Sjit helvedes bilen

shutterstock-338967107-bil-havari-kvinne-1200x630.jpg

Jeg hater, hater, HATER å bruke penger på bil. Når jeg nå må kjøpe ny bil fordi skiten vi kjøpte NY for 9 år siden ikke vil starte, da blir jeg sur! 

Husker du historien om Anton Sjåbakken fra Kåfjord, som i 1949 skrev et rasende brev til Kåfjord byggekontor fordi de krevde 2700 kroner for materialene han hadde brukt for å bygge seg en bolig etter krigen? Brevet kan du lese i all sin prakt på NRKs nettsider, men la meg sitere litt.

Og de kan kome hvad dagen som helst, og ta den sjit helvedes kåken for jeg vil ikke noe gauking av finnmarks-kontor. […] Aldri helved jeg går med at betale 2700 for det kåken.

Litt sånn følte jeg det da verkstedet fortalte hva de skulle ha for å fikse bilen vår, som vi kjøpte ny fra forhandler i 2008.

For å begynne på begynnelsen. For en ukes tid siden kunne mannen fortelle at han hadde hørt en ulyd da han skulle starte bilen. Etter litt krangling starten den likevel, og vi – eller i alle fall jeg – pustet lettet ut. Da jeg kort tid etterpå skulle ut og kjøre startet bilen så lett som bare det. Jeg slo meg til ro med at det var mannen, ikke bilen, det var noe galt med. Hvor vanskelig kan det være å vri om tenningsnøkkelen, og få motoren i gang, liksom?

Men nei, det var bilskiten. Lørdag for en uke siden var det over og ut. Vi satte oss i bilen for å kjøre til fotballkamp (som vanlig), og det var ikke antydning til at den skulle starte. I stedet harket og bar den seg så hele nabolaget spisset ørene. Vi ante uråd.

Mannen tok ansvar, og fikk bilen fraktet til verksted. De fortalte at det sikkert var startmotoren, og vi ble forespeilet en reparasjon til rundt 10 000 kroner. Jeg ringte forsikringsselskapet for å skaffe leiebil (vi har da toppdekning, må vite), men hva kunne de fortelle? Jo, motor- og maskinskader dekkes ikke på biler eldre enn 8 år. Du fikk med deg at vår er 9 år? Nettopp. Ingen leiebil på oss.

Hva skjedde så? Jo, verkstedet tok kontakt, og kunne fortelle at det slett ikke var startmotoren som var kaputt. Det var startKRANSEN. Ka farsken, har jeg kjørt rundt med en krans under panseret i alle disse årene? Nuvel, startkransen og noe annet dill var gåen, og det ble ikke billig. Vet du hva de skulle ha for å fikse skiten? 44 000 kroner! Jeg gjentar: Førtifiretusenkroner! Føkk, føkk, føkk!

Hva gjør man da? Når man plutselig må ut med 10 prosent av nybilprisen for å få en 9 år gammel bil til å starte? Man driter i hele reparasjonen, og iverksetter straks og med en gang jakten på en ny doning som kan holde hverdagslogistikken i gang. Visst er jeg tilhenger av kollektivtrafikk, og tar mer buss enn noen gang før. Men bil må man ha, så enkelt er det.

Den siste uka har vi kjørt tre lånebiler fra forhandler. En av dem blir sannsynligvis vår fra og med neste uke. Hvilken vites ei. Å kjøpe bil er aldri gøy. Å kjøpe bil fordi man MÅ er noe dritt! Verst av alt er tapet av drømmer. For selv om vi ikke kjøper ny bil denne gangen, koster det en slant eller to for en familiebil av en viss størrelse og standard. Her vinkes det farvel til oppussing, møbelshopping, og hyttedrømmen blir enda mer uoppnåelig enn før. Jeg kan komme på ganske masse jeg heller ville ha brukt et par hundre tusen kroner på enn en bil, for å si det sånn!

Ja ja, i mitt neste liv skal jeg bli rik. Jeg skal slå meg inn på en karriere i bilbransjen, nemlig. Spesialfeltet blir startkranser. Der ligger pengene, det har jeg skjønt.

Illustrasjonsfoto: http://Shutterstock.com/Andrey_Popov

2 Comments

Fotballsommer

fotball-gaute-bruvik

Livet som fotballmamma har sine fordeler. Og ulemper. En fordel (?) er at sommerferiene blir forutsigbare. Vi reiser på fotballturneringer. I flertall. 

