Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

6-åringen min begynte på turn i vinter. Lørdagsturn. Et strålende tilbud Tromsø turnforening gir til barn som står på venteliste til de ordinære partiene. Gjennom vinteren og våren har frøkna slått hjul, balansert på bommen, og prøvd seg i skranken. Vi voksne sitter på tribunen og skravler, mens vi innimellom passer på å gi tommelen opp til de ivrige gymnastene nede på golvet.

På en av de siste treningene før sommerferien, kom treneren plutselig løpende opp på tribunen mens hun holdt klassevenninna til jenta mi i handa. Mora gikk i møte, litt usikker på hva som var galt. Men treneren ville bare spørre om det var greit at jenta fikk prøve seg på treninga til partiet som trente i den andre enden av hallen. Miniaspirantene. Et parti satt sammen av de beste jentene i aldersgruppen 6-9 år.

I turn håndplukkes barna som har kommet lengst, til egne partier. De får betydelig flere treningstimer i uka, med andre trenere og en annen intensitet. Hadde det samme skjedd i fotballen, hadde det blitt et ramaskrik uten sidestykke. Som fotballmamma hadde jeg straks og med en gang sendt en ilter e-post til klubben, for sånn forskjellsbehandling går da virkelig ikke an! Eller?

Jo, det gjør det. Barn aksepterer forskjeller, bare de får dem forklart. 6-åringen min syns ikke det er det minste rart at hun ikke får trene sammen med klassevenninna fremover. Hun forstår at venninna er kommet lengre enn henne, og kan være med på andre øvelser i turnhallen. Jeg klager heller ikke, enda så unorsk dette er. For jenta mi får et tilbud hun trives med, tilpasset hennes nivå.

Som så mange andre har også jeg latt meg begeistre av Islands triumf i årets fotball-EM. For en moral, for en innsats, for et lag! Hva er det de gjør på sagaøya, som skaper resultater som dette? Skal vi tro de mange avisartiklene om temaet handler det om forskjeller allerede i barnefotballen. Lillestrøms assistenttrener og fysiske trener, islendingen Siggi Eyjolfsson, trekker frem nettopp differensiering som et suksesskriterium. Differensiering og hospitering. På fotballtreneren.no  kan vi lese:

Det handler alltid om å utvikle de spillerne du har. Vi må utvikle alle, ikke bare de beste. Det er fokus på coaching av alle, ikke bare noen. Samtidig står differensiering og hospitering sentralt. De beste flyttes opp og gis nye utfordringer på nivået over. De beste jentene trener med guttene, og alle oppfordres om å trene ekstra på egen hånd.

Hva vil jeg med dette innlegget? Ta til orde for topping i fotballen allerede fra 6-årsalderen? Overhodet ikke. Differensiering derimot må vi tørre å snakke om. Ikke først og fremst for å sikre rekrutteringen til det norske landslaget, men for å gi alle barn utfordringer tilpasset egne ferdigheter og motivasjon. Særlig gjelder dette ved overgangen til ungdomsfotballen. Nå vil mange arrestere meg og si at dette allerede er hensyntatt i ungdomsfotballens bestemmelser. Jo, det stemmer. På papiret er det lov med både topping og differensiert spilletid i ungdomsfotballen. I praksis er det den slags som gir grobunn for iltre avisinnlegg om elitisme i fotballen.

Anbefaler for øvrig dette innlegget av en spillerutvikler i Vestfold, om forskjellen på topping og differensiering, og avslutter med et sitat om hva differensiering egentlig er:

Du setter sammen spillere med utgangspunkt i ferdigheter og holdninger hvor alle er like mye verdt. Årgangstrening sikrer at venner trener sammen. God differensiering er gjensidig avhengig av klubborganisering og den gode treneren på feltet.

Noen enkel debatt er dette på ingen måte. Meningene er mange og delte. Ingen sitter på fasiten, aller minst jeg. Men at vi har mye å lære av islendingene, det er jeg sikker på. Likhetsprinsippet som råder i norsk barne- og ungdomsfotball er neppe det eneste saliggjørende.

Illustrasjonsfoto: Mikkel Bigandts/Shutterstock

2 Comments

Gymsalen på Storelva – politikerforakten når nye høyder!

shutterstock_spade_1200px

Politikerforakten nådde akkurat nye høyder for mitt vedkommende. Hvorfor? Jo, jeg leste nettopp nyheten om at gymsalen på Storelva skole står i fare for å bli utsatt enda en gang. Er det mulig?

