Fotballsommer

fotball-gaute-bruvik

Livet som fotballmamma har sine fordeler. Og ulemper. En fordel (?) er at sommerferiene blir forutsigbare. Vi reiser på fotballturneringer. I flertall. 

Årets fotballsommer begynte tidlig. Vi snakker mer fotballvår. Laget til 12-åringen var i Narvik på Funn cup i slutten av mai. Ei kjempefin turnering, anbefales på det varmeste. Dette er vel tredje året på rad at jentene er der. Det var dog første året at jeg ikke lå på klasserom med laget. Jeg og gubbelure bodde på hotell. For en luksus! Hotellfrokost og sene kvelder i skybaren gruser tilværelsen på luftmadrass. Frister definitivt til gjentakelse. Faktisk har vi allerede booket hotell også til neste års Funn cup, i tilfelle rottefelle. Hvis laget likevel ikke skal dit, avbestiller vi bare. Ikke verre enn det.

I slutten av juni ventet neste turnering. Både 12- og 14-åringen deltok på Piteå Summer Games. Og mor var tilbake på klasserommet. Ikke på luftmadrass. Nei, jeg rullet sammen en skumgummimadrass og tok med. Kvinner på 40+ takler ikke livet på luftmadrass lenger. De er onde. Og de knirker! Luftmadrassene altså, ikke kvinnene… Mannen bodde sammen med laget til eldste. Ei hektisk, men veldig artig helg.

Vi var kanonheldig med været i Piteå, og vandret rundt i shorts og t-skjorte tre dager til ende. Sånt varmer et litt frossent Tromsø-hjerte, og gjør turneringsopplevelsen sååå mye bedre. At laget til eldstejenta gikk hen og vant hele skiten, varmet enda mer. Mammahjertet hoppet over noen slag underveis i finalen, og rant aldeles over da seieren var et faktum.

Snart venter enda ei turnering. Om noen dager reiser vi med laget til eldstejenta til Gothia cup i Gøteborg. Vi drar hele familien. Dette blir ferien vår. Vi har leid leilighet via Airbnb, og gleder oss maks. Yngste fikk et aldri så lite sjokk da det gikk opp for henne at det ikke er noen badeferie som venter. Må nok hoste opp et badeland i Gøteborg for å kompensere. Det blir mange timer på sidelinja for hennes del. Men hun lider ingen nød. Fotballbaner er velegnede arenaer for et turntriks eller to. God knall.

Også i august skal vi på turnering. Da skal 12-åringen og noen av hennes lagvenninner gjestespille for klubbens 13-årslag i Altaturneringa. Også Altaturneringa kjenner vi godt. Eldste har deltatt der tre ganger. I likhet med Funn cup er dette ei turnering vi varmt anbefaler. Jeg blir så imponert over det de får til i Narvik og Alta, for ikke å snakke om i Piteå. De lager store turneringer hvor anlegg over hele byen tas i bruk. Her i byen skal hver eneste klubb ha sin egen lille bøtteturnering. Kan ikke sammenlignes.

Og sånn går nå sommermånedene. Med den ene turneringa etter den andre. Heldigvis liker vi fotball da, og blir mer enn gjerne med dit ferden går. Samtidig kjenner jeg at det er helt greit at yngste har valgt turn i stedet for fotball. Miljøskifte er ikke så dumt. Nye erfaringer venter. Nye reiser, nye bekjentskaper.

En ting er sikkert: Det blir aldri kjedelig når man har tre aktive unger å følge opp. Hektisk, men artig. Hva vi voksne skal ta oss til den dagen vi ikke skal se fotballkamper flere dager i uka lenger, vet ikke jeg. Vi får lage en heiagjeng som reiser rundt på random fotballkamper i aldersbestemte klasser i Tromsø-regionen, og lage liv. Heia fotballen!

Foto: Gaute Bruvik, Kodiak Photography og pappa på IF Fløya

 

2 Comments

Vi må snakke om booty og botox

Booty building

Småbarnsmødre drar på treningssenteret for å bygge booty, og til tannlegen for å ta botox. Hvilke forbilder er vi for dagens unge?  