Årets fotballsommer begynte tidlig. Vi snakker mer fotballvår. Laget til 12-åringen var i Narvik på Funn cup i slutten av mai. Ei kjempefin turnering, anbefales på det varmeste. Dette er vel tredje året på rad at jentene er der. Det var dog første året at jeg ikke lå på klasserom med laget. Jeg og gubbelure bodde på hotell. For en luksus! Hotellfrokost og sene kvelder i skybaren gruser tilværelsen på luftmadrass. Frister definitivt til gjentakelse. Faktisk har vi allerede booket hotell også til neste års Funn cup, i tilfelle rottefelle. Hvis laget likevel ikke skal dit, avbestiller vi bare. Ikke verre enn det.

I slutten av juni ventet neste turnering. Både 12- og 14-åringen deltok på Piteå Summer Games. Og mor var tilbake på klasserommet. Ikke på luftmadrass. Nei, jeg rullet sammen en skumgummimadrass og tok med. Kvinner på 40+ takler ikke livet på luftmadrass lenger. De er onde. Og de knirker! Luftmadrassene altså, ikke kvinnene… Mannen bodde sammen med laget til eldste. Ei hektisk, men veldig artig helg.

Vi var kanonheldig med været i Piteå, og vandret rundt i shorts og t-skjorte tre dager til ende. Sånt varmer et litt frossent Tromsø-hjerte, og gjør turneringsopplevelsen sååå mye bedre. At laget til eldstejenta gikk hen og vant hele skiten, varmet enda mer. Mammahjertet hoppet over noen slag underveis i finalen, og rant aldeles over da seieren var et faktum.

Snart venter enda ei turnering. Om noen dager reiser vi med laget til eldstejenta til Gothia cup i Gøteborg. Vi drar hele familien. Dette blir ferien vår. Vi har leid leilighet via Airbnb, og gleder oss maks. Yngste fikk et aldri så lite sjokk da det gikk opp for henne at det ikke er noen badeferie som venter. Må nok hoste opp et badeland i Gøteborg for å kompensere. Det blir mange timer på sidelinja for hennes del. Men hun lider ingen nød. Fotballbaner er velegnede arenaer for et turntriks eller to. God knall.

Også i august skal vi på turnering. Da skal 12-åringen og noen av hennes lagvenninner gjestespille for klubbens 13-årslag i Altaturneringa. Også Altaturneringa kjenner vi godt. Eldste har deltatt der tre ganger. I likhet med Funn cup er dette ei turnering vi varmt anbefaler. Jeg blir så imponert over det de får til i Narvik og Alta, for ikke å snakke om i Piteå. De lager store turneringer hvor anlegg over hele byen tas i bruk. Her i byen skal hver eneste klubb ha sin egen lille bøtteturnering. Kan ikke sammenlignes.

Og sånn går nå sommermånedene. Med den ene turneringa etter den andre. Heldigvis liker vi fotball da, og blir mer enn gjerne med dit ferden går. Samtidig kjenner jeg at det er helt greit at yngste har valgt turn i stedet for fotball. Miljøskifte er ikke så dumt. Nye erfaringer venter. Nye reiser, nye bekjentskaper.

En ting er sikkert: Det blir aldri kjedelig når man har tre aktive unger å følge opp. Hektisk, men artig. Hva vi voksne skal ta oss til den dagen vi ikke skal se fotballkamper flere dager i uka lenger, vet ikke jeg. Vi får lage en heiagjeng som reiser rundt på random fotballkamper i aldersbestemte klasser i Tromsø-regionen, og lage liv. Heia fotballen!

Foto: Gaute Bruvik, Kodiak Photography og pappa på IF Fløya

 

2 Comments

Vi må snakke om booty og botox

Booty building

Småbarnsmødre drar på treningssenteret for å bygge booty, og til tannlegen for å ta botox. Hvilke forbilder er vi for dagens unge?  

I går leste jeg om programmet Petre sjekker ut, hvor Leo Ajkic snakker med unge om det de er opptatt av. Som rumper. For det er booty som gjelder nå.

– Nå skal alle ha en big booty. Det er den nye greia. Jeg synes det er litt deilig fordi jeg har ikke følt at det har vært populært å se ut som meg før, sier ungjenta Chiku Msombeli i samtale med Ajkic.

Hun forteller at hun har fått bedre selvtillit nå som det er in med store lår og stor rumpe.

Vi har alle kjent på det, både i ungdommen og som voksne. Kroppspresset. Lårene er for store, puppene for små. Og muffinsmagen? Hjelpes! Som voksne burde vi i større grad klare å se forbi det ytre, og heller fokusere på andre verdier. Eller i det minste unngå å bidra til et enda større kroppspress, selv om vi i vårt stille sinn kanskje forbanner skrottens innbilte feil og mangler. Men den gang ei.

