode vårstemninga som har preget Tromsø den siste tida, er nemlig borte som dugg for solen. Eller solen, hvorfor snakker jeg om den? Den ser vi ikke noe til akkurat nå. Snø derimot? Ja, den laver ned. Nå tviler jeg på at denne snøen legger seg da, men likevel. Dette været bidrar ikke akkurat til at det som ligger der allerede forsvinner. Og jeg vil at det skal forsvinne, litt brennkvikt. Nok vinter nå.

Nuvel, jeg vet jo hvor jeg bor. Så jeg skal ikke klage. Tvert imot har vi hatt finere vårdager nå i april enn jeg tror vi egentlig har lov til å drømme om. Det har tint enormt bare siden påske. Men mye vil ha mer, og jeg, jeg er klar for vår, sommer og bikini! Eller stryk sistnevnte. Bikini, not so much…

0 Comments

Hjerteinfarkt-helg!

karusellop

Jeg har vært på nippet til å få hjerteinfarkt ved flere anledninger i løpet av helga. Og det er sportslige begivenheter som er årsaken. Ikke at jeg har vært så sporty selv. Eller jeg løp mitt første løp i Tromsøkarusellen i dag, det skal jeg ha! Det var så tungt at jeg trodde jeg skulle krekes underveis, enda jeg løp bare 5 kilometer, ikke 10. En kombinasjon av latskap gjennom vinteren, og forkjølelse den siste uka får ta skylda.

Jeg gikk optimistisk ut fra start, og løp på 5:45 den første kilometeren. Deretter var det bom stopp. Jeg kom meg ikke under 6:00, som er mila på timen-tempo, en eneste kilometer derfra og inn mot mål. Men jeg kom i mål! Og enda viktigere, jeg stilte til start. Det er nok av løpere som lar vær å stille til start når de ikke har formen inne, og må ta til takke med tider som ligger langt unna pers. Dørstokkmila–mammablogger 0–1.

At det nesten ble hjerteinfarkt på dagens løp er min egen feil. Må skjerpings til på treningsfronten, ja. Men eldstejenta og hennes lagvenninner på fotballbanen må ta sin del av skylda for at jeg har holdt på å stryke med opptil flere ganger i løpet av helga. I går spilte de to kamper i innledende runder i vinterserien. Jammen vant de begge kampene – mye takket være mødre som hoppet og skrek på sidelinja, det er jeg sikker på! Dermed blir det sluttspill neste helg. Huhei, hvor det går!

I dag spilte jentene turnering på hjemmebane. De er mange i troppen, og stilte derfor med to lag i turneringa. Det ene laget kom til finalen, det andre til bronsefinalen. Himmel og hav, noe så spennende har jeg sjeldent vært borti! Bronsefinale-laget hentet seieren hjem, finalen endte med knepent tap 2–3. Innsatsen var upåklagelig! Sølv og bronse til troppen, det er stas! Heia våre jenter! En herlig gjeng! Men jeg syns de kan ta litt mer hensyn til sine gamle foreldre på sidelinja, og slutte å gjøre kampene så innmari spennende.

Mandag og ny uke i morgen. Måtte den bli like strålende som helga har vært!

0 Comments