I november 2013 troppet daværende byråd for utdanning Anna Amdal Fyhn opp på skolen med gladnyheten om at kommunen hadde funnet midler til en ny flerbrukshall på Storelva. Jubelen sto i taket! Storelva skole er kommunens tredje største skole, og visstnok den eneste i kommunen som fortsatt står uten gymsal. Gymfasilitetene som tilbys de i overkant av 400 elevene er mildt sagt elendige! Men nå skulle det endelig bli andre boller. Hallen, som var budsjettert til 35 millioner kroner, skulle stå ferdig i 2015. Smak på det. 2015, altså!

Men gleden ble kortvarig. Sommeren 2014 kom kontrabeskjeden. Kommunen fant ikke prosjektleder. Her dro de altså alle elevene ut i skolegården for å overbringe gladnyheten, bare for å dra i bremsene et halvt år etterpå. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. I mai 2015 lanserte daværende byråd nye planer for hallen på Storelva. Det var altså ikke måte på hvor flott den hallen skulle bli! Budsjettet var doblet. 70 millioner lå på bordet. – Vi har kvalitetssikret planene økonomisk, og ekstrafunksjonene vi får i flerbrukshallen er med på at vi sparer penger, og får inntekter, sa finansbyråden til iTromsø.

Det stemte visst ikke helt. I dag skriver samme avis at en gjennomgang av anbudene viser at prosjektet vil bli langt dyrere enn planlagt. Hallen står altså i fare for å bli utsatt. Igjen!

Rektor sier til avisa at hun ser to alternativer. Enten må det bevilges mer penger, eller prosjektet må nedskaleres slik at det er gjennomførbart. Gymsalen må prioriteres. Jeg er så enig! Blir det en hall uten fasiliteter som bibliotek og kafé, er det helt greit. Samtidig syns jeg jo det er komisk at man har gått fra en hall til 35 millioner, via 70 millioner med all verdens ekstrafasiliteter, til nå – ja, hvem vet hva vi lander på. Blir det hall noen gang, egentlig? Eller må elevene på Storelva ta til takke med kummerlige forhold i en kald fotballhall i uoverskuelig fremtid? Ja ja, vi har heldigvis mye fin natur her på Kvaløya. For det blir mye utegym, også de nærmeste årene.

Kjære politikere, hva er greia med å love og lyge? Går det i det minste an å ta noen forbehold, i stedet for å stå foran 400 unger og love dem en hall som viste seg å være intet annet enn en ønskedrøm? Kommunen burde snarest sende en representant til skolen for å overlevere en uforbeholden beklagelse.

Gymsalen på Storelva er blitt rene X-files-episoden: Du tror det ikke før du får se det. Se å få den spaden i jorda, og det litt brennkvikt!

0 Comments

Omgangssjuka fra helv***!

shutterstock_omgangssjuka-1200x628

Jøye meg, jeg trengte den bloggutfordringa for å skrive, gitt. Etter at den var ferdig har jeg ikke skrevet et eneste innlegg. Og det har snart gått en måned. Tragisk. Ja ja, jeg får benytta anledninga nå da, siden jeg uansett ligger på sofaen som et slakt.

Natt til i går var helv**** løst i denne skrotten. Innvollene slo krøll på seg, og alt var bare galt. Jeg våknet kl. 3.15, og kjente umiddelbart hva som var i gjære. Omgangssjuka! Det var bare å karre seg ned på do – og der ble jeg ei stund. Mellom runde 1 og 2 lå jeg i fosterstilling på badegulvet. Ingen vits i å gå tilbake til senga. Etter runde 2 klarte jeg å karre meg opp trappa, og velte legemet over ende på sofaen. Der lå jeg i nesten et døgn, bare avbrutt av hyppige dobesøk. Jeg trodde jeg skulle krepere! Du vet når du sitter på do med bøtta i fanget, og dør i alle retninger? Ja ja, too much information, jeg vet. Det var det 13-åringen min sa til meg også, da jeg klagde min nød til henne.

I dag har jeg fått i meg både mat og drikke, og er i stand til å bevege meg over gulvet uten at beina svikter. Energinivået er fortsatt labert, men jeg er definitivt på bedringens vei. Godt er det, for jeg har litt å ta igjen. Jeg hadde satt av tid til å få gjort unna en masse på kontoret i går. To do-lista var linet opp, og jeg var klar til å huke av x antall punkter i løpet av dagen. Alle planer utgikk med glans! Jeg priser meg lykkelig for at både jeg og ungene har vært lite syk de siste årene. Sykdom er lite forenelig med gründertilværelsen. Får man ikke oppgavene gjort, kan man heller ikke sende faktura. Sånn er det bare.