I går leste jeg om programmet Petre sjekker ut, hvor Leo Ajkic snakker med unge om det de er opptatt av. Som rumper. For det er booty som gjelder nå.

– Nå skal alle ha en big booty. Det er den nye greia. Jeg synes det er litt deilig fordi jeg har ikke følt at det har vært populært å se ut som meg før, sier ungjenta Chiku Msombeli i samtale med Ajkic.

Hun forteller at hun har fått bedre selvtillit nå som det er in med store lår og stor rumpe.

Vi har alle kjent på det, både i ungdommen og som voksne. Kroppspresset. Lårene er for store, puppene for små. Og muffinsmagen? Hjelpes! Som voksne burde vi i større grad klare å se forbi det ytre, og heller fokusere på andre verdier. Eller i det minste unngå å bidra til et enda større kroppspress, selv om vi i vårt stille sinn kanskje forbanner skrottens innbilte feil og mangler. Men den gang ei.

I det omtalte Petre-programmet møter Ajkic personlige trenere som forteller at mange kvinner først og fremst vil ha hjelp til å trene rumpa. Unnskyld meg, men hva i svarte skal du med ei sterk rumpe? Skal du løfte noe med den? Bare den? Visst trenger jeg å stramme opp både her og der, rumpa også. Men den #bootybuildinga er da ikke målet i seg selv? Hva skjedde med betydningen av god fysisk og mental helse? Mer overskudd i hverdagen? Mestring? Nei, kropp er liksom det eneste saliggjørende.

Treningsbransjen må ta sin del av skylda. Mitt lokale treningssenter har en doning av en maskin stående i det ene hjørnet. Booty builder heter den. Av prinsipp kommer jeg aldri til å sette rumpa mi i den saken, selv om jeg sikkert hadde trengt det aldri så mye. Nylig lanserte senteret en ny gruppetime, hvor man trener styrke på mage, rumpe og lår. Helt uproblematisk, hadde det ikke vært for at timen markedsføres som booty-time. Jeg savner større bevissthet rundt begrepsbruken i en bransje som appellerer til mange unge. Hva er det vi er opptatt av?

Botox! Det er vi opptatt av. Eller i alle fall mer opptatt av enn før. Jeg leste nylig en avisartikkel om en tannlege her i byen som nå tilbyr botox til sine pasienter. Rynker vil vi ikke ha! Æsj, så ekkelt med sånne naturlige endringer i huden. Unaturlige derimot takker vi gjerne ja til. Restylane i leppene for eksempel. Ikke bare skal vi ha fyldig rumpe, vi må ha fyldige lepper også? Og siden vi ikke kan bygge lepper på treningssenteret, fyller vi dem med gugge. Hva skjer med verden?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / Anatoly Tiplyashin

0 Comments

Hurra for bompengeavtalen i Tromsø!

shutterstock-bomstasjon-556765351-1200x630

Visst er det kjipt å måtte betale bompenger. Alternativet er likevel enda kjipere. 

Jeg tok buss til jobb i dag. Jeg liker å ta buss. Da hører jeg på lydbok, eller jeg sniker til meg en 10-15 minutters dupp på vei til kontoret. Men innimellom – eller litt for ofte, vil jeg si – er bussturen en frustrerende affære. Som i dag. Da sto bussen og stanget sammen med bilene i den eviglange køen på Kvaløya, og brukte 50 minutter på ei strekning som ifølge ruta tar 25. Det er kjedelig, det. Hvis du i tillegg må stå ute og vente på en buss som aldri kommer, da rekker du å gå temmelig sur før ræva treffer kontorstolen.

Med morgenens busstur friskt i minne, var det med stor glede jeg leste dagens nyhet om et bredt bompengeforlik i Tromsø. Særlig var det ett av punktene i avtalen som lyste mot meg i all sin prakt: Kollektivfelt helt til Eidkjosen tidlig i perioden. Nå begynner vi å snakke gulrøtter. Hurra! Dette kommer til å gi en helt ny busshverdag for alle som bor på Kvaløya. Måtte det samme gjelde også i de andre bydelene.