I det omtalte Petre-programmet møter Ajkic personlige trenere som forteller at mange kvinner først og fremst vil ha hjelp til å trene rumpa. Unnskyld meg, men hva i svarte skal du med ei sterk rumpe? Skal du løfte noe med den? Bare den? Visst trenger jeg å stramme opp både her og der, rumpa også. Men den #bootybuildinga er da ikke målet i seg selv? Hva skjedde med betydningen av god fysisk og mental helse? Mer overskudd i hverdagen? Mestring? Nei, kropp er liksom det eneste saliggjørende.

Treningsbransjen må ta sin del av skylda. Mitt lokale treningssenter har en doning av en maskin stående i det ene hjørnet. Booty builder heter den. Av prinsipp kommer jeg aldri til å sette rumpa mi i den saken, selv om jeg sikkert hadde trengt det aldri så mye. Nylig lanserte senteret en ny gruppetime, hvor man trener styrke på mage, rumpe og lår. Helt uproblematisk, hadde det ikke vært for at timen markedsføres som booty-time. Jeg savner større bevissthet rundt begrepsbruken i en bransje som appellerer til mange unge. Hva er det vi er opptatt av?

Botox! Det er vi opptatt av. Eller i alle fall mer opptatt av enn før. Jeg leste nylig en avisartikkel om en tannlege her i byen som nå tilbyr botox til sine pasienter. Rynker vil vi ikke ha! Æsj, så ekkelt med sånne naturlige endringer i huden. Unaturlige derimot takker vi gjerne ja til. Restylane i leppene for eksempel. Ikke bare skal vi ha fyldig rumpe, vi må ha fyldige lepper også? Og siden vi ikke kan bygge lepper på treningssenteret, fyller vi dem med gugge. Hva skjer med verden?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Anatoly Tiplyashin

0 Comments

Hurra for bompengeavtalen i Tromsø!

shutterstock-bomstasjon-556765351-1200x630

Visst er det kjipt å måtte betale bompenger. Alternativet er likevel enda kjipere. 

Jeg tok buss til jobb i dag. Jeg liker å ta buss. Da hører jeg på lydbok, eller jeg sniker til meg en 10-15 minutters dupp på vei til kontoret. Men innimellom – eller litt for ofte, vil jeg si – er bussturen en frustrerende affære. Som i dag. Da sto bussen og stanget sammen med bilene i den eviglange køen på Kvaløya, og brukte 50 minutter på ei strekning som ifølge ruta tar 25. Det er kjedelig, det. Hvis du i tillegg må stå ute og vente på en buss som aldri kommer, da rekker du å gå temmelig sur før ræva treffer kontorstolen.

Med morgenens busstur friskt i minne, var det med stor glede jeg leste dagens nyhet om et bredt bompengeforlik i Tromsø. Særlig var det ett av punktene i avtalen som lyste mot meg i all sin prakt: Kollektivfelt helt til Eidkjosen tidlig i perioden. Nå begynner vi å snakke gulrøtter. Hurra! Dette kommer til å gi en helt ny busshverdag for alle som bor på Kvaløya. Måtte det samme gjelde også i de andre bydelene.

Jeg syns også det er gledelig at taksten for en passering utenom rushtida er satt ned fra de foreslåtte 15 kronene til 10 kroner. Jeg forstår at det må koste sin kronasje i rushtida, gitt at det å redusere køen er et uttalt mål. Men hva med alle småbarnsforeldrene som skal kjøre ungene på aktiviteter utenom egen bydel på ettermiddags- og kveldstid? 2 av våre 3 barn har aktivitetene sine i en annen bydel, nærmere bestemt på Tromsøya. 6 av 7 dager i uka kjører vi dem til og fra trening. 10 kroner for en passering kan jeg leve med. Dessuten håper jeg jo at kollektivtilbudet på sikt blir så bra at i alle fall eldstejenta kan busse begge veier. Yngste får pent gjøre det samme når hun blir litt eldre, såfremt det er gjennomførbart. Per i dag er buss utelukket, da det som regel betyr 20-25 minutters venting i Gjæverbukta.