En ting skal omgangssjuka ha, sånn til forskjell fra for eksempel forkjølelse og influensa og annen lort. Den går relativt fort over. For min del gikk det foregående døgnet rett i dass – bokstavelig talt. Dagen i dag skal benyttes til gradvis å komme til hektene igjen. Og i morgen, da er jeg fit for fight igjen!

Illustrasjonsfoto: michaelheim/Shutterstock

0 Comments

En bloggutfordring oppsummert

shutterstock_blog-1200x628

Jeg tror ikke jeg skjønte helt hva jeg gapte over, da jeg heiv meg med på bloggutfordringa til Bergljot. Ett innlegg hver dag i 30 dager er mye! Når man i tillegg mister oversikten underveis, og ender opp med 32 innlegg – da er det litt i overkant. Det har vært heftig. For det er ikke hver dag jeg har hatt verken tid eller lyst til å skrive. Men det var viktig for meg å gjennomføre, og det har jeg gjort. Det er jeg faktisk litt stolt av.

Selv om det har vært heftig, har det også vært utrolig lærerikt. Har jeg vært tom for ideer har jeg måttet vrenge hjernen for å finne på noe. Akkurat det har vært spesielt nyttig. Nå skal jeg være den første til å innrømme at kvaliteten på innleggene har variert. Men å øve seg på å senke terskelen er en god ting, tenker jeg. Et innlegg må ikke være perfekt for at jeg skal tørre å trykke på «Publiser»-knappen. Jeg har også fått masse god skrivetrening, og det er alltid bra.

Da Bergljot oppsummerte sin bloggutfordring i går, presenterte hun blant annet de fem mest populære innleggene fra perioden. Her er mine:

  1. Påskeegg-bonanza på Facebook – hvorfor deler du egentlig? 
  2. Et mammahjerte renner over
  3. Jeg klarte det! 
  4. Vi har alle vårt
  5. Har du et filter i sosiale medier? 

Stor takk til alle som har fulgt meg på ferden. For alle likes, kommentarer og delinger på Facebook. Det har vært gøy, men nå er det slutt. Fremover skal jeg blogge når jeg har lyst og anledning. Det blir ikke daglig, men det blir heller ikke kvartalsvis. En gang i uka kan kanskje være en grei ambisjon?

0 Comments

Den vanskelige foreldrerollen

shutterstock_depressed-girl-1200px

I lunsjen i dag snakket vi om NRK-programmet Jeg mot meg, hvor åtte unge mennesker med psykiske utfordringer møtes til samtaleterapi med en psykolog, i et forsøk på å få orden på livene sine. Jeg har ikke sett programmet selv, men av samtalen i dag var det særlig fortellingen om ei ung jente som stiller så skyhøye krav til seg selv at hun rett og slett blir syk av det, som gjorde inntrykk på meg.

I Facebook-feeden min i ettermiddag fikk jeg opp en kronikk helseminister Bent Høie har skrevet på NRK Ytring, om nettopp Jeg mot meg og psykisk helse blant barn og unge. Han skriver:

Da jeg var ung fikk vi beskjed om å bli noe. Unge i dag får beskjed om at de kan bli hva som helst. Det kan være en tung bør å bære.

Jeg må innrømme at det hugger litt til i mammahjertet. Bidrar jeg til dette forventningspresset gjennom å utfordre damer – og jenter – til å tørre mer? Sier jeg da at en vanlig jobb ikke duger, at det jeg har gjort med å starte egen bedrift liksom er det eneste saliggjørende? Jeg håper ikke det. Visst ønsker jeg å bidra til at flere damer tør å realisere drømmen, men ikke for enhver pris. Og uansett om drømmen er å starte for seg selv, søke på drømmejobben som plutselig ble utlyst, eller ta permisjon fra jobben for å prøve noe helt nytt.

Som mor til tre jenter er dette et tema som berører meg. Samtidig som jeg vil fortelle jentene mine at de kan nå de målene de setter seg, er jeg opptatt av at de må velge noe de har lyst til. Noe som gir dem en opplevelse av mestring og glede. Noe de kan trives med, på sine egne premisser. Vi som foreldre skal ikke legge noen føringer, ei heller samfunnet rundt.