Jeg syns også det er gledelig at taksten for en passering utenom rushtida er satt ned fra de foreslåtte 15 kronene til 10 kroner. Jeg forstår at det må koste sin kronasje i rushtida, gitt at det å redusere køen er et uttalt mål. Men hva med alle småbarnsforeldrene som skal kjøre ungene på aktiviteter utenom egen bydel på ettermiddags- og kveldstid? 2 av våre 3 barn har aktivitetene sine i en annen bydel, nærmere bestemt på Tromsøya. 6 av 7 dager i uka kjører vi dem til og fra trening. 10 kroner for en passering kan jeg leve med. Dessuten håper jeg jo at kollektivtilbudet på sikt blir så bra at i alle fall eldstejenta kan busse begge veier. Yngste får pent gjøre det samme når hun blir litt eldre, såfremt det er gjennomførbart. Per i dag er buss utelukket, da det som regel betyr 20-25 minutters venting i Gjæverbukta.

Joda, jeg ser at vi er heldig som har bare ett barn på SFO, og hun er attpåtil så stor at hun snart kan gå til og fra selv. Vi hadde blitt rammet på en helt annen måte om vi skulle levere flere i barnehage og SFO. Da er bil enklest. Men med hyppigere avganger, reduserte billettpriser, og kanskje til og med innfartsparkering for beboere utenfor byen, kan kanskje buss bli et reelt alternativ for flere? Jeg håper det. Mannen min kan nemlig ikke belage seg på buss i dag. Eller han gjør det innimellom, men det er et salig liv. Siden bussene korresponderer så dårlig bruker han lett nesten en time til jobb, en strekning på rundt 15 kilometer. Jeg håper bymiljøavtalen endrer på det, slik at hele familien kan busse mer de kommende årene.

Selv om vi kommer til å merke bompengene på familieøkonomien, velger jeg altså å være optimist. Jeg ser dessuten ingen gode argumenter for hvorfor vi i Tromsø skal slippe å bidra i form av brukerbetaling, mens andre byer må. Med denne avtalen i boks kan vi se fram til utbedring av veinettet, bedre tilrettelegging for gående og syklister, og ikke minst et bedre kollektivtilbud. Det heier jeg på! Derfor sier jeg hurra for bompengeavtalen i Tromsø!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com / I´m friday

0 Comments

Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Politisk aktive damer med megafoner

Altfor mange kvinner lar vær å engasjere seg. Sånn kan vi ikke ha det. Skal vi påvirke politikk og næringsliv må vi tørre å ta plass.

Jeg har allerede annonsert at valgnederlaget til Hillary Clinton fikk en litt uventet konsekvens for mitt eget vedkommende. Eller helt uventet var det vel ikke. Jeg har tenkt på det lenge, å engasjere meg sterkere politisk. Trumps valgseier var det som skulle til for å dra fingeren ut. Jeg er nå medlem av et politisk parti for første gang i mitt liv. Valget falt på Venstre.

Betyr det at jeg har full kontroll på Venstres politikk? Eller på politikken til de andre partiene her på berget? På ingen måte. Men jeg har satt meg godt nok inn i de sakene som betyr mest for meg, til at jeg har turt å ta et valg. Jeg forventer stupbratt læringskurve, men er inneforstått med at jeg aldri kommer til å lære alt. Og det er ok. For her tror jeg litt av utfordringen ligger. Vi kvinner vil helst ha full oversikt før vi uttaler oss. Vi liker ikke å ta risiko, enten det er i aksjemarkedet eller på det personlige plan. Derfor sier vi i større grad enn menn nei når vi blir invitert ut av komfortsonen. Bidra i en diskusjon om et tema jeg tilfeldigvis kan både ut og inn? Nei takk. Tenk om jeg blir parkert?

Etter valgsjokket i USA har det vært skrevet artikler og kronikker herfra til evigheten om hvorfor det gikk som det gikk. En av kronikkene i Huffington Post traff meg midt i magen. Want to honor Hillary Clinton? Stop hiding and speak up. Undertittelen er minst like treffende. 