Joda, jeg ser at vi er heldig som har bare ett barn på SFO, og hun er attpåtil så stor at hun snart kan gå til og fra selv. Vi hadde blitt rammet på en helt annen måte om vi skulle levere flere i barnehage og SFO. Da er bil enklest. Men med hyppigere avganger, reduserte billettpriser, og kanskje til og med innfartsparkering for beboere utenfor byen, kan kanskje buss bli et reelt alternativ for flere? Jeg håper det. Mannen min kan nemlig ikke belage seg på buss i dag. Eller han gjør det innimellom, men det er et salig liv. Siden bussene korresponderer så dårlig bruker han lett nesten en time til jobb, en strekning på rundt 15 kilometer. Jeg håper bymiljøavtalen endrer på det, slik at hele familien kan busse mer de kommende årene.

Selv om vi kommer til å merke bompengene på familieøkonomien, velger jeg altså å være optimist. Jeg ser dessuten ingen gode argumenter for hvorfor vi i Tromsø skal slippe å bidra i form av brukerbetaling, mens andre byer må. Med denne avtalen i boks kan vi se fram til utbedring av veinettet, bedre tilrettelegging for gående og syklister, og ikke minst et bedre kollektivtilbud. Det heier jeg på! Derfor sier jeg hurra for bompengeavtalen i Tromsø!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / I´m friday

0 Comments

Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Politisk aktive damer med megafoner

Altfor mange kvinner lar vær å engasjere seg. Sånn kan vi ikke ha det. Skal vi påvirke politikk og næringsliv må vi tørre å ta plass.

Jeg har allerede annonsert at valgnederlaget til Hillary Clinton fikk en litt uventet konsekvens for mitt eget vedkommende. Eller helt uventet var det vel ikke. Jeg har tenkt på det lenge, å engasjere meg sterkere politisk. Trumps valgseier var det som skulle til for å dra fingeren ut. Jeg er nå medlem av et politisk parti for første gang i mitt liv. Valget falt på Venstre.

Betyr det at jeg har full kontroll på Venstres politikk? Eller på politikken til de andre partiene her på berget? På ingen måte. Men jeg har satt meg godt nok inn i de sakene som betyr mest for meg, til at jeg har turt å ta et valg. Jeg forventer stupbratt læringskurve, men er inneforstått med at jeg aldri kommer til å lære alt. Og det er ok. For her tror jeg litt av utfordringen ligger. Vi kvinner vil helst ha full oversikt før vi uttaler oss. Vi liker ikke å ta risiko, enten det er i aksjemarkedet eller på det personlige plan. Derfor sier vi i større grad enn menn nei når vi blir invitert ut av komfortsonen. Bidra i en diskusjon om et tema jeg tilfeldigvis kan både ut og inn? Nei takk. Tenk om jeg blir parkert?

Etter valgsjokket i USA har det vært skrevet artikler og kronikker herfra til evigheten om hvorfor det gikk som det gikk. En av kronikkene i Huffington Post traff meg midt i magen. Want to honor Hillary Clinton? Stop hiding and speak up. Undertittelen er minst like treffende. 

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Skribent K. S. Wiswell forteller om da hun for første gang i sitt liv engasjerte seg i en politisk kampanje. Hun var aktiv på ulike måter, blant annet i sosiale medier. Ved å dele opplevde hun at samtalen vokste. Flere engasjerte seg. Det samme har jeg gjort. Da jeg fikk velkomstpakken fra Venstre i posten, delte jeg et bilde av denne på Instagram. Kort tid etter fikk jeg en hyggelig direktemelding på Facebook fra ei dyktig tromsødame som fortalte at hun også hadde gått med tanker om å melde seg inn i Venstre lenge, og at nå hadde hun gjort det. Noe så inspirerende! Engasjement avler engasjement. Sammen blir vi sterkere.

En annen positiv bivirkning av økt engasjement er økt kunnskap. Wiswell skriver at hun gjennom sin aktivitet i Clinton-kampanjen, ble utfordret til å forsvare sitt politiske standpunkt. Dermed satte hun seg godt inn i aktuelle saker, som igjen gjorde henne i stand til å ta veloverveide valg. Det samme opplever jeg gjennom min aktivitet i sosiale medier. Da jeg startet denne bloggen høsten 2010 pekte jeg på tre grunner til at jeg ville blogge. En av grunnene er at blogging er lærerikt. Jeg lærer av å skrive, og lærer samtidig mye om meg selv i møte med andre mennesker på nett. Du trenger ikke å blogge for å oppleve denne effekten. Delta i samtalen. På Facebook for eksempel. Visst er det skummelt å trykke på publiser-knappen. Jeg er livredd nesten hver gang. Men igjen:

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Oppfordringen er herved gitt. Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/pixelrain

 

5 Comments