Det er jammen ikke lett å være mor og vite hvordan man skal motivere, uten å legge press på de unge håpefulle. Jeg tror likevel vi kommer langt med litt sunn fornuft og vissheten om at vi gjør vårt beste. For det gjør jeg.

Illustrasjonsfoto: Tanechka/Shutterstock

1 Comment

Vårstemning, my ass!

vaarstemningmyass

Dagen i dag startet så bra. Morgenen her hjemme forløp helt uten panisk stress og tilløp til kriser, til tross for at mannen hadde morgenvakt, og det dermed var opp til meg å få avviklet morgenrutinene i Familien AS aldeles alene. Etter å ha levert en blid førsteklassing på SFO, steg humøret ytterligere da jeg registrerte at det var lite kø i trafikken. Dermed var jeg på jobb ikke bare tidsnok, men til og med noen minutter før strengt tatt nødvendig. Jeg hadde en produktiv arbeidsdag, og en fin ettermiddag her hjemme. Men nå i kveld har jeg altså surnet. Perfekt utgangspunkt for et blogginnlegg – NOT!

Jeg mistenker at jeg har fått et akutt tilfelle av værsjuka. Den gode vårstemninga som har preget Tromsø den siste tida, er nemlig borte som dugg for solen. Eller solen, hvorfor snakker jeg om den? Den ser vi ikke noe til akkurat nå. Snø derimot? Ja, den laver ned. Nå tviler jeg på at denne snøen legger seg da, men likevel. Dette været bidrar ikke akkurat til at det som ligger der allerede forsvinner. Og jeg vil at det skal forsvinne, litt brennkvikt. Nok vinter nå.

Nuvel, jeg vet jo hvor jeg bor. Så jeg skal ikke klage. Tvert imot har vi hatt finere vårdager nå i april enn jeg tror vi egentlig har lov til å drømme om. Det har tint enormt bare siden påske. Men mye vil ha mer, og jeg, jeg er klar for vår, sommer og bikini! Eller stryk sistnevnte. Bikini, not so much…

0 Comments

Hjerteinfarkt-helg!

karusellop

Jeg har vært på nippet til å få hjerteinfarkt ved flere anledninger i løpet av helga. Og det er sportslige begivenheter som er årsaken. Ikke at jeg har vært så sporty selv. Eller jeg løp mitt første løp i Tromsøkarusellen i dag, det skal jeg ha! Det var så tungt at jeg trodde jeg skulle krekes underveis, enda jeg løp bare 5 kilometer, ikke 10. En kombinasjon av latskap gjennom vinteren, og forkjølelse den siste uka får ta skylda.

Jeg gikk optimistisk ut fra start, og løp på 5:45 den første kilometeren. Deretter var det bom stopp. Jeg kom meg ikke under 6:00, som er mila på timen-tempo, en eneste kilometer derfra og inn mot mål. Men jeg kom i mål! Og enda viktigere, jeg stilte til start. Det er nok av løpere som lar vær å stille til start når de ikke har formen inne, og må ta til takke med tider som ligger langt unna pers. Dørstokkmila–mammablogger 0–1.

At det nesten ble hjerteinfarkt på dagens løp er min egen feil. Må skjerpings til på treningsfronten, ja. Men eldstejenta og hennes lagvenninner på fotballbanen må ta sin del av skylda for at jeg har holdt på å stryke med opptil flere ganger i løpet av helga. I går spilte de to kamper i innledende runder i vinterserien. Jammen vant de begge kampene – mye takket være mødre som hoppet og skrek på sidelinja, det er jeg sikker på! Dermed blir det sluttspill neste helg. Huhei, hvor det går!

I dag spilte jentene turnering på hjemmebane. De er mange i troppen, og stilte derfor med to lag i turneringa. Det ene laget kom til finalen, det andre til bronsefinalen. Himmel og hav, noe så spennende har jeg sjeldent vært borti! Bronsefinale-laget hentet seieren hjem, finalen endte med knepent tap 2–3. Innsatsen var upåklagelig! Sølv og bronse til troppen, det er stas! Heia våre jenter! En herlig gjeng! Men jeg syns de kan ta litt mer hensyn til sine gamle foreldre på sidelinja, og slutte å gjøre kampene så innmari spennende.

Mandag og ny uke i morgen. Måtte den bli like strålende som helga har vært!

0 Comments

Har du et filter i sosiale medier?

shutterstock_angry-woman-laptop-1200px

Vi er blitt mindre personlige på Facebook, skriver E24. Ikke så rart, i grunnen. Med noen hundre Facebook-venner hver, er det bare rett og rimelig at vi dropper å kringkaste innhold av mer personlig karakter. Som rådgiver i Netlife Research og medieviter, Ida Aalen, uttaler til E24:

Folk selvsensurerer mer.