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Skribent K. S. Wiswell forteller om da hun for første gang i sitt liv engasjerte seg i en politisk kampanje. Hun var aktiv på ulike måter, blant annet i sosiale medier. Ved å dele opplevde hun at samtalen vokste. Flere engasjerte seg. Det samme har jeg gjort. Da jeg fikk velkomstpakken fra Venstre i posten, delte jeg et bilde av denne på Instagram. Kort tid etter fikk jeg en hyggelig direktemelding på Facebook fra ei dyktig tromsødame som fortalte at hun også hadde gått med tanker om å melde seg inn i Venstre lenge, og at nå hadde hun gjort det. Noe så inspirerende! Engasjement avler engasjement. Sammen blir vi sterkere.

En annen positiv bivirkning av økt engasjement er økt kunnskap. Wiswell skriver at hun gjennom sin aktivitet i Clinton-kampanjen, ble utfordret til å forsvare sitt politiske standpunkt. Dermed satte hun seg godt inn i aktuelle saker, som igjen gjorde henne i stand til å ta veloverveide valg. Det samme opplever jeg gjennom min aktivitet i sosiale medier. Da jeg startet denne bloggen høsten 2010 pekte jeg på tre grunner til at jeg ville blogge. En av grunnene er at blogging er lærerikt. Jeg lærer av å skrive, og lærer samtidig mye om meg selv i møte med andre mennesker på nett. Du trenger ikke å blogge for å oppleve denne effekten. Delta i samtalen. På Facebook for eksempel. Visst er det skummelt å trykke på publiser-knappen. Jeg er livredd nesten hver gang. Men igjen:

Don’t let fear be an acceptable excuse for anything.

Oppfordringen er herved gitt. Engasjer deg, kvinne! Tørr å ta plass!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/pixelrain

 

5 Comments

Nu jävlar, skrur jeg opp det politiske engasjementet!

Politisk engasjement illustrert med mikrofon på demonstrasjon.

Donald Trump blir USAs 45. president. Sånt får konsekvenser, også på det personlige plan. Jeg har for første gang i mitt liv meldt meg inn i et politisk parti.

Jeg startet uka på konferansen Agenda Nord-Norge i Alta, hvor jeg hadde gleden av å høre på utenriksminister Børge Brende, NHO-leder Kristin Skogen Lund, og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, for å nevne noen. To spennende dager, med massivt input både av den politiske, faglige og kulturelle sorten.

I løpet av konferansens første dag snakket jeg og damen jeg satt sammen med om politikk. For hadde det ikke vært givende å engasjere seg sterkere politisk? Jo, vi var enig om det. Utfordringen er partiene. Det er jo klin umulig å finne ett parti som funker i alle saker! Vi konkluderte raskt med at engasjement er bra, men at man fint kan engasjere seg uten å ta den helt ut og bli medlem av et politisk parti.

Så kom 9. november. Valgdagen i USA. Da jeg la meg i går mente forståsegpåerne fortsatt at Hillary lå best an i kampen om presidentskapet. Da jeg sto opp i dag var virkeligheten en helt annen. Donald Trump blir USAs neste president. For meg er det uforståelig at noen kan trykke en mann som Trump til sitt bryst. Holdningene hans er på kollisjonskurs med alt jeg står for. Jeg syns det er trist, noe jeg også ga uttrykk for på Facebook med statusen:

Man mister litt troen på menneskeheten.

Men valget av Trump er en reaksjon. Fra mennesker hvis hverdag vi ikke kjenner. Avmakten de føler er reell. Politikerforakten enorm. I stedet for å avskrive Trump-velgerne som idioter, er det kanskje klokere å prøve å forstå? Hvor kommer hatet fra? Forakten?

Politikerforakt er ingen fremmed følelse for undertegnede. Senest i sommer skrev jeg om en sak fra min egen bydel som resulterte i et spontant ønske om å be tromsøpolitikerne dra dit pepperen gror. Men jeg har bestemt meg for å gi dem en ny sjanse. Fremover skal jeg i større grad prøve å forstå det politiske spillet. Dekode det byråkratiske pjattet. For det kommer nye valg, også her hjemme. Mye står på spill. Og Hillary Clinton sa det så godt da hun talte til amerikanerne etter dagens nederlag:

[…] never stop believing that fighting for what is right is worth it.

Mitt første steg på veien mot et sterkere politisk engasjement, er å melde meg inn i et politisk parti. Som sagt, så gjort. Så vil tiden vise hva det blir til fremover. Om ikke annet kan jeg vel plage følgerne mine i sosiale medier med flere blogginnlegg fremover? Watch out!

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com/Wellphoto

0 Comments

Takk og pris, der var september over!

shutterstock_postitlapper_1200x628

Det er den samme historien hvert eneste år. September kommer med et smell – og fortsetter i den samme sinnsyke tralten i 30 dager til ende. Alle som har barn vet hva jeg snakker om. I september er det foreldremøter overalt. Onsdag denne uka hadde vi ikke mindre enn to foreldremøter samtidig, for to ulike trinn på skolen. Heldigvis er vi to voksne i familien, så vi kunne stille på hvert våre møte og vise ansikt begge steder. Selv viste jeg ansikt så til de grader i mitt møte at jeg gikk ut med tittelen klassekontakt, og sa samtidig ja til å være en av fire som skal jobbe med klasseturen til de unge håpefulle inneværende skoleår. Sånn går det når man ikke klarer å sitte stille og bivåne den kleine øvelsen der voksne mennesker utkonkurrerer hverandre i å kikke ned i gulvet og holde heeelt kjeft straks spørsmålet om klassekontakt og valg av FAU-representant kommer på bordet. Så da meldte jeg meg, selv om jeg var klassekontakt for dattera på det aktuelle trinnet da hun gikk i 1. og 2. klasse. Det var på en annen skole, så det teller liksom ikke.

Da foreldremøtene var over, dro vi videre på fotballkamp. Heldigvis var det hjemmekamp, så det tok cirka to minutter å forflytte seg fra skolen til banen hvor kampen var godt i gang. Vi gikk mange foreldre i flokk. September er galskap for flere enn oss. Onsdagens kamp var vår fjerde kamp denne uka. Sånn blir det når man har tre jenter som spiller. Fire kamper er tross alt overkommelig. To uker tidligere var tallet seks. Pluss at det var foreldremøte på to av fotballagene. Og åpen dag på skolen, samme ettermiddagen som både jeg og mannen var i Oslo i forbindelse med jobb. Heldigvis syns både jeg og mannen at det er fryktelig artig med den fotballen, så vi klager ikke så høyt. Et lite hjertesukk en sjelden gang syns jeg likevel må være greit. Nå kjenner jeg dessuten at det er helt ok at fotballsesongen er over. Så rekker vi å puste litt før det braker løs med turneringer og futsal og det som hører høsten og vinteren til.

Hva mer har vi gjort i september? Jo, jeg nevnte jobbreiser. Vi har feiret to bursdager i heimen. Den ene var en utsatt feiring for den eldste arvingen. Hun kom til verden midt i fellesferien, nemlig. Juli-bursdager er vanskelig Folk er jo ikke hjemme! Så da blir det september-feiring i stedet. Det kunne jo ha vært august-feiring, jeg ser den. Noterer bak øret til neste år.

Den siste september-utfordringa for undertegnede ventet torsdag denne uka. Da holdt jeg foredrag på en studentkonferanse her i byen. Med rundt 500 tilhørere i salen. Man kan bli svimmel av mindre. Jeg gleda meg lenge. Tema for konferansen var «Ut av komfortsonen», som jeg syns er kjempeviktig. Men etter hvert som dagen krøp nærmere og nærmere, kom nervene tettere og tettere på. Men jeg gjennomførte, og det helt uten å besvime. Som må karakteriseres som en bragd, gitt at Espen Lind sto på den samme scenen bare noen timer tidligere. I forberedelsene til foredraget fikk jeg tips om et bra sitat fra en kollega av meg. Et veldig passende sitat, et jeg skal dra frem ved mang en passende anledning heretter. Hun hadde funnet det på Instagram-kontoen @25park, og det lyder sånn:

Do your best – then let the fuck go!

På tide å sette strek for dette september-oppgulpet. Yngstejenta skal på turn om en lite time. Halvannen time på tribunen i turnhallen venter. Når jeg kikker ut vinduet tenker jeg at det blir ren luksus. Halvannen time på fotballbanen i dette høljerenget hadde vært sååå mye kjipere.