Med økt antall venner på Facebook har filteret for hva vi deler også blitt tykkere. Selv har jeg et helt spesielt filter når det kommer til både blogginnlegg og annet innhold jeg deler i sosiale medier. Filteret er jentene mine, og kanskje særlig tenåringen. Jeg skal kunne se barna mine i øynene etter å ha lagt ut et nytt blogginnlegg, postet en statusoppdatering på Facebook, eller delt et bilde på Instagram.

Det samme filteret prøver jeg å hente frem også i diskusjoner i lukkede grupper. Nå deltar ikke tenåringen min i de samme gruppene som meg. Men med det samme filteret aktivert er det lettere å unngå den berømte kranglefella. Jeg sier ikke at jeg aldri tramper i salaten, for all del. For skriftlig kommunikasjon er vanskelig. Du ser ikke personen bak skjermen, og kan lett mistolke det som formidles. Noen ekstra utropstegn her, litt prikk-prikk-prikk der, og vips er du blitt ei bølle. For ikke å snakke om overdreven bruk av Caps Lock. DA BLIR DET BRÅK, DA!

Vi snakker ofte om at barn og unges bruk av sosiale medier er et foreldreansvar. Og det er jeg helt enig i. Men hvem skal lære foreldrene hvordan de bør og ikke bør opptre i den digitale sfære? Jeg slutter aldri å la meg forbause over hva voksne folk klarer å lire av seg på nett. Enkelte burde rett og slett selvsensurere mer. Mye mer.

Illustrasjonsfoto: pathdoc/Shutterstock

0 Comments

Snørr og tårer inn i helga

shutterstock_kopp-te-1200x628

Jiiizes, jeg er blitt så forkjøla! På konferansen i går nøs jeg med (u)jevne mellom, mens tårene rant og det var bare elendighet. Det ble tidlig kveld på meg.

I dag hadde jeg hjemmekontor frem til lunsj. Ergo kunne jeg dasse rundt i joggebukse og ullgenser, mens jeg skrev en artikkel, gjorde et telefonintervju, og gjorde de siste forberedelsene til workshopen jeg og en kollega holdt på tampen av arbeidsdagen. Midt i workshopen åpnet alle sluser seg. Heldigvis ikke i form av snørr og gørr, men snørr og tårer. Mest tårer. Jeg så rett og slett ut som om jeg var ordentlig lei meg for noe. Tårene bare rant! Og sånn har det egentlig fortsatt utover ettermiddagen og kvelden. Jeg og mellomste var på shopping på et kjøpesenter for litt siden. Der møtte vi en kjenning, akkurat da tårekanalen åpnet seg på vidt gap igjen! Er det mulig? Ja ja, trøste meg med at formen ellers er bra. Jeg har verken hodepine eller feber. Så lenge jeg har nesespray, te og papirlommetørkler, klarer jeg meg fint.

Nå er det straks klart for fredagskos! Chicken tikka masala står på menyen. Ja, vi er glad i indisk. God helg!

0 Comments

Fotball trumfer (nesten) alt – men ikke Tag-IT

shutterstock_konferanse-1200x628

Kjapt blogginnlegg på formiddagen i dag. Sånn er det når man har sagt man skal blogge hver dag i 30 dager, og plutselig en dag egentlig ikke har tid. Som i dag. I dag skal jeg på Tag-IT, en utrolig kul IT-konferanse her i byen. Jeg har gledet meg til Tag-IT lenge. Til spennende faglige foredrag, og til å treffe dyktige folk fra bransjen.

Eneste utfordringen er at det ble kræsj mellom konferanse og fotballturnering for eldste. Sånn er det blitt. Fotballturneringene går ikke bare i helgene lenger, de strekker seg helt fra torsdag til søndag. At det skulle være turnering akkurat denne torsdagen visste jo ikke jeg da jeg meldte meg på Tag-IT. Men eldstefrøkna overlever nok uten mamma på sidelinja i dag. Som hun sa: «Du får jo sett kamper både lørdag og søndag». Hun har så klart helt rett. Jeg håper hun vet at jeg gjerne skulle ha vært der. Men i dag prioriterer mor egotid sammen med kollegaer og andre fagnerder. Så er jeg klar til innsats i heiagjengen senere i helga!

0 Comments