0 Comments

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

Elitist-frykten i norsk barne- og ungdomsfotball

6-åringen min begynte på turn i vinter. Lørdagsturn. Et strålende tilbud Tromsø turnforening gir til barn som står på venteliste til de ordinære partiene. Gjennom vinteren og våren har frøkna slått hjul, balansert på bommen, og prøvd seg i skranken. Vi voksne sitter på tribunen og skravler, mens vi innimellom passer på å gi tommelen opp til de ivrige gymnastene nede på golvet.

På en av de siste treningene før sommerferien, kom treneren plutselig løpende opp på tribunen mens hun holdt klassevenninna til jenta mi i handa. Mora gikk i møte, litt usikker på hva som var galt. Men treneren ville bare spørre om det var greit at jenta fikk prøve seg på treninga til partiet som trente i den andre enden av hallen. Miniaspirantene. Et parti satt sammen av de beste jentene i aldersgruppen 6-9 år.

I turn håndplukkes barna som har kommet lengst, til egne partier. De får betydelig flere treningstimer i uka, med andre trenere og en annen intensitet. Hadde det samme skjedd i fotballen, hadde det blitt et ramaskrik uten sidestykke. Som fotballmamma hadde jeg straks og med en gang sendt en ilter e-post til klubben, for sånn forskjellsbehandling går da virkelig ikke an! Eller?

Jo, det gjør det. Barn aksepterer forskjeller, bare de får dem forklart. 6-åringen min syns ikke det er det minste rart at hun ikke får trene sammen med klassevenninna fremover. Hun forstår at venninna er kommet lengre enn henne, og kan være med på andre øvelser i turnhallen. Jeg klager heller ikke, enda så unorsk dette er. For jenta mi får et tilbud hun trives med, tilpasset hennes nivå.

Som så mange andre har også jeg latt meg begeistre av Islands triumf i årets fotball-EM. For en moral, for en innsats, for et lag! Hva er det de gjør på sagaøya, som skaper resultater som dette? Skal vi tro de mange avisartiklene om temaet handler det om forskjeller allerede i barnefotballen. Lillestrøms assistenttrener og fysiske trener, islendingen Siggi Eyjolfsson, trekker frem nettopp differensiering som et suksesskriterium. Differensiering og hospitering. På fotballtreneren.no  kan vi lese:

Det handler alltid om å utvikle de spillerne du har. Vi må utvikle alle, ikke bare de beste. Det er fokus på coaching av alle, ikke bare noen. Samtidig står differensiering og hospitering sentralt. De beste flyttes opp og gis nye utfordringer på nivået over. De beste jentene trener med guttene, og alle oppfordres om å trene ekstra på egen hånd.

Hva vil jeg med dette innlegget? Ta til orde for topping i fotballen allerede fra 6-årsalderen? Overhodet ikke. Differensiering derimot må vi tørre å snakke om. Ikke først og fremst for å sikre rekrutteringen til det norske landslaget, men for å gi alle barn utfordringer tilpasset egne ferdigheter og motivasjon. Særlig gjelder dette ved overgangen til ungdomsfotballen. Nå vil mange arrestere meg og si at dette allerede er hensyntatt i ungdomsfotballens bestemmelser. Jo, det stemmer. På papiret er det lov med både topping og differensiert spilletid i ungdomsfotballen. I praksis er det den slags som gir grobunn for iltre avisinnlegg om elitisme i fotballen.

Anbefaler for øvrig dette innlegget av en spillerutvikler i Vestfold, om forskjellen på topping og differensiering, og avslutter med et sitat om hva differensiering egentlig er:

Du setter sammen spillere med utgangspunkt i ferdigheter og holdninger hvor alle er like mye verdt. Årgangstrening sikrer at venner trener sammen. God differensiering er gjensidig avhengig av klubborganisering og den gode treneren på feltet.

Noen enkel debatt er dette på ingen måte. Meningene er mange og delte. Ingen sitter på fasiten, aller minst jeg. Men at vi har mye å lære av islendingene, det er jeg sikker på. Likhetsprinsippet som råder i norsk barne- og ungdomsfotball er neppe det eneste saliggjørende.

Illustrasjonsfoto: Mikkel Bigandts/Shutterstock

2 Comments